Platons to ulike verdener

Platon (ca. 428–346 f.Kr.) er en av de viktigste filosofene i Europas historie, og hans tanker har hatt stor innflytelse på filosofien og kristendommen.

En nøkkel til flere sider av Platons filosofi er hans skille mellom en fysisk verden alle kan se, og en skjult verden som vi ikke direkte kan observere. Han skiller mellom en sanseverden som består av det vi lukter, ser, hører rundt oss til daglig og en ideverden av uforanderlige former og begreper som vi bare kan nå fram til ved hjelp av fornuften.

Filmen under (lengde 6:8) gir en innføring i Platons liv og filosofi.

Hvordan kom Platon fram til at det eksisterer to ulike verdener? Ifølge Platon er den verden vi observerer rundt oss ved hjelp av sansene i stadig forandring, men hvis alt forandrer seg, kan vi ikke vite noe sikkert. For å vite noe sikkert trenger vi en fast, uforanderlig målestokk.

En av de tingene Platon mener er uforanderlig, er geometriske former og matematiske sannheter. To pluss to er fire i dag, i morgen og om tusen år. Vi kan derfor vite helt sikkert at det er riktig. En annen uforanderlig ting er begreper som for eksempel en hest, en stol eller et bord. Selv om alle stoler og bord er litt forskjellige, klarer alle mennesker å kjenne igjen et bord eller en stol når vi ser en. Mens de stolene vi ser rundt oss hele tiden endres, blir slitt, ødelagt og byttet ut med nye, forblir begrepet stol akkurat det samme. Derfor tenker Platon seg at begrepet stol også er mer virkelig og nærmere sannheten enn de faktiske fysiske stolene vi ser rundt oss til daglig.

Ved første øyekast kan det virke rart å tenke at begrepet eller ideen stol er mer sann og virkelig enn den stolen du kanskje sitter på nå, men de fleste vil være enig i at begrepet stol er mer uforanderlig og varig enn en enkel fysisk stol.

Platon tenker videre at siden matematiske sannheter og idèer er evige og uforanderlige, så kan de ikke tilhøre den fysiske verden vi ser rundt oss. For det første er jo den fysiske verden i kontinuerlig forandring, mens ideene forblir de samme. For det andre finner en ikke begreper og matematiske sannheter i den fysiske verden. Det går for eksempel ikke å finne tallet tre i naturen. Du kan finne tre steiner, tre blader eller tre pinner, men ikke selve tallet tre som de har til felles. Siden ideene og de matematiske sannhetene ikke er fysiske, men samtidig helt åpenbart eksisterer, må det finnes to ulike verdener i følge Platon: en fysisk verden og en ideverden som består av evige og uforanderlige former.

Platons skille mellom kropp og sjel

Siden mennesket kan få innsikt i ideverden og for eksempel gjenkjenne en stol eller et tall, må det eksistere en forbindelse mellom oss og ideverden. I følge Platon kan ikke denne forbindelsen være en del av vår fysiske kropp, siden den hele tiden forandrer seg, og bare det som er uforanderlig kan gjenkjenne det uforanderlige. For Platon er derfor den mest sannsynlige løsningen at en del av oss mennesker må ha tilhørt ideverden før vi ble født. Denne delen av mennesket kaller Platon sjelen. På akkurat samme måte som verden er delt i to, må derfor mennesket også bestå av to ulike deler, en fysisk, dødelig kropp og en evig, udødelig sjel. Denne todelingen kalles dualisme.

Nå kan vi se hvordan Platon snur våre vante forestillinger på hodet. Det er ikke slik at vi først observerer mange stoler og på den måten forstår hvordan vi selv kan lage en stol. Det er snarere slik at vi allerede har ideen stol i oss, og når vi lager en stol, forsøker vi å etterligne denne perfekte ideen.

For Platon er det å lære en prosess der vi gjenoppdager sannheter vi har fra før. Siden sjelen vår engang har tilhørt den uforanderlige ideverden, har mennesket også en lengsel tilbake dit. Denne lengselen finner vi igjen i kjærligheten til visdom. Ifølge Platon er kjærligheten (eros) en stige som starter med fysisk begjær og ender med kjærligheten etter innsikt og forståelse, etter å finne finne tilbake til de evige sannhetene som befinner seg i ideverden. Denne åndelige kjærlighet til visdom, uten seksuelt begjær, har gitt opphav til begrepet platonisk kjærlighet.

Ifølge Platon rommer ikke ideverden bare matematiske sannheter, men også begreper som rettferdighet og godhet. For at mennesket skal handle godt og rettferdig, må vi derfor først få innsikt i hva rettferdighet og godhet er, ellers risikerer vi å handle galt. De menneskene som oppnår størst innsikt i hva som er rettferdig, er samtidig de som er best egnet til å styre. Platon mente derfor at filosofene burde lede samfunnet. Det kunne godt være kvinner, siden de hadde like stor evne til å bruke fornuften som menn. På denne måten filosoferte Platon seg fram til et revolusjonerende syn på kvinnens rolle to og et halvt tusen år før vår egen tid.