Episode 8: Standarder i klasserommet, del 1

NDLA Industriteknologi VG2 - Episode 8, del 1: Standarder i klasserommet

I: Intervjuer

M: Madelen Kloste

I: Da jeg gikk på skolen så hadde vi en lærer som gjorde ting helt annerledes enn alle de andre, og han husker jeg veldig godt hva heter, for man husker de beste lærerne sine, og han heter Idar. Og Idar han hadde vi da i norsk og i naturfag, og det som skilte Idar fra alle de andre lærerne mine var at han hadde funnet en mal han, en standard om du vil, for prøvene sine. Så alle prøvene til Idar, uansett i hvilket fag, var som en slags oppsummering på akkurat et A4-ark, hvor de viktigste orda var borte, sånn at du selv måtte fylle dem inn. Så hvis det var prøve i naturfag, for eksempel, så kunne det stå boka “Artenes opprinnelse”, den ble skrevet av, og så var det sånn “blank, blank”. Og så måtte man da selv skrive inn Charles Darwin. Artenes opprinnelse ble skrevet av Charles Darwin. Og dette her hadde da Idar holdt på med i sikkert 15-20 år, så det fantes ikke et tema som han ikke hadde et sånt ark på da. For han hadde liksom standardisert hele opplegget her. Så den prøven jeg fikk, var da akkurat den samme som de fikk da også for kanskje 15 eller 20 år siden, med noen små oppjusteringer her og der, og sånn da. Og det som var genialt med det, synes jeg personlig, var jo at alle prøvene hans til slutt ble da verdens beste oppsummering av tematikken. Altså når man da skulle for eksempel opp til tentamen eller eksamen eller større prøver, så hadde vi jo på en måte allerede verdens beste notater å lese fra. Det som kanskje ikke var så gjennomtenkt var jo at vi til slutt fant ut at hvis vi bare snakket med storebroren til Stig Erik, som var tre år eldre enn oss, og som også hadde hatt Idar som lærer i både norsk og naturfag, så visste vi jo allerede på forhånd akkurat hvilken prøve han skulle gi oss dagen etter, i begge disse fagene i tre år da. Så jeg fikk jo toppkarakter i både norsk og naturfag. Jeg gjorde jo det, og det er jo fortsatt ikke helt enighet om æren skal gå til min lærer Idar, eller til storebroren til Stig Erik.

Velkommen skal du være til Nasjonal Digital Læringsarena sin podcastserie om standarder. Jeg heter Ken Wasenius-Nilsen, skal være din vert i åtte episoder om nettopp standarder, og dette her er jo da episode 8 det. Den skal handle om standarder i klasserommet. For å lære mer om dette skal vi ha to gjester på besøk. Den første er påtroppende leder i Elevorganisasjonen Madelen Kloster, velkommen skal du være.

M: Tusen takk.

I: Aller først, bare for å bli litt bedre kjent med både deg og dere, hva gjør dere? I Elevorganisasjonen?

M: I Elevorganisasjonen så jobber vi med å både skolere elevrådene til å bli sterkere til å kunne ta tak i egne saker på egne skoler. Så vi jobber mye tett opp mot elevrådene i landet. Og så jobber vi også med å representere elevstemmen utad.

I: Ja, så dere prøver å legge til rette for at elevene skal ha det best mulig, er det en enkel måte å si det på?

M: Ja, vi prøver å legge til rette for at elevene har det best mulig, og at elevene får en sterk stemme sammen, siden de aller fleste av oss har jo ikke stemmerett fra før av, så da kan vi ha en mulighet til å påvirke i lag da.

I: Siden dette her skal handle om standarder innenfor skolesystemet og i klasserommet, er det mange standarder innenfor skolesystemet?

M: Timeplaner er jo standarder. Hvordan vi sitter i klasserommet, hvordan vi får undervisningen vår på en måte servert av læreren, er jo en egen standard i seg selv. Og så har man jo andre former for standarder, som er de reglene vi som elever må forholde oss til. Og læreplanene læreren må forholde seg til når de skal gi oss undervisning.

