Et tegn er noe som står for noe annet enn seg selv. For eksempel er strekene du leser nå på skjermen, tegn. Vi kaller disse tegnene for bokstaver. Når vi setter tegnene sammen, blir de til ord.

Vi kaller gjerne slike samlinger med tegn en melding. Meldingen har ingen mening før noen – du som leser – gir mening til tegnene. Men det er ikke slik at vi alle kan tolke tegn og meldinger som vi vil. Hadde vi hatt helt ulik forståelse av det røde trafikklyset, hadde det fort blitt kaos. Vi sier derfor at tolkningen er kulturbestemt. Vi skal se nærmere på forholdet mellom tegnene og hvordan vi gir dem mening.

Forholdet mellom uttrykk og innhold

Læren om tegn kaller vi semiotikk. I semiotikken skiller man mellom uttrykk og innhold. Strekene på papiret er et uttrykk som står for et innhold for noen. Den siste tilføyelsen er viktig. Et tegn eller et uttrykk – trafikklys, streker på papir, ord i løse luften – får ikke noe innhold før noen (en person) tilskriver det mening.

Semiotikk

en teori om tegnene og deres mening, og om hvordan mening oppstår og endres hos ulike mennesker.

Sveitseren Ferdinand de Saussure og amerikaneren Charles Peirce regnes ofte som semiotikkens fedre. Det var Saussure som klargjorde forholdet mellom ’uttrykk’ og ’innhold’, eller ’det betegnende’ og det ’betegnede’, som han kalte det. Hos Saussure ligger meningen altså i tegnet selv.

Peirce, på sin side, understrekte hvor viktig ’leseren’ eller personen som tolker tegnet, er. Det er ’leseren’ som gir mening til tegnene. Meningen ligger ikke i selve tegnet, men i den mening ’leseren’ tilskriver tegnet. I figuren under ser du hvordan et tegn, symbolet, er avhengig av tanken, som er forestillingen hos ’leseren’ for å stå i forbindelse med tingen, fenomenet i verden som tegnet vil uttrykke.

Forbindelsen mellom uttrykk og innhold, eller symbol og ting, i trafikklyseksempelet er helt vilkårlig. Vi kunne for eksempel bestemt at ’rødt’ skulle bety ’kjør’ og ’grønt’ skulle bety ’stopp’. At disse tegnene har den meningen de har fått, er en konvensjon – en overenskomst vi har gjort i samfunnet.

Tenk over / diskuter:

Hvordan tror du konvensjonen om rødfarge som stoppsignal har oppstått?

Har du eksempler på noen tegn som har forskjellig betydning i ulike kulturelle kontekster?

Tre typer av tegn

Forbindelsen mellom uttrykk og innhold er ikke alltid vilkårlig. Peirce skilte mellom tre grunntyper av tegn:

Et ikon ligner sitt objekt. Et kart er å forstå som et ikon, et manns- eller kvinnetegn på toalettdører likeså. Fotografier og bilder er ikoner. Slike ikoner, og ikoner knyttet til verktøylinjen i dataprogrammer, benyttes i økende grad fordi de kan forstås internasjonalt.
En indeks har en direkte forbindelse til objektet det uttrykker gjennom en årsakssammenheng. Røyk er en indeks for ild, torden en indeks for lyn, røde utslett er en indeks for meslinger, latter er en indeks for glede, et fotspor i sand er en indeks for den som har laget det. En detektiv vil være på jakt etter indekser. Symptomer er en type indekser som legen vil prøve å forstå.
Et symbol er et vilkårlig tegn. Forbindelsen med objektet er en konvensjon (en overenskomst) slik som vi påpekte ovenfor i eksempelet med trafikklyset. I ordet “KATT” står bokstavene K-A-T-T for noe annet enn det skriftbildet det viser, nemlig selve dyret.

Tegnet for tallet to, som vi skriver slik: ’2’, er et symbol; det er ingen spesiell grunn til at denne krøllen skulle referere til to gjenstander – det er en konvensjon. Romertallet ’II’ er derimot ikonisk, likeså det kinesiske tegnet for to ’=’.

Et rødt kors – slik som organisasjonen Røde Kors bruker – er et symbol, det står for noe annet enn det røde tegnet på papiret. I muslimske land har de valgt en rød halvmåne som står for det samme som det røde korset står for hos oss. Forbindelsen mellom uttrykk og innhold, tegn og mening er vilkårlig.

Tenk over / diskuter:

Hva slags type tegn er brukt i de forskjellige app-flisene du finner på en smarttelefon?

Finner du eksempler på alle tegntypene blant emojier?

Tolkning er ikke tilfeldig

Ord er vanligvis symboler, det vil si at forbindelsen mellom ordene og det de uttrykker er basert på en konvensjon. Allikevel finnes det ord som er ikoniske, nemlig slike som vi kaller onomatopoetikon (lydmalende ord): svisj, gulp, krasj og dyrelyder som vov-vov, nøff-nøff og lignende.

Dyrelyder er forresten interessante. Når anden sier gakk-gakk på norsk, kvack-kvack på svensk, rap-rap på dansk, coin-coin på fransk, og quack-quack på engelsk, ser vi ikonisk likhet. Likevel viser forskjellen mellom språkene at likheten er konvensjonalisert – det vil si at ordet for ande-lyder er avhengig av en felles forståelse blant dem som bruker språket.

I språket blir de fleste vilkårlige tegnforbindelser en konvensjon for brukerne. At ordene er vilkårlige, betyr ikke at de er tilfeldige. Det er for eksempel ikke naturlig å kalle hund “chwazc” på norsk. Hvorfor?

Siden har flyttet, men du finner den her: