Psykisk helse på internett

Psykisk helse på internett

Deltakere:Marie Theisen – programlederEirik Kjøs Usterud – EKUSivert Moe – SM

Programleder: Hvor mye deler du om deg selv på internett, og hvordan har du det der? Er du typen som nærmest bruker nettet som en dagbok og utbroderer oppturer og kriser som du har? Eller er du av typen som helst ikke deler noe?

I denne podkasten skal jeg snakke med to menn som begge har valgt å bruke internett til å dele mye om sine grublerier og sin psykiske helse.

Jeg heter Marie Theisen og er utdannet som både journalist og psykolog, men denne podkast-episoden er ikke en terapitime. I dag skal jeg være nysgjerrig journalist, og så kommer jeg sikkert til å ha noen spørsmål som er litt psykologaktige.

Førstemann vi skal treffe i dag, er Eirik Kjøs Usterud. Hei!

EKU: Hei, hei!

Programleder: Du er en 28 år gammel fyr fra Asker som har ditt eget rockeband, og så har du to katter.

Tidlig i tjueårene bestemte du deg for å prøve deg på Twitter. Da lagde du vitser om alt og ingenting, og etter hvert fikk du en stor følgerskare. Du kalte deg for Beastie Joyce og lagde flere vitser om hvordan du hadde det, om dine egne problemer og din psykiske helse. Du skrev blant annet om at du var dypt deprimert, at du gikk på antidepressiva, at du ble innlagt, og at du en periode ikke klarte å jobbe. Alt det der har du vært veldig åpen rundt.

Du valgte å kalle deg Beastie Joyce på Twitter. Hvorfor valgte du egentlig et pseudonym?

EKU: Det er standard praksis. Når du lager en humorkonto på Twitter, finner du på et artig navn. Så opplevde jeg etter hvert at å operere med et sånt alias gjorde det litt lettere å dele ting som hadde vært vanskeligere å dele under eget navn og overfor folk jeg kjenner.

Programleder: Hva var det som var lettere å dele når du gikk under pseudonym?

EKU: Det var sånt som var litt vanskelig, som alle kjipe indre tanker. Det er forskjellige ting som har vært vanskelig for meg. Jeg hadde lenge vondt for å åpne meg for folk. Det føltes på en måte lettere bare å hive det ut offentlig på internett, i stedet for å si det direkte til noen.

Programleder: Hvordan var responsen?

EKU: Det var flere ting som skjedde. Det kom mye støtte, i form av at folk kunne kjenne seg igjen. Det er sånn jeg har endt med å få flere venner på internett. Folk kunne kjenne seg igjen i det man kanskje ikke snakker så høyt om, og jeg tror det opplevdes forfriskende for enkelte å se noen snakke om disse tingene – og det i et såpass offentlig rom, attpåtil.

Programleder: I hvor stor grad tenker du at dette var bra for din psykiske helse?

EKU: Godt spørsmål. Det kan absolutt slå begge veier. Man bygger jo opp seg selv som en "persona" og en merkevare. Når man sliter med former for sykdom, er det lett å tenke at det er et trekk ved ens personlighet og overidentifisere seg med det. Depresjon, som jeg slet med, blir en del av deg. Den former både følelseslivet og synet ditt på verden. Så det er litt vanskelig ikke å identifisere seg med det også.

Programleder: Da du hadde delt mye om depresjonen din, var det til slutt litt sånn at du følte at folk så på deg som han deppa fyren og ikke noe særlig mer – at det ble identiteten din?

EKU: Både og. Det har jo først og fremst gått seg til ved at jeg har fått flere sider. På et tidspunkt var jo depresjon mye det jeg var. Jeg hadde ikke så mye annet gående, jeg droppet ut av studiene og var veldig lenge uten jobb eller noe særlig med prosjekter. Det var på en måte det jeg hadde.

Programleder: For de som hører på nå, og som tenker at de sliter og synes det er vanskelig å fortelle andre om det: Tenker du at det du gjorde, var lurt – hvis du skulle gi råd til en kompis eller venninne?

EKU: Det kommer litt an på hva slags relasjoner du har rundt deg. Jeg ville anbefale først å gå til noen du kjenner, hvis du har noen du kan betro deg til. Men det er jo ikke alle som har det. Det kan også være som i mitt tilfelle: at du har det, men at det er en vanskelig terskel å krysse hvis du aldri har gjort det før.

Programleder: Tror du det kan være lurt å tenke igjennom om man er robust nok til å ta det som kommer tilbake, før man legger ut noe? "OK, jeg kan få masse støtte, men jeg kan også få kritikk – eller jeg kan få ingenting. Tåler jeg alle de utfallene?" – kan sånt som det være lurt å tenke igjennom på forhånd?