I: Kan du ikke bare ta noen av de reglene du snakket om, bare for å ha noen eksempler i hodet når vi snakker om det?

M: Den første regelen er at vi må forholde oss til å være på skolen. Vi har en fraværsgrense å forholde oss til, og den legger til rette for at vi ikke kan være vekke fra skolen i mer enn 10%, før vi får “ikke vurdert” i et fag, for eksempel.

I: Det er jo mye vi skal innom her, men vi kan jo begynne med begrepet fritt skolevalg. Kanskje du først kan forklare hva det betyr? At man har fritt skolevalg?

M: Altså fritt skolevalg, eller karakterbasert opptak som det også blir kalt, går ut på at opptak til en videregående skole er basert på hvilke karakterer man får på ungdomsskolen, og så bruker man disse karakterene til å søke seg inn på en videregående skole. Man må ha karakterer over et visst nivå for å komme inn på en skole, ut fra hvilke andre elever som søker med hvilke karakterer de har.

I: Ja, så de mer populære skolene har da kanskje ofte høyere karaktersnitt, eller?

M: Man kan jo se, spesielt i Osloskolen, at noen skoler blir mer populære enn andre, og da blir det høyere karaktersnitt for å komme inn på disse skolene.

I: Altså, ser du noen, positive først, sider, ved å ha fritt skolevalg sånn som det er per nå?

M: Sånn som det er nå, så blir det på en måte likt for alle elever. Man blir lønnet for å jobbe hardt, og det kan jo igjen skape en kultur for å jobbe hardt som elev i klasserommet, fordi man trenger disse karakterene for å komme inn. Men så har jo elever ulike forutsetninger for å få karakterer, og man starter på skolen med ulikt utgangspunkt. Og da kan jo det være litt skummelt at man på mindre steder, i større fylker for eksempel, ikke kommer inn på den skolen som er nærmest seg selv, og blir kanskje nødt til å flytte langt for å kunne gå på en videregående skole.

I: Ja.

M: Det er jo en vurdering man tar, hvilket type opptakssystem som passer. Og vi tenker jo at det er gjerne litt ulikt fra fylke til fylke, hvordan opptakssystem som fungerer best. I Oslo, der det er korte avstander fra skole til skole, så vil det ikke være et stort behov for å måtte flytte for å komme inn på en videregående skole. Men hvis man går på en ungdomsskole langt opp i Sogn og Fjordane, og så er det en videregående skole man har i nærheten, men så har man ikke gode nok karakterer for å komme inn på denne skolen, så blir man jo eventuelt nødt til å flytte til Bergen sentrum. Og det er jo et rettferdighetsspørsmål, skal man veie prestasjonene til elevene, skal det være det eneste som veier opp hvilke skoler man skal gå på.

I: Hvis vi går litt over på lærerne, er det sånn at en lærer selv kan velge hvordan man vil lære bort det man skal lære bort?

M: Det beste for elevene er at lærerne har en frihet til å kunne utøve undervisningen på den måten læreren mener er best for sin elevgruppe. Men så har man jo strukturer som gjør det vanskelig for lærerne å kunne ha den metodefriheten i sin undervisning i dag.

I: Hva da, for eksempel?

M: De har jo læreplaner å forholde seg til, og så har man jo en eksamensordning som på en måte legger føringer på hva som skal undervises i. Og da er det viktig at en lærer har fokus på hva som kommer på denne nasjonale eksamen som kommer til slutt i videregående opplæring. Og det kan jo kanskje legge litt føringer på hvordan en lærer skal måtte undervise. Fordi at man må forberede elevene på denne eksamen som kommer. Og da har man kanskje ikke like stor metodefrihet i hvilke vurderinger man skal gi til elevene. For som lærer så ønsker man jo at elevene sine skal gjøre det best mulig på denne sluttvurderingen som i dag er eksamen, og da må man legge til rette for at elevene lærer hvordan de skal kunne takle denne typen eksamen, og kan legge kanskje litt strukturelle føringer på at man ikke kan ha så variasjon i vurdering, og så variasjon i undervisning, som man kanskje ellers kunne hatt.

I: Men det legger jo også mye på læreren da, hvis læreren selv skal kunne bestemme helt fritt.

M: Man må jo ha tillit til at lærerne som har tatt en utdanning i å utøve sitt yrke, gjør det på best mulig måte og ønsker å gjøre det beste for elevene. Og jeg tror at lærere ønsker at deres elever skal lære best mulig. Og det er jo læreren i klasserommet som vet hvordan sine elever lærer aller best. Og her må læreren ha frihet til å kunne utøve undervisningen på den måten den tenker er best for elevene. Det gir jo også rom for at elevene kan være med og medvirke i sin egen undervisning, hvis man gir denne friheten til læreren, for da kan faktisk en lærer spørre hvordan ønsker dere som klasse å få undervisningen servert til dere i dag eller neste uke, og så kan læreren legge opp et undervisningsopplegg som passer akkurat perfekt for denne klassen, og det er jo veldig positivt. Det går jo litt over igjen på å kunne tilpasse undervisningen til sin elevgruppe. Og det ser vi på som veldig positivt.

I: Men jeg tenker også da, hvis man er en som går i en A-klasse og en som går i en B-klasse da, så kan A-klassen for eksempel ha vært veldig heldig med læreren sin, en ekstremt dyktig lærer. Og så kanskje den i B-klassen, læreren ikke er like flink. Så lenge det da ikke finnes på en måte en slags mal for hvordan de skal gjøre det, at de kan bestemme helt fritt, så ville det også være store utslag fra lærer til lærer, skjønner du hvor jeg vil hen?

M: Altså, man har jo fortsatt læreplaner å forholde seg til, elevene skal lære det de skal lære gjennom sin periode på videregående skole. Og læreren må forholde seg til at elevene skal gjennom dette. Så skjønner jeg hvor spørsmålet kommer fra. Vil noen lærere ikke være gode nok til å kunne gi undervisningen når de får lov til å velge hvilke undervisningsmetoder de skal ha selv for sin klasse, vil ikke dette funke like godt som en annen lærer vil gi et undervisningsopplegg? En lærer fra en A-klasse og en lærer fra en B-klasse kan jo prate sammen, hvis man merker på skolen at en lærer i A-klassen gir mye bedre undervisning for elevene enn det elevene i B-klassen er fornøyd med undervisningen, så kan man jo ha tillit til at lærerne kan prate sammen og finne gode metoder å lære av hverandre til å kunne gi best mulig undervisning til elevene.

I: Du var innom tilpasset undervisning, differensiert undervisning bruker man også, et annet begrep. Forklar først hva det er, hva vi snakker om da.

M: Vi liker jo å bruke tilpasset undervisning som et begrep, men differensiert undervisning går jo på en måte litt på det samme. Det går på at man skal gi undervisning til elevene som fremmer mestring, motivasjon og god læring. Og det går jo igjen ut på at alle elever har ulike forutsetninger for å lære best mulig. Og her er det viktig at man gir mulighet til at alle elevene skal få lov til å vise sin kunnskap. Og det går jo også ut på at en lærer skal på en måte se hvordan elevene sine lærer best, og se hvordan enkelt eleven lærer best, og kanskje tilpasse undervisningsopplegget litt ekstra til noen elever. Slik at de får best mulig utbytte av sin læring, og slik at de får motivasjon til å holde ut hele skoleløpet.

I: Jeg husker selv hvordan det var da jeg gikk på skolen, hvor for eksempel de som var veldig gode i matte, til slutt bare rundet den matteboka, og da hadde ikke lærerne så mye mer å gi.

