Hopp til innhold
Fagartikkel

Særpreg ved norsk

Språk er bygd opp på ulike måter. Men det nesten alle verdens skriftspråk har felles, er at de bygger på et språk som allerede eksisterer muntlig. I dette talespråket er det grammatiske regler som morsmålbrukerne i liten grad tenker over. Hva er det som særpreger det norske skriftspråket?
Video om flere særtrekk i norsk sammenlignet med ulike andre språk. Video: Terranova / CC BY-NC-ND 4.0

Hva er norsk?

Norsk er et germansk språk som hører med til den indoeuropeiske språkfamilien. Med nesten fem millioner morsmålbrukere er det blant de 100 største språkene i verden.

To skriftspråk

I Norge har vi to offisielle språk: norsk og samisk. Majoriteten av nordmennene snakker norsk. Det som er unikt med norsk, er at du kan velge mellom to skriftspråk: nynorsk og bokmål. Begge skriftspråkene er to ulike varianter av språket norsk.

Bokmål

I dag velger omtrent 9 av 10 nordmenn å skrive bokmål. Bokmål har sine røtter i det danske språket. Vi var i union med Danmark fram til 1814, og da unionen ble oppløst, var skriftspråket i Norge dansk. Dette mente mange var en dårlig løsning: Nordmennene snakket norsk, men skrev dansk. Dermed ble det danske skriftspråket gradvis forandret, slik at det ble til det vi i dag kjenner som bokmål.

Nynorsk

Nynorsk har de samme historiske røttene som bokmål, men dette skriftspråket ble bygget opp fra grunnen. Etter unionsoppløsningen mente Ivar Aasen at Norge trengte et helt nytt skriftspråk, ikke en gradvis fornorsking av dansken. Han dro rundt i norske bygder og samlet inn data for å lage det vi i dag kjenner som nynorsk.

Sidestilte skriftspråk

I 1885 ble det mulig for nordmenn å velge Aasens språk som offisielt språk. Og i 1907 ble det bestemt at alle elever i norsk skole måtte kunne skrive begge skriftspråkene. Dette er årsaken til at elever i norsk skole i dag skriver tekster på både nynorsk og bokmål.

SVO-språk

Alle språk har bestemte regler for hvordan ord og setningsledd skal følge etter hverandre i setninger. I norsk, engelsk og spansk er hovedmønsteret for rekkefølgen av setningsledd S-V-O. Det betyr at setningsleddene vanligvis står i rekkefølgen subjekt – verbal – objekt: Kari (S) kjører (V) bil (O).

Andre språktyper

Språk som latin, tyrkisk, japansk og swahili er SOV-språk. Her er rekkefølgen vanligvis subjekt – objekt – verbal: Kari bilen kjørte. På verdensbasis er rekkefølgen SOV mest utbredt, med SVO-systemet hakk i hæl. Langt færre språk har rekkefølgen VSO: Kjørte Kari bilen. Arabisk, hebraisk og gælisk (keltisk) er eksempler på slike VSO-språk.

Hanna Karim forklarer forskjeller mellom arabisk og norsk. Video: Dialektxperten, Jone Nikolai Nyborg / CC BY-NC-ND 4.0

Syntetisk språk

Vi skiller mellom syntetiske og analytiske språk. At et språk er syntetisk, vil si at ordene blir bøyd. For eksempel vet du at det det er snakk om en gutt når du hører ordet gutten, mens du vet at det er tale om flere når noen sier gutter.

I analytiske språk blir ikke ord bøyd på denne måten. Der er det bare ett ord samme hvor mange gutter det er snakk om. I stedet blir mengde bestemt av enkeltord foran eller bak substantivet, eller ordets posisjon i setningen. Et eksempel på et analytisk språk er vietnamesisk. På vietnamesisk heter en gutt "con trai", mens gutter heter "các con trai".

Norsk er et svakt syntetisk språk

Mange språk har langt flere bøyninger av ord enn norsk. Tysk er et eksempel på dette. På norsk vil den ubestemte artikkelen i hankjønn alltid være “en”. På tysk er dette annerledes. Se på eksempelet under: Hva skjer med artikkelen "ein" i de tyske setningene?

Sammenligning av språk

Norsk

Tysk

En gutt går.

Ein Junge geht.

Jeg ser en gutt.

Ich sehe einen Jungen.

Jeg gir en gutt boka.

Ich gebe einem Jungen das Buch.

En viktig forskjell på tysk og norsk er altså at artikkelen blir bøyd på tysk. Hvilken form den har, kommer an på hva slags funksjon frasen den står i har i setningen. Hvis den er subjekt, skal det være "ein", direkte objekt "einen" og indirekte objekt "einem".

Slik er det ikke med det svakt syntetiske språket norsk. Her heter den ubestemte artikkelen "en" uansett hvilken funksjon den har i setningen.

Kilder

Haugland, K. (2007). Litt om historia bak sidemålsstilen. Språknytt, 2007(3), 5–8.

Skrevet av Åsa Abusland, Marion Federl og Øyvind Dahl.
Sist faglig oppdatert 22.08.2019