EKU: Det kan det, altså. Hvis du er veldig var for tilbakemelding, bør du være litt obs på det. For meg var tankesettet litt sånn: "Dette er sånn det er. Om du liker det eller ikke, får være din sak." Jeg var jo var for kritikk, og det er mye stigmatisering av folk som sliter psykisk og folk som går på trygd, slik jeg gjorde lenge. Mye stygt sies om folk i de livssituasjonene. Akkurat det er jeg, og har jeg vært, ganske sensitiv for.

Programleder: Hvis du hadde levd for tretti år siden, da man ikke hadde sosiale medier, og du hadde hatt et behov for å dele hvordan du hadde det: Hvordan hadde du gjort det da, hvis du kjente at det var for skummelt, og du ikke hadde øvd deg nok til å gå til foreldrene dine ennå?

EKU: Jeg vet ikke. Da ville jeg kanskje ha gått rett til det jeg har endt med å gjøre nå, nemlig å skrive låter om hvordan jeg har det, i stedet for å gå på internett med det.

Programleder: Vil du si at det er bedre, eller bare annerledes?

EKU: Jeg vil egentlig si det er bedre, for jeg føler at å lage musikk er en mer givende prosess enn bare å hive et innspill ut på internett. Men musikken er jo på en måte et produkt av det, en gradvis overgang fra en uttrykksform til en annen.

Programleder: Når du ser på hvordan mediene dekker dette med psykiske lidelser i dag, hvordan synes du de gjør det nå kontra for ti–tjue år siden?

EKU: Jeg synes det er bra at man snakker om disse tingene. Denne historien har jeg fortalt på TV allerede, men da NRK etterlyste deltakere til Jeg mot meg, vurderte jeg å melde meg på, før jeg fikk vite at det var faren min som var programleder. Det kom i en periode da jeg hadde det vanskelig. Da jeg så programmet, syntes jeg det var flott at det ble vist så ekte og ufiltrert hvordan disse unge folkene hadde det. Og så kjente jeg på litt ekstra stolthet over at det var faren min som ledet programmet, selvfølgelig.

Programleder: Da var det jo ganske sjelden vare.

EKU: Ja, det var det – det føltes banebrytende da det kom. Jeg føler det var et veiskille for psykisk helse-diskursen. Men jeg synes ikke den diskursen har gått den veien jeg synes den burde ha gjort. Jeg synes det snakkes for mye om hvordan man skal håndtere disse følelsene, ikke om hvor de kommer fra. Mye angst- og depresjonstematikk føler jeg er en helt naturlig respons på verden nå, egentlig. For det er mye som ikke går så bra.

Programleder: Takk skal du ha for at du kom!

EKU: Jo, tusen takk!

Programleder: Nå skal jeg her fra hjemmekontoret mitt snakke med Sivert Moe. Han er podkaster og sanger, og han har vært åpen om at han har vært ganske plaget av angst og depresjon. Han har en podkast som heter Anger, hvor han snakker med kjente gjester om deres forhold til nettopp anger, men også om psykisk helse og andre problemer som man kanskje ikke alltid snakker like åpent om.

Sivert, hva har du valgt å dele om din egen psykiske helse i den podkasten, hvis du skal beskrive det med dine egne ord?

SM: Jeg føler vel at jeg deler alt. Det virker sånn på responsen jeg får. Lytterne mine føler at de kjenner meg.

Programleder: Hva er grunnen til at du har valgt å kjøre en så åpen linje?

SM: Jeg har gjort det helt siden 2014. Da ble jeg kontaktet av NRK, for de skulle lage en sak på unge menn som har slitt med angst og depresjon. Det var vanskelig å få til, for det var ingen som hadde lyst til å stille opp. Men det ville jeg, for jeg var i den delen av livet hvor jeg endelig var åpen med meg selv om at jeg slet, og jeg var overrasket over at ingen andre snakket om det. Da kjente jeg på ansvaret jeg har tatt på meg. Det har jeg lyst til å snakke om.

Programleder: Hva slags respons har du fått som du har opplevd som god? Jeg regner med at du har fått både god og vond respons?

SM: Det er absolutt mest god respons på sånt, men noen blir jo sure. Folk blir sure for det meste som sies høyt, uansett om det er positivt eller negativt. Men det er jo helt sykt fine tilbakemeldinger man får, sånt som: "Takk for at du sa ifra, for hvis ikke hadde jeg tatt livet mitt." Jeg kan ikke ta det innover meg, for jeg klarer ikke tro på det. Men de sier det, og hvis det stemmer, da har jeg jo gjort noe riktig.

Programleder: Du sa også at du har fått kjeft eller at noen har blitt sinte. Hva slags type respons har du fått da?

