Om feltarbeid i ferskvann
Norske innsjøer deles gjerne inn i ulike typer. De kan være
- oligotrofe, det vil si næringsfattige
- eutrofe, det vil si næringsrike
- dystrofe, det vil si myraktige og humus-rike
Hovedforskjellen mellom oligotrofe og eutrofe innsjøer er konsentrasjonen av næringsstoffer, først og fremst konsentrasjonen av nitrat og fosfat. De oligotrofe innsjøene har lave konsentrasjoner av disse næringsstoffene. De har imidlertid høy oksygenkonsentrasjon i hele vannsøylen og forholdvis langt siktedyp. Det motsatte gjelder for de eutrofe innsjøene: De har gjerne høye konsentrasjoner av nitrat og fosfat, men kortere siktedyp. I tillegg har eutrofe innsjøer lavere oksygenkonsentrasjon enn oligotrofe innsjøer.
Dystrofe innsjøer finner vi i myrområder. Innsjøene har lavt næringsinnhold og begrenset siktedyp fordi humus-partikler gir vannet en brunaktig farge.
Vannkjemien i en innsjø har betydning for hvilke arter av både dyre- og planteplankton vi finner i innsjøen. Dette påvirker igjen hvilke vannlevende dyre- og fiskearter vi finner der. Innsjøer får tilførsel av næringsstoffer fra elver og bekker som renner ut i innsjøen. De får også tilsig av næringsstoffer både fra områdene rundt og fra berggrunnen. I tillegg er vannkjemien avgjørende for hvilken vegetasjon som vokser både i og omkring innsjøen.
Type | Vannkjemi | Planter og dyr |
|---|---|---|
næringsfattig (oligotrof) innsjø | Lite nitrat og fosfat. Oksygenrikt vann. Langt siktedyp. | Få arter av planter og planteplankton. Ørret, røye og sik er vanlige fiskearter. |
næringsrik (eutrof) innsjø | Mye nitrat og fosfat. Oksygenfattig vann i bunnområder. Kort siktedyp. | Mange arter av planter og planteplankton. Abbor, gjedde og karpefisker er vanlige fiskearter. |
myrvannsjø (dystrof) | Høyt humusinnhold. Oksygenfattig vann. Brun farge. Lav pH. | Få plantearter, men torvmosene er tallrike. Barskog og myr i områdene rundt. |
Forekomsten av næringsstoffer, oksygen og arter i en innsjø varierer gjennom året. Vind og temperatur bidrar til en såkalt omrøring av vannet både om våren og om høsten. Dette gjør at næringsstoffer fra bunnen kan fraktes opp i vannsøylene, og at oksygenrikt vann fra overflaten kommer ned til bunnområdene i innsjøen.
Elver og bekker skiller seg fra innsjøer ved at vannet er i stadig bevegelse. Generelt vil vannhastigheten avta etter hvert som elva nærmer seg utløpet sitt. I tillegg påvirkes vannhastigheten av bredden og dybden på elva.
Hvis vi tenker oss at ei elv starter i fjellet, vil elva ofte bestå av samfunn med få arter. Artene som finnes der, har ikke strenge krav til næringen de tar til seg. De er med andre ord generalister. Lenger ned i vassdraget blir samfunnene mer artsrike, og vi finner flere arter som er spesialister.
Norsk institutt for naturforskning. (2002). Biologisk mangfold i ferskvann. Regional vurdering av sjeldne dyr og planter. Hentet 3. april 2021 fra https://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/temahefte/021.pdf
Universitetet i Oslo. (2016). Feltbiologi for lærere som underviser i naturfag og biologi. Hentet 21. mars 2021 fra https://www.mn.uio.no/ibv/om/skolelab/kompendier/feltbiologi-mai-2016.pdf