Vi ere en nasjon, vi med

I løpet av sitt korte liv (1808–1845) fikk Henrik Wergeland utrettet mer enn de fleste av oss kan drømme om. Han var elska og omstridt og deltok aktivt i ulike aktuelle debatter. Wergeland var romantisk poet, politisk engasjert, samfunnsrefser og språkmann. Hvordan påvirket han debatten om Norge og "det norske"?

Henrik Wergeland var sønn av Nicolai Wergeland, en av mennene som var med å lage Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Dette var nok en inspirasjon, og han blei tidlig engasjert i arbeid for folkeopplysning og for demokratisering av Norge. I bladene For Almuen og For Arbeiderklassen skreiv han opplysningstekster for bønder og arbeidere – i demokratisk ånd. Alle samfunnsborgere skulle ha tilgang til informasjon.

Utdrag fra Smaagutternes Nationalsang

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.

Som ung student ønsket Henrik Wergeland å feire norsk selvstendighet på 17. mai. Det likte kong Karl Johan dårlig.

Wergeland blir ofte plassert som Johan Sebastian Welhavens motstander i debatter om kulturelle og politiske spørsmål. Uenigheten var på mange måter en verdikonflikt. Wergeland var opplysningsmann og opptatt av folkets deltakelse i demokratiet. Welhaven derimot var kritisk til det han oppfattet som nordmenns ukritiske og patriotiske selvgodhet. Han ønsket å opprettholde båndene til Danmark og det ellers mer danna Europa.

Wergeland argumenterte for norsk frihet – politisk og kulturelt. Han skreiv for "folket", og han brukte norske ord og uttrykk i tekstene sine. Welhaven derimot mente at Norge som kulturnasjon var liten, umoden og til dels udanna. Det danske språket, og den danske kulturen, var derfor noe vi trengte for å være en del av Europa.

På mange måter kan man si at Wergeland er den som "vant" denne kampen, og at det er hans perspektiver på Norge og det norske som fikk størst innflytelse. Noe av dette handler om at hans synspunkter passet best inn i det bildet av Norge – og det norske – som vant fram som "det norske prosjektet".