Bīngxīn

Bīngxīn het egentlig Xiè Wǎnyíng 谢婉莹 , men som forfatter endret hun navnet til Xiè Bīngxīn 谢冰心, eller bare Bīngxīn 冰心, som betyr «ishjerte». Familien var fra kystprovinsen Fujian i det sørøstlige Kina. Siden faren var marineoffiser, flyttet familien mye rundt.

Da den nasjonalpatriotiske Fjerde mai-bevegelsen ble startet i 1919, studerte hun ved universitetet Yànjīng 燕京 i Beijing og ble som mange andre unge på den tiden preget av denne. Hun utga også de første litterære verkene sine mens hun gikk på universitetet. I 1923 fikk hun stipend til USA. Hun studerte ved Wellesley College og kom hjem til Kina med en mastergrad tre år senere. Etter det fulgte flere år med litteraturstudier ved Yànjīng-universitetet.

I 1929 giftet hun seg med Wú Wénzǎo 吴文藻, en av Kinas tidligste sosialantropologer. Under andre verdenskrig oppholdt paret seg i Vest-Kina, som de japanske okkupantene aldri klarte å erobre. Etter krigens slutt i 1945 ble mannen hennes utnevnt til rådgiver ved den kinesiske ambassaden i Tokyo. I 1949 seiret de kinesiske kommunistene i borgerkrigen mot nasjonalistene, og i 1951 vendte ekteparet tilbake til Kina fra Japan.

I årene som fulgte, var Bīngxīn kulturell ambassadør for det nye styret i Beijing og drev en omfattende internasjonal reisevirksomhet. Hun fikk også flere framtredende stillinger i kinesisk kulturliv og politikk.

Bīngxīns litterære karriere spenner over mer enn 70 år. Hun har utfoldet seg i flere sjangere, blant annet romaner, noveller, dikt, fortellinger og essays. Hun oversatte også utenlandsk litteratur, for eksempel den indiske poeten Rabindranath Tagore.

Bīngxīns noveller og fortellinger blir vanligvis ansett som de mest vellykkede. 1920-årene var en svært produktiv periode for henne. Hun skrev imidlertid lite skjønnlitteratur etter at hun dro tilbake til Kina i 1951.

Bīngxīn var en av pionerene når det gjaldt å skrive på moderne kinesisk talespråk, og utmerker seg ved at hun tok opp temaer som på den tiden ikke fikk mye oppmerksomhet, blant annet temaet barn og ungdom. Men hun var også gjennomgående opptatt av hvordan de sosiale og politiske endringene i Kina innvirket på kinesisk familieliv. Den måten hun går inn i familieforhold på, var ganske nyskapende for tidsepoken.

Fortellingen Dōng’er gǔniáng 冬儿 姑娘 – Vesle Dong’er – ble utgitt i 1933. Skildringen av en ressurssterk mor og en fremmelig ungdom med et liv «på kanten» var ikke hverdagskost i kinesisk litteratur på den tiden. Også fortellerteknisk er historien interessant.