Norsk møter svensk og dansk

Mange mener at de skandinaviske språka norsk, svensk og dansk ligner så mye på hverandre, at de heller bør kalles dialekter enn ulike språk. Men vi regner dem likevel som tre forskjellige språk. Dette har naturligvis sammenheng med at Norge, Sverige og Danmark har utvikla seg til tre forskjellige stater. I tillegg er det også betydelige forskjeller i uttale og ordforråd.

Felles urnordisk språk (ca. 200–700 e.Kr.)

For over 1000 år siden snakka menneskene som bodde i Skandinavia likt. Språket de snakka på denne tida kaller vi for urnordisk. Det urnordiske språket var veldig ulikt dagens skandinaviske språk. Blant annet ble substantiv bøyd i kasus slik det gjøres i moderne tysk, og verb ble bøyd etter person slik det gjøres i både tysk, fransk og spansk. I tillegg var orda veldig mye lengre enn de er i moderne norsk, svensk og dansk. For eksempel ville dagens "Harald" hett "HarjawaldaR".

Så årsaken til at de tre skandinaviske språka er så like, er altså at vi alle snakka likt en gang.

Men om vi alle snakka likt på 500-tallet, hvorfor gjør vi det ikke fortsatt?

Svaret er at språk utvikler seg stadig vekk. Det er ikke alltid like lett å forklare hva som er årsaken til utviklinga, men når det gjelder de tre skandinaviske språka, så kan vi si at det som skjedde i Skandinavia mot slutten av det første årtusenet, kan kalles en språklig revolusjon. Årsaken var at det urnordiske språket forandra seg kraftig på kort tid. Dette peker språkprofessor Arne Torp på i lærebokprosjektet Nordens språk med røtter og føtter:

Urnordisk skiller seg sterkt fra alle seinere stadier av nordiske
språk, men ser man f.eks. på utviklinga av personnavn, er det tydelig
at der skjedde store forandringer i løpet av de neste 300–400 åra.
Lange, pompøse navn som AnulaibaR og HarjawaldaR lyder alt
omkring år 1000 som Óláfr og Haraldr – som jo slett ikke er så ulikt
de moderne navneformene, f.eks. norsk/dansk: Olav/Harald, svensk:
Olov/Harald, færøysk: Ólavur/Haraldur, islandsk: Ólafur/Haraldur
(Torp, A, 2004, s. 52)

Det er i løpet av denne språkrevolusjonen de skandinaviske språka skiller lag og gradvis utvikler seg til de tre ulike språka vi kjenner i dag. Nordmennene går fra å snakke urnordisk til norrønt/gammelnorsk, danskene til runedansk/gammeldansk og svenskene til runesvensk/gammelsvensk. Hvorfor denne endringa skjer, vet ikke språkforskere sikkert.

Skillet mellom norsk, svensk og dansk starta altså like før vikingtida. Etter dette gikk de tre språka gjennom ulike prosesser. Ikke minst spilte påvirkning utenfra og innbyrdes en viktig rolle.

Verdt å nevne er at på 1000-tallet var språka i Norge og på Island nærere beslektet enn norsk var med dansk og svensk. Årsaken var at det var nordmenn fra Vestlandet som hadde tatt med seg det norrøne språket til Island, og kontakten var tett. Men da Norge blei svekka etter Svartedauden, og de tre skandinaviske landa gikk inn i Kalmarunionen, ble slektskapet mellom norsk, svensk og dansk nærere. Det islandske språket ble i stor grad bevart, og i dag forstår ikke vi nordmenn og islendinger hverandre.

I middelalderen gikk dansk gjennom forandringer som ikke påvirka det norske og svenske språket på denne tida. Blant annet fikk dansk mange stumme stavelser og bløte konsonanter. Dermed starta den prosessen som skiller den danske uttalen fra den norske og svenske.

Situasjonen i dag

I dag er situasjonen slik at vi nordmenn har best nabospråkforståelse i Skandinavia. Vi forstår spesielt svensk uttale godt, mens vi har litt mer problemer med den danske talen. Svenskene og danskene forstår hverandre ganske dårlig og har lett for å slå over til engelsk når de snakker sammen. Dette til tross for at det bare er ei bro som skiller de to landa.

Det er ganske vanlig at nordmenn sliter mer med å lese svensk enn å forstå svensk tale. Men hvorfor er det slik?

