"På vegne av"-journalistikk

Fremdeles preges mediene i svært stor grad av en ovenfra-og-ned-holdning og "på vegne av"-journalistikk når de rapporterer fra det afrikanske kontinentet. Eksperter fra nord forteller oss hva som skjer på vegne av afrikanerne selv. Hvorfor kommer vanlige folk så sjelden til orde som det som Elisabeth Eide kaller konsekvenseksperter, eller kvinnen i gata? Hvorfor får vi aldri se afrikanere diskutere politikk på TV?

Det er langt på vei de samme nyhetskriteriene som styrer utvalget av nyheter fra sør som fra resten av verden, men det er muligens ikke nok siden vi mangler det brede bildet. Ser vi for eksempel et nyhetsinnslag om en orkan i USA, har vi mye annen kunnskap om landet som vi kan flette nyheten sammen med.

Det afrikanske kontinentet består av 52 land med enorm spennvidde i kultur, sosiale forhold, historie og økonomi. Allikevel skjer det jevnlig, for eksempel når de nye NRK-korrespondentene kunngjøres i mediene: Én skal til Washington, én til Brussel, én til Stockholm og én til "Afrika".

Nordmenns bilde av det globale sør dannes blant annet ut fra de bildene vi blir servert i forbindelse med de årlige innsamlingsaksjonene på TV. Er de samfunnsnyttige, eller skaper de fordummende stereotypier? TV-aksjonene er utvilsomt velmente, men mediebildene – både de visuelle og de språklige – kan være med på å opprettholde skillet mellom "oss" og "dem", og ikke minst: idéen om afrikanere som passive trengende.

Felles for mange TV-innsamlinger og Hollywood-filmer er forestillingen om at den hvite, modige, ofte mannlige, helten skal "redde" Afrika. Noen av disse mediebildene kan si mye om Norges nasjonale selvbilde, og vi hører et ekko av Terje Tvedts begrep "godhetsregime". Eller som Tvedt hevder i et debattinnlegg i Dagbladet i 2008:

Men NRKs TV-aksjon speiler ikke først og fremst nasjonens giverglede, derimot journalistikkens absolutte sammenbrudd og verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. TV-aksjonene har skapt mektige, men samtidig fordummende stereotypier av verden.

I tillegg kan slike forestillinger om menneskegrupper som passive og ute av stand til å gjøre noe med egne livsbetingelser være til direkte hinder for handel og samarbeid, langsiktig utvikling og endring.

I internasjonal nyhetsformidling plasseres nyheter fra land i sør ofte inn i velkjente diskurser og nyhetsrammer. Det gjelder både nyheter fra afrikanske land, asiatiske land og land i Latin-Amerika. Disse diskursene er dypt innarbeidet i måten vi i nord forstår verden på, og bygger på narrativer som delvis er en arv fra kolonitida. Van Gorps (2007) kaller slike mentale strukturer for schemata.

Det er altså ikke slik at journalistikk om Latin-Amerika «speiler» samfunnene i Latin-Amerika – journalistikken forteller også mye om det samfunnet som betrakter Latin-Amerika. (Krøvel m.fl. 2017)

Vestlige medier er påvirket av nordamerikanske forestillinger om Latin-Amerika. For eksempel har det ikke vært uvanlig at mediene omtaler land i Mellom-Amerika som "bananrepublikker".

En forskergruppe har undersøkt trender i norsk journalistikk om Latin-Amerika i perioden 2002–2015. De slår fast at norske medier, i større eller mindre grad, framstiller latinamerikanske myndigheter som inkompetente. Når det inntreffer katastrofer, forklares dette ofte med kriminalitet og unnfallenhet fra myndighetenes side.

Undersøkelsen viser også at når NRK skal hente inn en "ekspert" på Latin-Amerika i studio, så velger de en norsk professor framfor en latinamerikaner bosatt i Norge.