Skip to content

  1. Home
  2. NorskChevronRight
  3. Språket som mulighetChevronRight
  4. SkjønnlitteraturChevronRight
  5. Episk diktningChevronRight
  6. Forteller og synsvinkelChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Forteller og synsvinkel

En historie kan fortelles på ulike måter: I første eller tredje person, med eller uten innblikk i hva personene tenker, med eller uten synlig forteller.

I muntlige fortellesituasjoner er det helt opplagt hvem som er fortelleren, og hvem sin versjon av historien vi får! Hør gjerne på den korte fabelen. Forteller er Heidi Dahlsveen.

Hvem forteller historien?

Svaret på dette spørsmålet virker nokså opplagt, for forfatteren rår selvsagt fullt og helt over teksten sin. Men det hele er litt mer innfløkt enn som så:

"Nei, det var ikkje eg som gjorde det. Eg orkar ikkje slikt. Det byr meg imot. Eg får meg ikkje til det rett og slett. Slik har det alltid vore. Det var ikkje eg som stussa halen på katten, reiv vengene av levande fluger eller spidda sniglar på spisse pinnar. Det var dei andre småungane. Men det var eg som tenkte det ut."
(Bjordal, 1992)

Forfatter og forteller

Teksten over er starten på novella "Regi" av Oddny Bjordal. Her er det ikke forfatteren som snakker om seg selv. Hun har lagt orda i munnen på en ung gutt, som også er hovedpersonen i fortellinga. Han har ei dominerende rolle i ungeflokken og manipulerer de andre til å mobbe utvalgte ofre. I novella er det han som forteller, ikke forfatteren.

Forfatteren av ei skriftlig fortelling er altså ikke identisk med fortelleren. Forfatteren velger hvordan en historie skal fortelles, og valget av forteller er ett av virkemidlene forfatteren rår over.

Autoral og personal forteller

Når forfatteren skal velge en forteller, kan det være autoral eller personal. Hva betyr det?

Autoral forteller

Om forfatteren velger en autoral forteller, har vi å gjøre med en forteller som observerer personer og hendelser utenfra. Hen deltar ikke selv i handlingene.

Et eksempel ser vi i novella "Ballstemning" av Alexander Kielland. Fortelleren observerer personer og hendelser utenfra. Han kjenner fortida til hovedpersonen og vet hva folk sladrer om. I tillegg hevder han at han er i samme situasjon som leseren, for han har ikke førstehåndskunnskap om livet i fattigkvarterene i Paris. Det virker som om forfatteren forteller historien direkte til oss lesere. Derfor kaller vi denne typen forteller for autoral forteller.

"Ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur. Hun hadde inntatt sin plass i de rikes og mektiges saler uten å ha betalt adgangen med sin ære og sitt gode rykte. Og dog var der ingen, som kunne si, hvorfra hun var kommen; men der hviskedes om, at det var dypt nedefra."
(Kielland, 1879)

Personal forteller

Den personale fortelleren, derimot, er som regel en deltaker i historien. Se for eksempel på utdraget fra Sult av Knut Hamsun. Her kommer vi inn i tankene til jeg-personen, og vi sanser det samme som ham:

"Solen stod i sør, klokken var omtrent tolv. Byen begynte å komme på benene, det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget opp og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuene i siden, gjorde meg liten og slapp ubemerket forbi noen bekjente som hadde inntatt et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret oppover Slottsbakken og falt i tanker."
(Hamsun, 1890/1990, s. 31)

Pronomenet avslører fortelleren

Om en forteller er personal eller autoral, kan vi også lett se på bruken av personlig pronomen i fortellinga. En personal forteller er en jeg-forteller. Er fortellinga skrevet i tredje person (han, hun osv.), viser det at fortelleren er autoral.

Synsvinkel

Nær knytta til fortellerbegrepet er begrepet synsvinkel. Med synsvinkel mener vi den oversikten over handling og personer som fortelleren har fra sitt ståsted. Den autorale fortelleren kan nemlig velge å beholde synsvinkelen selv, eller legge den til en eller flere personer i handlinga.

For å finne ut av hvordan synsvinkelen er, må du spørre deg selv: "Hvem er det vi ser fortellingen sammen med? Hva ser vi?".

Personal forteller med intern synsvinkel

I ei førstepersonsfortelling er det jeg-fortellerens versjon av hendelsene vi får høre. Vi får vite hva jeg-personen tenker, sier, ser og hører, men ikke mer. Synsvinkelen er klart begrensa. Fordi historien fortelles "innenfra", gjennom en av karakterene, sier vi at synsvinkelen er intern.

Utdraget fra Hamsuns Sult (over) er et typisk eksempel på en personal forteller med intern synsvinkel.

Illustrasjon av personal forteller med intern synsvinkel. Fortelleren er illustrert med et øye inne i en firkant og piler som peker ned til de andre personene i historien.
Personal forteller med intern synsvinkel. "Øyet" er fortelleren og vil ha pronomenet "jeg". Hen kan ikke komme inn i tankene til noen av de andre personene i historien. Historien er illustrert som en firkant

Autoral forteller med ekstern synsvinkel

Dersom forfatteren skriver fortellinga si i tredje person, er fortelleren autoral og står utafor handlinga. Handling og personer skildres derfor i utgangspunktet "utenfra", synsvinkelen er ekstern.

Islendingesagaene er et godt eksempel på konsekvent bruk av ekstern synsvinkel. Fortelleren i sagaen følger vekselvis flere ulike personer, men her røpes ingenting av hva personene tenker, vi får bare vite hvordan de handler og hva de sier.

Illustrasjon av autoral forteller med refererende synsvinkel. Illustrasjonen viser et øye utenfor en firkant. Det går streker fra øyet og inn mot hodet til to av personene inni firkanten.
Autoral forteller med refererende synsvinkel. Fortelleren står utenfor historien. Det er en flue-på-veggen-synsvinkel der vi ikke kommer inn i tankene til noen av karakterene.

Autoral forteller med intern synsvinkel

Den autorale fortelleren kan velge å legge synsvinkelen til en av karakterene i historien. Vi får altså innsikt i tankene og sanseinntrykkene til denne personen, men i stedet for at det brukes "jeg", som i en førstepersonsfortelling, er pronomenet han eller hun.

Illustrasjon av autoral forteller med intern synsvinkel. Illustrasjonen viser et øye utenfor en firkant. Synsvinkelen er illustrert ved at pilene går fra øyet, ned i hodet og ut av øyet til en av personene i historien.
Autoral forteller med intern synsvinkel. Fortelleren står utenfor historien og legger synsvinkelen til en av karakterene. Vi kommer derfor bare inn i tankene til "han" eller "hun".

Morten Harry Olsens novelle "I urskogen" gir oss et godt eksempel på denne typen synsvinkelbruk. Hovedpersonen i novella heter Pettersen. Han er en eldre mann som har feira bursdagen sin med et godt måltid på en fin restaurant. På veien hjem prøver han å stoppe en slåsskamp, men blir selv slått ned. Han må på legevakta på Ullevål sykehus og venter deretter på ei drosje som skal kjøre han hjem.

"Pettersen ventet utenfor. For første gang etter hjerteoperasjonen følte han trang til en sigarett. Det var ikke helt mørkt; natten hadde et dypt skjær. Det var mildt. Han begynte å føle seg roligere. Han kikket på armbåndsuret. Klokka var nesten to. Han hadde ikke vært oppe så sent på så lenge han kunne huske. Fødselsdagen hans var over, og ødelagt. Det gode måltidet, konjakken og sigaren lå langt, langt tilbake. Han skulle ha sittet trygt og komfortabelt hjemme, drukket en førsteklasses vin og lest en god bok. Han følte seg ikke lenger i slekt med de menneskene som var ute på natten."
(Olsen, 1988)

Synsvinkelen i novella er nesten konsekvent intern, den ligger hos Pettersen. Slik kommer vi tett innpå ham og får sympati med ham – og tilsvarende antipati mot pøblene som har spolert fødselsdagen hans. I denne novella er det bare omtalen av hovedpersonen som "Pettersen" og bruken av pronomenet "han" som røper den autorale fortelleren.

Autoral forteller med skiftende synsvinkel

I ei tredjepersonsfortelling har forfatteren også muligheten til å skifte synsvinkel og på den måten gi oss innsikt i hva en eller flere av personene tenker. I motsetning til den eksterne synsvinkelen kommer vi altså inn i tankene til flere av personene i handlinga.