Ulike bokstaver

For det første er det uvant for oss nordmenn å forholde oss til bokstavene ä og ö. Vi har jo våre egne æ og å, akkurat som danskene. I tillegg bruker svenskene bokstavene x og c langt mer enn oss. Dette er bokstaver som kan virke eksotiske og litt fremmedartede for nordmenn. Men den aller viktigste årsaken til at noen kan synes svensk er litt vanskelig å lese, er nok at svensk har en del ord som vi ikke har i vårt ordforråd.

Ordforråd

Norge og Sverige er naboland som har hatt mye kontakt, og vi har begge fått importert mange nedertyske ord til språka våre i middelalderen. Samtidig tok ikke nordmenn og svensker opp akkurat de samme ordene fra nedertysk, noe som forklarer forskjellene i ordforrådet mellom språka.

For eksempel tok svenskene til seg det tyske ordet "fragen" og gjorde det om til "fråga" (spørre). Men vi har beholdet det norrøne "spyrja" og gjort det om til "spørre". I tillegg har svensk importert flere ord fra det franske språket enn norsk, noe som gjør enkelte ord på svensk vanskelige å forstå.

Norsk og svensk har selvfølgelig mange felles ord også. Men av og til har orda ulik betydning. Glass på svensk betyr is, og rolig betyr morsom. Dette fenomenet kaller vi for falske venner, og det at vi har de samme orda som betyr ulike ting, kan ofte føre til forvirring.

Bøyningssystem

En forskjell mellom moderne norsk og svensk er at mens norsk har tre grammatiske kjønn i substantivbøyinga, har svensk bare to. Men dette gjelder først og fremst i skriftspråket og standardtalemålet. Noen svenske dialekter har nemlig fremdeles tre kjønn. Dessuten er det slik at i norsk bokmål kan vi velge om vi vil bruke to eller tre kjønn. Du kan skrive både ei jente og en jente. I tillegg brukes det to kjønn i tale både i mange dialekter og i bymåla rundt omkring i Norge. En del forskere tror at grammatisk hunkjønn er på vei bort i norsk også.

Stort sett forstår vi nordmenn svenskene godt. Vi er naboland, og uttalen har utvikla seg ganske likt. I tillegg har vi hørt en del svensk i ulike media. Men noen sentrale forskjeller er det mellom norsk og svensk.

Uttale og dialekter

Det svenske språket er rikt på vokaler og har en melodiøs tonegang. Ganske ofte er det også slik at der vi bruker e- endinger, bruker svenskene a-endinger. Vi sier "jeg skal jobbe", mens svenske sier "jag ska jobba". En annen forskjell mellom norsk og svensk er at norsk har mange diftonger, for eksempel i ord som bein og stein. På svensk blir disse orda uttalt ben og sten, altså med monoftonger.

Mange svensker synes det kan være vanskelig å forstå nordmenn fordi vi bruker dialektene våre i større grad enn dem. For eksempel vil en svenske ha problemer med å forstå deg om du sier "Kvifor kjem du med kvitt kveitemjøl?". Svenskene sier nemlig "Varför kommer du med vitt vetemjöl".

Rikssvensk

I Sverige er det utvikla et rikssvensk, det vil si et normdannende talemål som er basert på talemålet rundt Stockholm. I motsetning til nordmenn, som stort sett bruker dialektene sine i alle sammenhenger, bruker svenskene riksmål i media og i offisielle sammenhenger. Om en svenske skal på jobbintervju, vil det for eksempel bli forventa at hen snakker rikssvensk, ikke dialekten sin.

I seinere år er det likevel blitt mer akseptert å bruke dialekt også i offisielle sammenhenger.

Dansk skrives nesten som konservativt riksmål og er derfor lett å lese for en nordmann. Det danske skriftspråket har endra seg lite fra den tida Norge og Danmark var ett rike, mens vi har endra skriftspråket vårt gjennom flere reformer etter at vi forlot Danmark i 1814. Dermed er det noen forskjeller mellom det danske og det norske skriftspråket.

Avstanden mellom skrift og tale er ganske stor i dansk, mens norsk er et ganske ortofont språk. Det betyr at norsk er et språk der skriftbildet ligner talen. Et eksempel er at dansk tale har mange lyder som ikke skrives. Blant annet uttales ordet "kage" som "kæe".

Bøyningssystem

På samme måte som svensk har også dansk to grammatiske kjønn i substantivbøyinga. Det er altså bare i norsk vi har bevart de tre kjønna som også ble brukt da vi snakka urnordisk.

