Den nordiske språkfamilien

De opprinnelige språka i Norden tilhører tre svært ulike språkfamilier. Språkhistorisk sett blir norsk, islandsk og færøysk regna som vestnordiske språk, og svensk og dansk som østnordiske språk. Skillet mellom vestnordisk og østnordisk oppstod i synkopetida på 800-tallet.

Noe av det som skilte østnordisk fra vestnordisk, var uttalen av det personlige pronomenet ég/eg som på østnordisk blei til jeg/jag. Et annet eksempel er diftonger i vestnordisk (bein, stein) som blei monoftongert i østnordisk (ben, sten).

I dag vil de fleste likevel si at norsk står nærmere svensk og dansk enn færøysk og islandsk. Derfor er det nå vanlig å dele de nordiske språka inn i øynordisk og skandinavisk. Norsk, svensk og dansk har det til felles at verba ikke har ulike personendinger, slik færøysk og islandsk har.

I filmen øverst sier Arne Torp at islendinger og nordmenn kunne snakke sammen, uten tolk, på 1200-tallet. Sånn er det ikke i dag, så hva har skjedd? Forklaringa ligger i at islandsk språk har forandra seg relativt lite, mens de skandinaviske språka har endra seg mye. Men hvorfor har de nordiske språka forandra seg i så ulik grad?

Historiske hendelser og språklig påvirkning

Da Norge ble ramma av pesten Svartedauden, døde mange av de som beherska det norrøne språket. Da vi like etter kom inn under dansk styre, overtok dansk som skriftspråk i Norge. Dagens norsk ligger nærmere dansk enn norrønt. At øyrikene Island og Færøyene kom seg bedre gjennom pesten, er én mulig forklaring på at språket der har endra seg mindre.

Ei annen forklaring på at språka har utvikla seg ulikt, ligger i språklig påvirkning. På 13- og 1400-tallet blei de skandinaviske språka påvirka av hanseatene – tyskere som dreiv handel i store deler av Europa. De slo seg ned i byer langs kysten og ble en viktig del av bysamfunnene. Språket de brukte fikk stor innflytelse på norsk, svensk og dansk, som i dag har mange ord med tysk opprinnelse. De øynordiske språka ble ikke like påvirka, selv om hanseatene også dreiv litt handel der.

I nyere tid er det spesielt engelsk som påvirker de skandinaviske språka. Også nå ser det ut som at islandsk og færøysk blir mindre påvirka av språk utenfra, i hvert fall i skriftspråket. Men engelske ord lurer seg inn i talemålet i hele Norden. Forskjellene ligger først og fremt i skriftspråket. Hvorfor er det sånn?

Det enkle svaret er at det er lettere å styre skriftspråket enn å styre hvordan folk snakker.

Språkstyring i skriftspråket

De nordiske språka har forholdt seg ulikt til språklig påvirkning utenfra – og forholder seg også ulikt til det i dag. Noen av de nordiske språksamfunnene har en puristisk språkpolitikk, andre har en mer liberal språkpolitikk overfor slik språkpåvirkning.

Puristisk språkpolitikk, også kalt språkpurisme, vil si å rense språket for utenlandsk påvirkning. Det kan være gjennom å endre fra engelsk til norsk skrivemåte: tough>tøff, eller erstatte det engelske ordet med et norsk ord: brainstorming>idémyldring.

Liberal språkpolitikk vil i denne sammenhengen si å tillate påvirkning fra andre språk i større grad. Ikke overraskende har de en puristisk språkpolitikk på Island og Færøyene, mens Sverige og Danmark regnes som mer liberale enn Norge.

Forskjell på muntlig og skriftlig språk

Språkstyring handler først og fremst om å styre skriftspråket. Når du ser nærmere på de nordiske språka, vil du se at det er forskjell på hvor nært skriftspråket ligger det muntlige språket. I Norge og Sverige skriver vi ganske likt som vi snakker, mens færøysk, islandsk og dansk er langt mindre ortofont. Dette er også et resultat av hvilke prinsipper som styrer nasjonens språkpolitikk.

Vil du lære mer om hvordan språkstyring har påvirka de nordiske språka? Fordyp deg i artikkelen "Hvorfor jobber ikke alle på en tölvu?" (nederst på sida).

• Alle i Norden snakka likt i urnordisk tid (ca. 200–700 e.Kr).
• Etter hvert utvikla språket på Island og Norge seg i ei retning, mens det i Danmark og Sverige gikk i ei annen.
• Men på 1300- og 1400-tallet fikk nedertysk sterk innflytelse på norsk, svensk og dansk. Det er en viktig årsak til at norsk i dag likner mer på svensk og dansk enn islandsk.
• De nordiske landa har hatt ulik tilnærming til engelsk, noe som er med på å forme språket. På Island og Færøyene har de ført en strengere puristisk språkpolitikk enn i de skandinaviska landa.