Da var det litt sånn, ja, nei, du kan jo få en mattebok til da, begynne på nytt på den. Men da føler jeg det var veldig lite tilpasset da, på den tiden, til de som var veldig flinke, eller de som kanskje ikke var så flinke.

M: Ja, og det er jo utrolig kjipt, fordi at de elevene som på en måte runder matteboken sin, når man er kommet halvveis ut i skoleåret, har fortsatt behov for innputt av læring.

I: Å, jaja.

M: Man har behov for å bli stimulert til å føle enda mer mestring som elev, selv om man er en god elev. Og her har jo lærerne et ansvar for å gi de enda flere oppgaver. Hvis ikke så er det jo også mulig å på en måte gi elevene mulighet til å ta fag fra høyere nivåer, for eksempel.

I: Ja, så det finnes mange ting man kan gjøre for folk som også tar det litt for kjapt, på en måte?

M: Absolutt, og det tror jeg er utrolig viktig, fordi at elever trives enda bedre hvis de får oppgaver som på en måte er tilpasset til seg selv, og hvis man på en måte har gått igjennom det standardiserte man skal i løpet av året, så vil det jo bli utrolig kjedelig å bare sitte på skolebenken og ikke vite hva man skal gjøre det neste halvåret. Jeg tror det er viktig at man som lærer ser disse elevene også.

I: Hvis vi går på helt andre siden av skalaen da, hvis man sitter og synes det er helt umulig å komme seg gjennom den matteboka i det hele tatt.

M: Ja.

I: Hvilke tiltak er det man kan gjøre for deg da?

M: Hvis de ikke får til noe, så føler jo ikke de på mestring gjennom et helt år, og det kan bli utrolig demotiverende å gå på skolen. Og her igjen, så er jo et annet tiltak å gi de enda enklere matteoppgaver. Man kan også tilpasse prøver til å gjøre det umulig å få karakter 6 da, man kan for eksempel gi en prøve der man kan oppnå karakter 1-4 og så får man lettere oppgaver i forhold til at man ikke mestrer de vanskeligste oppgavene. Men det gjør jo igjen at man som elev kan føle på mestring på de oppgavene man faktisk får til, som gjerne er litt enklere, men det er viktig at disse elevene får mulighet til å føle på mestring og føle at de klarer noe i det hele tatt, for det kan være veldig overveldende å skulle gå gjennom et helt mattepensum som er altfor vanskelig for deg, og da må man få tilpasset undervisningsopplegg der man får oppgaver tilpasset til seg selv.

I: Men altså, hvis det kommer en ny læreplan da, hva er kravene til læreren der? Altså, finnes det noen standarder for at læreren skal læres opp i det han skal lære?

M: Det virker som at man på en måte har glemt litt læreren i det at det kommer nye læreplaner, og at læreren skal få oppdatert kunnskap. Og her tror jeg det er viktig å ha fokus på at når det kommer nye reformer for hvordan skolen skal se ut, og hvordan undervisningen skal se ut, så er det viktig å huske på at man har læreren i klasserommet som skal utøve undervisningen, og de trenger å få vite hvordan de skal gjøre det. Og det er viktig å huske på at lærerne har ikke denne kunnskapen med en gang en ny reform blir lagt frem og nye læreplaner blir lagt frem. Fordi at en lærer som på en måte har vært lærer i 30 år, og så kommer det en ny fagfornyelse da, som skjedde for noen år siden, så vet ikke den hva den går ut på før det blir fortalt og undervist til læreren selv. Og her er det viktig å gi lærerne mulighet til å få oppdatert kunnskap, fordi at en lærer vil jo være best mulig i sitt yrke. Og der tror jeg det er viktig å legge til rette for at dette her på en måte bygges opp, at man har flere gode fagpersoner på skolen. Da har man tid som lærer til å legge opp undervisningsopplegget sitt på en god måte for de elevene man lærer. Fordi man blir litt avlastet fra alle de andre oppgavene man i dag gjerne har som lærer, spesielt på mindre skoler, så er det et enda svakere lag rundt elevene.

I: Så lærerne våre har litt for mye å gjøre?

M: Jeg tror at lærerne tidvis har mye å gjøre, og tidvis har oppgaver de gjerne skulle vært foruten å ha hatt, fordi at det kunne vært andre fagpersoner som gjorde det for de, sånn at de kunne gitt elevene den undervisningen de faktisk har krav på, som er tilrettelagt undervisning.

I: Du har allerede nevnt læreplan flere ganger. Jeg kommer med det dumme spørsmålet, hva er en læreplan?

M: Læreplanen er jo ut fra hva Utdanningsdirektoratet mener at elevene skal lære i løpet av et trinn på skolen.

I: Ja, så det er en ganske klar standard det da?

M: Det er en klar standard på dette skal elevene ha lært når man går ut av skolen.

I: Men hvis vi da igjen snakker om de som synes det er veldig vanskelig, hvis det står i den læreplanen at det og det skal læres så det kan liksom ikke læreren ta bort, men hvis noen elever synes det er for vanskelig igjen, det blir jo en liten sånn motsetning der?

M: Ja, hvis man ikke får det til og får til å lære det man skal lære. Læreren skal jo undervise i det og så må man jo finne en måte å undervise på som gir mening for de elevene som ikke forstår det da. Og det er jo heller ikke satt i læreplanene vanskelighetsgraden av det man skal lære. Det er liksom ikke satt et tak på at alle elevene skal være mestere i dette når de har lært det til slutt.

I: Nei, altså de trenger ikke være mestere, men de skal ha en oversikt over hva det går ut på for eksempel?

M: Man skal ha lært det man trenger for å klare seg videre i samfunnet.

I: Hvor åpne er de læreplanene? Altså hvor stort rom for tolkning er det der?

M: Dagens læreplaner er jo ganske vide og åpne, og det gir jo læreren mye frihet til å velge hva de skal fokusere på av disse læreplanmålene som er der. Læreplanmålene er jo opp for tolkning for den enkelte læreren.

I: Ja, spørsmålet er blir da opplæringen lik over hele landet?

M: Lærerne vet hva elevene sine skal lære. Lærerne er utdannet til å gi elevene undervisning. Og her er det viktig at lærerne holder seg oppdaterte og får ordentlig gode kurs, og gode skoleledere legger til rette for at lærere får faglig påfyll de også. Og her igjen så har jeg tillit til at lærerne gir elevene oppdatert kunnskap. Og at elevene får den samme kunnskapen selv om man lærer på ulike måter, fordi alle lærere er forskjellige.

I: Ja, så det kan være at for eksempel min lærer i Moss gjør det på en helt annen måte enn en lærer i Alta? Men man skal likevel sitte igjen med mye av det samme?

M: Ja, og en lærer som jeg har hatt i naturfag for eksempel, mens jeg har hatt en venninne som har hatt en lærer i naturfag på en annen skole, har gjerne gitt oss undervisning på ulike måter. Men når vi sammen har gått sammen med å øve til prøver eller læringen som skal skje i klasserommet, så er det fortsatt likhetstrekk i hva vi lærer, til tross for at læreren har lagt opp undervisningen på ulike måter. Og der igjen så tror jeg at det er viktig at undervisningen er annerledes, for det at min elevgruppe i min naturfagsklasse var nok veldig ulik enn det min venninne sin elevgruppe på hennes skole var.

I: Så de læreplanene og de standardene som finnes i skolesystemet er på en måte da, det virker som man har tatt to hensyn her, men man har prøvd å ta hensyn til at det skal være en standard, så det er mest mulig som er likt i den grad man kan gjøre det. Men så er det også det menneskelige aspektet?

