Såpeserier

Da TV-seriene kom på svarthvitt-skjermen i de amerikanske hjem, var det stort sett humor- og såpeserier som ble vist. Den klassiske TV-serien kalles gjerne såpeserie. Ganske tidlig fikk man to utgaver av disse seriene:

• Dag-såpe er serier der man viser en episode hver dag.
• Kveld-såpe er mer påkostede produksjoner. Det er vanlig å vise en episode i uken.

Typisk for oppbyggingen av den klassiske såpeserien er at man innfører et persongalleri som skiftes ut etter hvert som skuespillere slutter eller sparkes, eller ratingsystemet viser hvem som er de mest populære rollefigurene. I dag har mange serier egne fangrupper i sosiale medier som påvirker manusforfattere og produsenter. Produsenten av serien True Blood takker fansen.

Seriene innfører flere parallelle konflikter og konsentrerer seg om å vise noen av dem hver gang. Avslutningen av hver episode inneholder flere uløste konflikter, gjerne i form av cliffhangers. Dette blir særlig tydelig når sesongens avslutning nærmer seg, og man skal motivere seeren til å vente på neste sesong.

Såpeoperaen opplevde sin store gullalder på åttitallet med serier som Dallas og Dynastiet. Historiene ble lengre og mer innviklet og fortalt på en måte som fenget publikum. Karakterene ble mer dynamiske. Dette var kvalitetssåpe som var beregnet på å sendes på kveldstid en gang i uken, til forskjell fra hverdagssåpen som gikk i halvtimesepisoder hver dag, på dagtid.

På nittitallet kom serier som brøt med det etablerte. Twin Peaks og X-files var blant de første. Den generelle samfunnsutviklingen gjorde at grensene for hva såpeseriene kunne vise av sex, vold og umoral, ble endret.

De siste ti årene har det skjedd nærmest en revolusjon når det gjelder kvaliteten på amerikanske dramaserier. Produksjonsselskapene hyrer inn manusforfattere og regissører fra filmbransjen. Den utskjelte såpen har gjennomgått en utvikling som i dag gjør at mange serier kvalitetsmessig overgår kinofilmen. Serier som The Wire, Deadwood, Sopranos, Lost, Mad Men, 24 timer, The Borgias, Rome og True Blood har dynamiske karakterer og kompleks dramaturgi. Seriene tar også opp kontroversielle tema.

Kvalitetsserier er kostbare å produsere. Når det likevel gjøres, har det sammenheng med at seriene nå distribueres i flere kanaler og på flere plattformer.

Opprinnelig var målgruppen hjemmeværende kvinner, og innholdet tilpasset denne seergruppen. Kvalitetsserier krever mer av seerne. Man kan ikke lenger tørke støv og se TV samtidig. Målgruppen for såpeserier er i dag en velutdannet og kjøpesterk middelklasse.