I eksempelet under, fra novella "Skolegutt" av Laila Stien, kommer vi for eksempel først inn i hodet til et foreldrepar, mens det i andre avsnitt er sønnen deres, Mattis, som har synsvinkelen:

"Mora og faren syns ikke noe om skolen. Ungene lærer ikke det de trenger å lære. De blir klønete og ukyndige med reinen når de er så mye borte fra den. Ikke får de ta seg fri heller. Det er sørgelige greier.

Bare i sommerferien og i helgene kan Mattis være med foreldrene til flokken. Det er det gildeste Mattis vet. Særlig om vinteren. Da får han sitte på scooteren sammen med mora, faren eller de store søsknene sine. Han får sitte foran og holde i styret og kjøre så snøspruten står bak dem. Når han blir stor, skal han ha sin egen scooter – en Yamaha."
(Stien, 1979)

Autoral forteller med allvitende synsvinkel

I novella "Ballstemning" skifter synsvinkelen umerkelig fram og tilbake mellom intern og ekstern. Fortelleren vet hva både hovedpersonen og andre personer tenker, han beveger seg fritt mellom fortid og nåtid, og han kommenterer det som hender. Vi bruker gjerne begrepet allvitende forteller om en autoral forteller som tilsynelatende har full oversikt over fortellingas verden.

Sin fortid hadde hun glemt. Hun hadde glemt den på samme måte som vi har glemt rosene, silkebåndene og de gulnende brev fra vår ungdom, fordi vi aldri tenker på dem. De ligger nedlåst i en skuff vi aldri åpner.

Men om natten drømte hun undertiden skrekkelige ting. Hun følte atter hvorledes den gamle heks som hun hadde bodd hos, rusket henne i skulderen for å jage henne av sted i den kolde morgen til madamen med ballblomstene.
(Kielland, 1879)

Illustrasjon av autoral forteller med allvitende synsvinkel. Illustrasjonen viser et øye utenfor en firkant. Det går streker fra øyet og inn i hodet til to personer inni firkanten.
Autoral forteller med allvitende synsvinkel. Fortelleren står utenfor historien og kan komme inn i tankene til flere av karakterene.

Hvorfor er dette viktig?

Det viktigste er imidlertid ikke å kunne sette riktig navn på synsvinkelen. Det som er viktig er å kunne fortelle hvorfor forfatteren velger den fortelleren og synsvinkelen han gjør. Kanskje ligger synsvinkelen hos et barn i ei novelle. Hvordan hadde historia endra seg om det var barnets mor eller far som hadde synsvinkelen?

Det er dette som er det virkelig interessante når vi ser på fortellinger. Du kan prøve selv: Skriv om ett av utdragene fra tekstene over til en annen synsvinkel. Hvordan endrer teksten seg da?

Begrepsforvirra?

Har du sett andre måter å bruker begrepene personal og autoral på? Det er det svært mulig at du har. Disse begrepene er til for å beskrive hvordan synsvinkel og forteller fungerer, og i lærebøker i norsk vil du finne flere forskjellige varianter, uten at noen av dem er feil.

Flere steder vil du kunne lese om personal synsvinkel i tredjeperson. Men i vår artikkel står det jo at personal forteller kun er jeg-forteller?

Når vi skriver om autoral forteller med intern synsvinkel, er det fordi disse begrepene understreker at det nødvendigvis er en forteller som beskriver hovedpersonen, og omtaler denne som "han" eller "hun".

Den interne synsvinkelen innebærer at vi likevel har tilgang til tankene til denne tredjepersonen, og opplever handlingen gjennom dennes øyne. Dette fungerer altså på tilsvarende måte som personal forteller med intern synsvinkel.

Kort oppsummering

  • En historie kan fortelles i første eller tredje person.
  • Ei førstepersonsfortelling eller jeg-fortelling har en personal forteller som er en av karakterene i fortellinga. Synsvinkelen er intern.
  • Ei tredjepersonsfortelling har en autoral forteller som står utafor handlinga. Synsvinkelen kan være ekstern, den kan være skiftende, men den kan også være nesten gjennomført intern.

Test deg selv.

Har du forstått teoristoffet over? Test deg selv ved i oppgaven under. Du kan gjerne gå sammen med en annen i klassen. Diskuter mulige løsinger før dere bestemmer dere for hvilken knapp dere skal trykke på.