M: Ja, det menneskelige aspektet av det. Og det tror jeg er utrolig viktig, at man har skilt på at man skal ha visse ting man skal gjennom, og visse mål for læringen alle sammen skal få når de går ut av videregående opplæring eller grunnskoleopplæring. Men så gir man også rom til læreren til å kunne bli kjent med sine elever og til å kunne gi de undervisning på best mulig måte, fordi at det er et menneskelig aspekt som man ikke på et overordnet plan kan på en måte sørge for at blir best mulig hvis man bestemmer det ovenfra da.

I: Nei, for det kan ikke stå i den store nasjonale læreplanen at Jonas i 2B må ha den og den tilpassede opplæringen, for eksempel, i noe.

M: Det hadde jo blitt utrolig vanskelig hvis man skulle hatt et sånt skriv med alle de hundretusener av elever vi har i landet. Der tror jeg det er best at lærerne har oversikt over sin elevgruppe.

I: Man stoler på lærerne, da.

M: Ja, de har jo utdannet seg til å ta hånd om og lære oss elever, best mulig læring, da.

I: Hvis vi går til eksamener og karakterer og liknende, der er det jo også, det finnes jo nasjonal-gitte eksamener og lokalgitte eksamener, gjør det ikke det? Er en eksamen en standard?

M: Det er en av standardene man må forholde seg til. Altså, enten om det er nasjonal-gitte eller lokalgitte eksamener, så er det noe som på en måte går ut til denne elevgruppen. Og dette er jo en standard man må forholde seg til, fordi at man som lærer vet at elevene sine skal gå gjennom denne formen for vurdering.

I: Er det noe positivt eller negativt ved at disse eksamenene kan gis både lokalt og nasjonalt?

M: Det blir jo likt for alle elever da, at alle elever skal gå gjennom den samme formen for sluttvurdering. Men det legger ikke til rette for at man lokalt, man bruker gjerne lokalsamfunnet rundt til å lære elevene det man skal gå igjennom, fordi det er veldig lett for elever å ha knagger og henge læringen sin på, og det har man gjerne i det lokalsamfunnet rundt seg. Og da kan man jo igjen se på om det er rettferdig at det skal være lokalgitt eksamen, for da vil jo eksamen se ulikt ut fra lokalsamfunn til lokalsamfunn.

I: Mhm. Det finnes jo også, jeg var innom det tidligere i introduksjonen her, det er jo lærere som lager egne prøver også. Det er ganske vanlig. Er det noen utfordringer rundt det, synes du?

M: Ja, lærere lager jo egne prøver. Det er jo på en måte veldig vanlig i Norge. Man har jo gitt den friheten til lærerne. Man gir dem frihet til å utøve undervisningen på den måten de tenker

er best for sin elevgruppe. Og så har de frihet til å lage prøver ut fra sitt eget undervisningsopplegg. Og det kan jo være veldig positivt, fordi at da får man blitt vurdert i akkurat det man har lært, for det er læreren som vet hva de har lært i klasserommet.

I: Noen negative konsekvenser av det da?

M: Det kan jo gjøre prøven veldig ulik fra klasse til klasse. Fordi at lærere er ulike. Og på samme måte vil de jo lage ulike prøver og vurderinger som lærere også, fordi at lærere er forskjellige.

I: Jeg vet jo at det finnes europeiske land hvor læreren bare driver med undervisning, og så er det egne ansatte som lager prøvene på en måte. Hva tenker du om det?

M: Jeg tenker det kan være litt vanskelig. Det legger jo enda mer strukturelle føringer på hvordan en lærer skal undervise i klasserommet. Og det er ikke sikkert det er den beste formen for de elevene som er i klasserommet, å ta prøven på den måten de som lager prøven ønsker at det skal bli gjort på da.

I: Så nok en gang kan det være vanskelig å standardisere for hardt også?

M: Det kan være vanskelig å standardisere for hardt, fordi alle er jo mennesker. Jeg synes man skal ha tillit til at både elevene og lærerne vil lære best mulig, og vil ha best mulig utbytte av tiden man har på skolen.

I: Så har vi jo allikevel noen standarder som er der, sånn som timeplanene, eller ukeplanene for den del. Er det systemet med fast timeplan, hva tenker du, er det positivt eller negativt for dem som skal lære?

M: Jeg ser ikke helt hvordan man skulle bygget opp skolen uten en timeplan. For en lærer må jo vite hvilket klasserom den skal undervise i, og en elev må vite hvor den skal sitte i løpet av sin skolehverdag. Og så har man jo på en måte andre strukturer som sier at en elev skal ha så og så mange timer undervisning i det faget, og så og så mange timer undervisning i det andre faget. Og for at det skal gå opp så må man jo ha de strukturene med timeplan. Men så kan man jo se på om det er mulighet for å løse opp disse, at elevene kan velge litt mer fag selv, ut fra hvilke interesser de har slik at de kan føle på enda mer motivasjon og mestring og læring mens de er på skolen, og så kan man på en måte velge et sånt fag, men det vil jo fortsatt på en måte stå på timeplan at det skal man gjøre i løpet av en dag da.

I: Ja, men litt mer valgfrihet i den timeplanen da?

M: Ja, det er jo en mulighet man kan se på, om det vil gi elevene mer motivasjon til å fullføre skoleløpet sitt.

I: Det kan jo være noen som for eksempel har litt mer behov for noe praktisk innimellom oppi der, eller noe tverrfaglig som ikke har noe med det faget du har overhodet å gjøre, bare for å få litt variasjon.

M: Ja, absolutt. Og jeg synes man skal gi elever mulighet til å velge litt mer yrkesrettede valgfag mens man går på ungdomsskolen, slik at man får lære det man faktisk er interessert i å lære. For det er jo ikke alle som velger å gå det vanlige studiespesialiserende løpet på videregående.

I: Jeg vet jo at det finnes noe som man kaller for helt åpen timeplan, som har blitt eksperimentert med i Norge, så vidt jeg vet. Hvor man da ikke har en like stram timeplan, det ligger jo litt i begrepet, men at man kan velge når man skal ha visse fag og så videre. Man må gjennom mye av det samme uansett, men kan velge litt mer om i dag er en dag jeg kan ta norsk nå, eller om jeg kanskje burde ha matte, for eksempel. Har du noen tanker om det?

M: Det vil jo være forskjellig fra elev til elev. Noen elever kommer til å trives veldig godt med denne strukturen som er at de kan få lov til å velge selv og melde seg opp til timer selv, mens andre elever kommer til å synes at det er veldig overveldende, fordi de har egentlig behov for at sin skolestruktur er satt og sine timeplaner er satt for de, sånn at de slipper å gjøre det i tillegg. Men her tror jeg dialog er liksom nøkkelordet, å merke hvilke elever som trives med denne oppbyggingen av skolehverdagen. Og de elevene som synes det er vanskelig, trenger jo å få hjelp av læreren sin til å kunne bygge opp et undervisningsopplegg eller en skolehverdag som fungerer godt for denne eleven. For det krever jo at man er litt selvgående som elev og skulle ha en helt åpen timeplan der man skal velge fag selv. Men det kan jo også være en god forberedelse til videre studier der man skal legge opp sin studiehverdag ut ifra hva man skal gjøre på høyere utdanning. Men igjen så kan man jo kanskje se på om det at de er med å legge opp sitt undervisningsløp vil forberede dem til videre arbeidsliv også da, som lærling.

I: Når du først snakker om yrkesfag, der kan jo noen av læreplanene noen ganger være veldig lokale. Altså for eksempel hvis du bor et sted, og tar yrkesfag, hvor man driver mye med fisk, så kan det hende det er en stor del av læreplanen din også? Har du noen tanker om det? Det er jo det motsatte av å standardisere det, på en måte.

