Kinas litteraturhistorie – en oversikt

Men det har vært krevende å utgi litteratur med så mange forskjellige skrifttegn på tradisjonelt vis. Da har dagens unge litteraturspirer det enklere, både arbeidsmessig og når det gjelder å få utgitt det de har på hjertet. De legger det direkte ut på nettet.

De eldste innskriftene av kinesisk vi har, er rituelle innskrifter på skilpaddeskall eller skulderbein av storfe, de såkalte orakelbeininnskriftene. De stammer fra ca. 1200 fvt. Nesten like gamle er innskrifter støpt på rituelle bronsekar. De eldste av disse innskriftene er like korthugde som våre runeinnskrifter, men etter hvert fikk vi også lengre innskrifter på bronsekarene som forteller en historie.

Mens orakelbeininnskrifter og bronseinnskrifter har blitt utgravd arkeologisk og således er førstehåndskilder, har Kina en nesten like gammel tradisjon med litteratur som har blitt nedarvet gjennom tidene. Det dreier seg først og fremst om de eldste delene av skriftsamlingene Shū jīng 书经 – Skriftene – som er forskjellige proklamasjoner og uttalelser, og Shī jīng 诗经 – Sangenes bok – som er poesi.

I århundrene som fulgte, det vil si fra om lag 600 fvt., ble det skrevet mye om statskunst, filosofi og historie, og vi begynner også å få tekster som vi kan kalle «fortellinger». Fremst blant disse er en samling kalt Zhànguó cè 战国策 – De stridende statenes strategier – som er en samling fra begynnelsen av vår tidsregning, og som gir levende skildringer av helter og skurker under De stridende statenes periode (475–221 fvt.).

Rundt begynnelsen av vår tidsregning hører vi også om en sjanger som kalles «småsnakk», xiǎoshuō 小说. Det var korte fortellinger, ofte med et historisk tilsnitt eller en poengtert snert. Omtrent samtidig ble papiret oppfunnet i Kina, noe som gjorde det billigere og enklere å masseprodusere skriftlig materiale. Særlig buddhismen, som kom til Kina ved begynnelsen av vår tidsregning, nyttiggjorde seg denne nyvinningen til å spre budskapet sitt i århundrene som fulgte.

Da trykkekunsten ble oppfunnet, trolig i det åttende århundret, resulterte det i en ny og effektiv mulighet til å spre litteratur i forskjellige former. Etter hvert utviklet det seg forskjellige litterære sjangere, alt fra fortellinger om det overnaturlige til krimlitteratur.
Klassisk kinesisk krimlitteratur, som er verdens eldste, starter ved først å fortelle om hva som skjedde, og hvem skurken er, og så fortsetter det med å nøste opp og forklare hvordan alt hang sammen. Moderne vestlig krim har med andre ord snudd den opprinnelige fortellermåten på hodet!

De korte fortellingene, xiǎoshuō 小说, ble senere til lengre historier av forskjellig slag. Slike historier ble ofte framsagt muntlig av fortellere, som etter hvert bygde dem ut til lengre fortellinger. Slik oppsto den klassiske kinesiske romanen. De eldste av disse skriver seg fra 1300-tallet. De tradisjonelle kinesiske romanene er svært lange, gjerne 3–4 bind i vestlige oversettelser.

Et annet interessant fenomen er at siden de oppsto fra fortellerkunsten, er de også en rik kilde til informasjon om hvordan det muntlige kinesiske språket var for flere hundre år siden. Det var en lang utvikling fra Han-tidens «småsnakk», men denne betegnelsen, xiǎoshuō 小说, ble også betegnelsen på de mer modne formene for skjønnlitteratur som vokste fram. Denne litteraturen hadde imidlertid ganske lav status blant den kinesiske eliten. De søkte seg heller til poesien.

Fra Shī jīng 诗经 – Sangenes bok – kan vi trekke en rik, om enn broket linje gjennom Kinas poesihistorie. Om skjønnlitteraturen hadde lav status, hadde poesien tilsvarende høy status. Skjønnlitteratur kunne komponeres «bare» ved å la tankene og penselen løpe, mens poesi krevde kunnskap, dannelse og ettertanke. Derfor ble poesien den kinesiske elitens foretrukne uttrykksmiddel.

Den klassiske poesien nådde et formmessig og uttrykksmessig høydepunkt under Tang-dynastiet (618–907), men det har vært produsert poesi av høy kvalitet til alle tider. De aller fleste kjente poetene er menn (og embetsmenn), men det finnes flere kvinner
som skrev poesi av høy kvalitet enn det historien forteller oss.

De klassiske verseformene holdt seg helt opp til vår egen tid. En del
av de gamle lederne av kommunistpartiet, med Mao Zedong i spissen,
komponerte poesi på den tradisjonelle måten. Den moderne, vestliginspirerte måten å skrive poesi på, det vil si med friere former, begynte å gjøre seg gjeldende i Kina på 1920-tallet. I dag skrives det poesi som aldri før, men den har mistet mye av den tradisjonelle statusen den hadde.

I tiåret 1915–1925 skjedde det en litterær revolusjon i Kina. Den gikk ut på at man i stor grad sluttet å bruke det klassiske skriftspråket, som var rikt, men svært gammeldags, og gikk over til å skrive på en måte som lå tettere opp til talespråket.

Det første skjønnlitterære stykket som ble skrevet på talespråk, var novellen Kuángrén rìjì 狂人日记 – En gal manns dagbok – av Lǔ Xùn 鲁迅, den mest toneangivende kinesiske forfatteren i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. I og med at forfatterne vrakte det gamle klassiske skrivespråket og begynte å skrive på talespråk, ble resultatet at skjønnlitteraturen etter hvert fikk høyere status.

Kommunistenes maktovertakelse i Kina i 1949 medførte et strengt regime for skrivende mennesker. Man måtte pent skrive såkalt sosialrealistisk litteratur, det vil si litteratur som mer eller mindre gjenspeilte tidens rådende politikk. Først etter Mao-tiden, det vil si rundt 1980, fikk forfattere større frihet til å skrive både poesi og skjønnlitteratur etter eget hode. Det betyr ikke at dagens kinesiske forfattere kan skrive det de vil, og forvente å få det utgitt, men det er større spillerom for forskjellige uttrykksmåter enn det noen gang har vært i Kinas moderne historie.