"Den gamle mand", skriver danskene. På norsk ville vi skrevet "den gamle mannen". På norsk og svensk brukes det som heter dobbel bestemmelse: Vi bruker bestemt form både med determinativet den og den bestemte formen av substantivet som konstrueres av endinga -en (mannen).

Staving

Der vi markerer korte vokallengder med dobbel konsonant (hull og grammatikk), vil danskene bare ha én konsonant (hul og grammatik). Danskene har dessuten bløte konsonanter, dermed blir det brukt b, d og g ("Jeg skal lage mad") der vi bruker p,t og k: ("Jeg skal lage mat").

Interessant nok hadde alle skandinaviske land harde konsonanter da vi snakka urnordisk. Men mens de fleste nordmenn og svensker har beholdt de harde konsonantene, har dansk gått gjennom en språkendring her. Årsaken er antageligvis at dansk blei påvirka av språk syd i Europa som vi nord i Sverige og Norge hadde mindre kontakt med.

Om det å lese dansk går greit, kan dansk tale være mer utfordrende for en nordmann. Mange sier at dansker snakker fort, utydelig, og at det høres ut som om de har "en potet i halsen". Også svenskene sliter med å forstå nabolandet sitt. Hva er årsaken til at dansk er så vanskelig å forstå?

Stumme lyder

Den viktigste årsaken til at vi har problemer med dansken, er nok alle de stumme lydene. I dansken forsvinner ofte endelser og stavelser med svakt trykk. Dette skjer i mindre grad i norsk og svensk, noe som fører til at vi har problemer med å forstå danskene og har en oppfatning av at danskene "svelger" lyder.

På norsk skriver vi "male" og sier "male". I Danmark skriver de "male", men sier "mæ:l". På norsk skriver vi "due", og vi sier "due". På dansk skrives det også "due", men danskene sier "doø".

Bløte konsonanter

De bløte konsonantene kan skape problemer for nordmenn. Dette kan virke underlig, for bløte konsonanter har vi jo også i Norge. På den såkalte "bløde kyststripe" på Sør- og Sørvestlandet sier vi "kage" og "løbe", og det har jo de fleste ikke noen problemer med å forstå.

Men danskenes bløte konsonanter er enda bløtere enn våre. Faktisk forsvinner ofte disse konsonantene helt. Danskene sier ikke "kage" og "løbe", men "keæ" og "lø:e".

Stød

Typisk for dansk uttale er en rask sammentrekking i stemmebåndene etter vokal i visse ord. Det kalles stød og høres ut som et lite opphold mot slutten av ordet: "hu's" og "hal's".

Vokalrikdom

Dansk er et av språka i verden med flest vokaler. Hvordan kan det ha seg? De har jo ni vokaler i alfabetet, akkurat som i norsk.

Her må vi skille mellom vokalene i alfabetet og vokallyder. Én bokstav i skriftspråket kan uttales på mange ulike måter. La oss for eksempel se på den danske a-en. På norsk uttales a-lyden bare på en måte: som en åpen a, som i ordet "bane". Men danskene har tre ulike a-lyder: Danskenes a i "adoptere" høres ut som en blanding av e og æ, i ordet "bane" høres a-en ut som den blir sagt langt bak i halsen, mens den i navnet "Hansen" uttales akkurat som i vår åpne a.

Men ingen u

Til tross for alle vokalene i den danske uttalen har ikke danskene den spisse u-lyden som finnes i både svensk og norsk. Om et dansk ord skrives med bokstaven u, som for eksempel i ordene "stut" og "hul", vil uttalen ligge nærmere en o-lyd.

Ordforråd

Dansk har tatt opp mange lånord fra tysk og engelsk. Danskene er mer åpne for å innlemme slike ord i språket sitt enn det vi nordmenn er. Der vi sier T-skjorte og tenåring, sier danskene "T-shirt" og "teenager". Men dette byr ikke på problemer for forståelsen vår, da vi nordmenn er så gode i engelsk.

Hårstad, S. (2021). Nabospråk og nabospråkundervisning. Cappelen Damm Akademisk.

Torp, A. (2004). Nordiske språk i fortid og nåtid. Språklikhet og språkforskjell, språkfamilier og språkslektskap i Iben Stampe Sletten (red.) Nordens språk med røtter og føtter (s. 19–74). Nordisk ministerråd. Teksten finnes i fullformat her: http://norden.diva-portal.org/smash/get/diva2:702641/FULLTEXT01.pdf