SM: Da er vi vel tilbake i Trøndelag, først og fremst, hvor noen folk tror at man snakker høyt om hvordan man har det kun for å pleie sitt eget ego eller stikke nesen fram. Det er en typisk norsk greie at man ikke skal gjøre det. Den delen er enda sterkere på bygda, føler jeg, i alle fall der jeg kommer fra. Vi skal ikke synes i det hele tatt, i noen sammenheng. Jeg er musiker i tillegg, og det er litt sånn "ja ja, der er han ...". Det er ikke stas, det man gjør. Jeg følte det var mye lettere da jeg kom til Oslo. Dette handler jo ikke om egoet mitt, jeg har lyst til å hjelpe folk i tillegg til å hjelpe meg selv på veien.

Programleder: For de som hører på oss, de som vurderer å dele hvordan de har det – ikke bare med venner, men mer i offentligheten: Hva kan de gjøre for å finne ut om det er noe de bør gjøre, om de tåler det? Hva bør man tenke igjennom før man gjør noe sånt?

SM: Man må være forberedt på at ikke alle synes det er greit. Og så må man tenke på hvorfor man gjør det, tror jeg. Det er mange som deler for å få likes og sympati. Det skjønner jeg, for når man deler noe så sårbart og ekte som hvordan man har det psykisk, handler jo det om at man vil at folk skal høre det. Det blir ofte kritisert at folk deler av de grunnene. Jeg forstår at folk gjør det, men da må de samtidig tåle at ikke alle liker det. Slik er det jo med alt i livet.

Jeg lurer også på om noen deler kun på nett før de deler med venner og familie. Det er feil vei å gå, spør du meg. Du må dele med venner eller familie først. Det er grenser for hvor mye sympati, glede og trøst det gir deg å dele bare på Facebook først. Jeg delte masse da jeg var yngre, og man blir jo glad for fine kommentarer og likes. Det kan du leve lenge på, men dagen etter er du dårlig igjen. Da har du lyst til å dele noe nytt. Det kan bli en ond sirkel av det.

Programleder: Du har altså denne podkasten som heter Anger. Hvis man har delt noe i offentligheten, og så kjenner man i ettertid at man angrer på at man delte det, eller man skammer seg: Hvordan tenker du at man kan håndtere det?

SM: Jeg har lagd Anger i tre år, og jeg vet ikke. Jeg har garantert sagt noe jeg angrer på der, det tenker jeg på hver uke at jeg må ha gjort. Jeg har blitt "Angst- og anger-Sivert", og det kan jeg leve greit med. Jeg lærer noe nytt om anger hver eneste uke, og jeg har jo blitt en svamp, egentlig, for det å angre. Når jeg har en ny gjest, tar jeg til meg angeren deres. Gjesten føler seg litt lettere når han eller hun går derfra, og jeg blir tyngre av anger. Det høres negativt ut, men er helt greit, for jeg synes anger er et ganske gøy tema. Hvis ikke hadde jeg ikke drevet med det. Det er ingen som snakker så mye om å angre. Jeg har hatt to psykologer på besøk, og anger er noe man ikke snakker så høyt om der heller. Snakker du om det?

Programleder: Jeg kjenner igjen at jeg kan være redd for å komme inn på det, fordi jeg da kan skape skam eller dårlig samvittighet hos noen som allerede er i overkant mye belastet med det.

Hvis du ser på hvordan mediene dekker psykiske lidelser nå i 2020, hvordan synes du de gjør det?

SM: Jeg synes de har blitt bedre på det, det filtreres ut litt mer. Når det er snakk om ekte psykiske lidelser og utfordringer, blir det mer alvor, og man jobber mer med det og går mer inn i det. Før var det jo bare å si at du hadde angst, virket det som, så kom angsten din på forsidene. Det blir ikke blåst så stort opp lenger, føler jeg. Da har man kommet litt lenger, for jeg synes ikke det er en nyhetssak at noen sliter. Eller, selvfølgelig er det en sak, men det er ikke en forsidesak at noen sliter med angst, og at de har det vanskelig med å komme seg på jobb. Det er jo helt menneskelig, så det bør ikke være så store saker. Og jeg ser i hvert fall mindre av sånt.

Programleder: Det høres ut som at det er mer normalisert. Er det riktig?

SM: Ja, jeg tror det. Jeg tror man skjønner at dette er menneskelig, og at man skal behandle det sånn i mediene også.

Programleder: Sivert Moe, tusen takk for at du kom! Det var veldig lærerikt for meg å prate med deg.

SM: Takk for meg.

Programleder: Takk for at du brukte tjue minutter av livet ditt til å høre på denne podkasten. Takk til Eirik Kjøs Usterud og Sivert Moe. Jeg heter Marie Theisen.