M: Det tenker jeg er veldig positivt, fordi at man lærer gjerne best hvis man får undervisning ut fra hvordan man har det i lokalsamfunnet sitt, og det er jo gjerne disse lokale bedriftene som blir der man skal ut i lære.

I: Det ligger nær virkeligheten, på en måte?

M: Det ligger nær virkeligheten, og man husker enda bedre og lærer faktisk det man trenger for å få fagbrevet sitt da.

I: La oss snakke litt om eksamen. Jeg husker selv da jeg studerte og tok eksamen, jeg var veldig god på det, ble ikke så veldig nervøs av å sitte og ha eksamen, men jeg hadde en kompis som ble veldig nervøs av det. Så når vi satt og pugget materialet vårt, så merket jeg at han kunne det egentlig bedre enn meg, men når vi gikk ut av eksamen, så hadde jeg bedre karakter enn han. For han falt helt sammen, nervene holdt ikke når han satt der. Er eksamen rettferdig per i dag?

M: Sånn som eksamen er i dag, så vil det være best for de elevene som ikke blir så stresset av at det er en stor prøve, og alle elever skal gå gjennom dette, og dette er noe du skal gjøre som

elev og komme deg gjennom denne eksamen. Og det er én dag der du skal vurderes på hele kunnskapen din og alt du har lært over en lengre periode, og så skal denne dagen være med å bestemme hvor ditt faglige nivå er. Og hvis man er veldig stresset da, så vil man jo gjerne ikke prestere så godt på denne ene dagen med denne fem timers prøven. Og det kan jo virke veldig urettferdig for noen elever, fordi at man får ikke vist den kunnskapen man faktisk har, fordi at stresset er så overveldende og man klarer ikke å prestere noe godt.

I: Nei, ikke sant? Har du tenkt på alternative metoder å gjøre det her på?

M: I dag så gjennomføres det prøveprosjekter om alternativer til eksamen, både i Rogaland og her i Oslo. Og jeg tror man kan ta mye lærdom ut ifra disse prøveprosjektene. Finnes det bedre måter å gjøre sluttvurderingen på? Fordi at den eksamensformen vi har i dag er jo utrolig gammel. Det er liksom sånn har man gjort det i all tid, mens skolen har gått igjennom enormt store endringer siden den tid. Man har hatt fagfornyelsen der man har fokus på at elevene skal ha dybde i læringen sin, og at elever skal vite mye om et fag, men man får ikke vist denne dybdelæringen på en femtimersprøve. Og her tror jeg man kan se på hvordan disse prøveprosjektene har fungert, for å kanskje finne en enda bedre metode, der elevene faktisk får vist sin dybdelæring i henhold til fagfornyelsen.

I: Hvor stor makt har eleven per nå da?

M: Man har jo vedtatt en ny opplæringslov der man gir elevene rett til å medvirke. Man ønsker jo at elevene skal ha makt i klasserommet, og man ønsker å få elevene med, for man vet jo at det er elevene som går på skolen, og det er viktig at de får lov til å være med og påvirke sin egen skolehverdag, og jeg tror det fortsatt er viktig. Og det er viktig i dagens skole også, men i fremtiden så håper jeg at det blir enda viktigere.

I: Hvis vi skal prøve å spå litt. Titt inn i spåkula, se for deg fremtidens undervisning. Hvordan tror du den ser ut? Hvordan burde den se ut?

M: Jeg tror at fremtidens undervisning fortsatt vil være bygget opp av at lærere skal kunne velge måten de underviser på, og gitt elevene mer frihet til å kunne velge hvilke type fag og velge hva de ønsker å lære, og på hvilken måte de ønsker å lære, at de kan få lov til å være med og velge litt flere fag, men også at de får større mulighet til å medvirke i måten de ønsker at vurderingene skal foregå på, og måten de ønsker at læringen skal skje på i klasserommet.

I: Madelen Kloster fra Elevorganisasjonen, tusen takk for praten.