Forklaring

Eksempel 1: "Jeg kom inn i klasserommet og så ut over medelevene mine. De kikket så vidt opp, men vendte straks tilbake til mobiltelefonene sine. "For en gjeng", tenkte jeg og spradet av gårde til pulten min der jeg dro opp Iphonen. Læreren kom duknakket inn. Jeg så at det lyste blått fra skjermen hun holdt i handa."

Forklaring: Her er det en jeg-forteller. Dermed må fortelleren være personal. Synsvinkelen ligger hos jeg-personen hele tida. Det er altså en personal forteller med intern synsvinkel.

Eksempel 2: "Han kom inn i klasserommet og så ut over medelevene sine. De kikket så vidt opp, men vendte straks tilbake til mobiltelefonene sine. "For en gjeng", tenkte han og spradet av gårde til pulten sin der han dro opp Iphonen. Læreren kom duknakket inn. Han så at det lyste blått fra skjermen hun holdt i handa."

Forklaring: I motsetning til i eksempel 1, er det her en tredjeperson-forteller (han). Da er fortelleren autoral. Vi kommer bare inn i hans tanker, altså har den autorale fortelleren lagt synsvinkelen til "han". Da er det en autoral forteller med intern synsvinkel.

Eksempel 3: "Han kom inn i klasserommet, og øynene hans gled over medelevene. De kikket så vidt opp, men vendte straks tilbake til mobiltelefonene sine. Han spradet av gårde til pulten sin mens han kikket oppgitt på ungdommene i klasserommet. Da han satt seg ved pulten, dro han opp Iphonen. Læreren kom duknakket inn. Det lyste blått fra skjermen hun holdt i handa."

Forklaring: I motsetning til forrige eksempel, kommer vi ikke inn i tankene til noen av personene. Det er en autoral forteller som observerer og tolker ansiktsuttrykket til han som "oppgitt". Dermed er det en autoral forteller med ekstern synsvinkel.

Eksempel 4: "Det skulle bli en dag som få andre. Men det visste ikke han, der han kom inn i klasserommet og så ut over medelevene sine. De kikket så vidt opp, men vendte straks tilbake til mobiltelefonene sine. "For en gjeng", tenkte han og spradet av gårde til pulten sin der han dro opp Iphonen. Læreren kom duknakket inn mens det lyste blått fra skjermen hennes. "Treff på Tinder?", tenkte hun forhåpningsfullt."

Forklaring: De to første setningene avslører en autoral forteller som vet mer enn karakterene i historien. Fortelleren vet at det skal skje noe uvanlig i framtida. I tillegg går fortelleren inn i tankene til både "han" og læreren, noe som er typisk for den autorale allvitende fortelleren.

Eksempel 5: "Han kom inn i klasserommet og så ut over medelevene sine. De kikket så vidt opp, men vendte straks tilbake til mobiltelefonene sine. "For en gjeng", tenkte han og spradet av gårde til pulten sin der han dro opp Iphonen. Læreren kom duknakket inn mens det lyste blått fra skjermen hennes. "Treff på Tinder?", tenkte hun forhåpningsfullt. "Singel på fjerde året får vel holde," mente hun og kikket på issen til alle elevene sine."

Forklaring: Her har vi en forteller som veksler mellom å legge synsvinkelen hos "han" og læreren. Vi får høre hvordan begge opplever starten på dagen. Dette er altså en autoral forteller med skiftende synsvinkel.

NB! Når du bare leser korte utdrag, som her, kan det være vanskelig å skille mellom den allvitende og vekslende synsvinkelen. Ofte må du lese en lengre tekst for å kunne si sikkert om den autorale fortelleren vet mer enn sine karakterer eller om hen veksler mellom å gi karakterene synsvinkelen.

Kilder

Bjordal, O. (1992). "Regi" hentet fra Jakob Sande-årbøkene. Dale i Sunnfjord: Jakob Sande-selskapet.

Hamsun, K. (1990). Sult. Oslo: Gyldendal. (Originalverket utgitt i 1890.)

Kielland, A. (1879). "Ballstemning" fra Novelletter. København: Gyldendal.

Olsen, M.H. (1988). "I urskogen" fra En dans til. Oslo: Oktober.

Stien, L. (1979). "Skolegutt" fra Nyveien. Oslo: Tiden.

Learning content

Episk diktning

SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter

SubjectEmne

Kildemateriale