Enkle og kunstige klassifikasjonssystemer

Behovet for å forstå og systematisere livet rundt oss har alltid vært viktig. I tidligere tider skilte man mellom for eksempel snille og farlige dyr, og giftige og ikke-giftige planter. Dette var kunstige klassifikasjoner som ikke sa noe om slektskap, men som grupperte organismer som hadde ett eller noen få karaktertrekk felles.

I slike kunstige systemer fikk man ikke vite mer om ei gruppe enn det som var lagt inn. For eksempel fikk man ikke annen kunnskap om en plante i gruppa "giftig" enn var den er giftig. Likevel er dette en form for klassifikasjon, selv om formålet var noe annet da disse gruppene ble lagd enn det er i dag.

År 350 før Kristus: artenes bygningstrekk

De første systemene som la mer vekt på morfologi, ble lagd så tidlig som cirka 350 år f.Kr. av den greske filosofen Aristoteles og hans elev Theofrastos. Disse to sto bak en rekke skrifter innenfor blant annet anatomi, fysiologi og systematikk.

Aristoteles’ Historia Plantarum og Historia Animalium var kanskje de mest betydningsfulle skriftene. Noen av disse skriftene var sentrale i den biologiske systematikken til langt ut på 1700-tallet.

1500-tallet: inndeling i slekter

De første naturlige klassifikasjonssystemene oppsto på 1500-tallet. I slike systemer får vi faktisk ganske mye informasjon om et objekt dersom vi for eksempel vet hvilken plantefamilie det tilhører. Hvis vi vet at en plante hører hjemme i erteblomstfamilien, vet vi også litt om blant annet frukten og blomsten.

Den sveitsiske vitenskapsmannen Conrad Gesner (1516–1565) var viktig i utarbeidelsen av systematisk informasjon om dyr og planter. Da Gesner klassifiserte plantene, grupperte han artene i slekter. Han ga blant annet ut verkene Opera Botanica, Historia Plantarum og Historia Animalium, som alle har vært viktige bidrag til biologien og systematikken.

1600-tallet: på vei mot moderne taksonomi

Den britiske presten John Ray (1627–1705) arbeidet med klassifikasjon innenfor alle naturdisipliner. Et av "prosjektene" han jobbet med, var å finne et naturlig system for klassifikasjon som skulle reflektere Guds skaperverk.

Hans klassifisering av planter i Historia Plantarum var et viktig steg på veien mot moderne taksonomi, og inndelingene hans var basert på likheter og forskjeller mellom organismene.

1700-tallet: Linné – systematikkens far

Carl von Linné (1707–1778) er den personen som har betydd mest innenfor dette fagfeltet. Han var lidenskapelig opptatt av naturen og gjorde mange reiser der han registrerte og klassifiserte organismer (ca. 8000 planter og 6000 dyr).

Linné publiserte i 1735 sin første utgave av Systema Naturae, og der presenterte han viktige prinsipper for beskrivelse, systematikk og .

Linné mente i likhet med Ray at en art var noe uforanderlig som var skapt av Gud. På slutten av 1700-tallet var det flere naturvitere som tvilte på at artene var statiske, slik Linné hadde antatt.

1800-tallet: klassifikasjon ut fra slektskap

Etter at Charles Darwin (1809–1882) og hans teori om evolusjon ble akseptert på 1800-tallet, la man stadig større vekt på klassifisering basert på slektskap framfor bare likhet. Dette har preget systematikken i ettertid.

Vår tid

De siste tiårene har ny viten innenfor molekylærbiologi (spesielt DNA-molekylet) og datateknologi gjort at tilgangen på molekylære karaktertrekk har økt. Dette har endret systematikken.

The page has been moved, but you can find it here: