Typisk modernistisk – Make it new!

Et fellestrekk for alle modernistiske retninger er at de eksperimenterer. Litteraturprofessor Per Thomas Andersen sier i videoen at modernismen "bryter", og vi kan godt se på modernismen som et "brudd" – et brudd med tradisjonelle motiver og temaer. "Make it new!" skrev den amerikanske forfatteren Ezra Pound. Det kan ses på som modernismens slagord.

Dette bruddet måtte naturligvis vise seg i måten modernistiske romaner, drama, noveller og lyrikk ble skrevet på, og vi stiller oss spørsmålet: Hva er typisk modernistisk form?

Hva kjennetegner modernistiske romaner, noveller og drama? Selvfølgelig var ikke alt likt i verka. Poenget var jo nettopp å eksperimentere og lage noe nytt, men noen gjennomgående tendenser kan vi se.

Brudd med kronologien og mangel på ytre handling

Det som regnes som den første modernistiske romanen, Sult (1890) av Knut Hamsun, viser hva vi kunne vente av seinere modernistisk prosa: Romanen har ingen tydelig kronologi (tidsrekkefølge) og ingen handlingsutvikling der leseren loses fram til ei klar avslutning.

I stedet kunne en del modernistisk prosa gi inntrykk av stillstand eller en evig runddans.

Et annet kjent eksempel er skuespillet Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett. Det handler om de to gamle mennene Vladimir og Estragon. Stykket har lite handling eller framdrift. I stedet sitter mennene på en sparsommelig innredet scene og planlegger at de skal komme seg av gårde. Men hver gang de er i ferd med å bevege seg, sier en av dem: "Vi må vente på Godot."

Denne animerte videoen av stykket viser mangelen på framdrift som preger handlinga:

Stream of consciousness

Målet til mange modernister var å skildre menneskets indre. For å få til det brukte de en teknikk som kalles "Stream of consciousness" eller "bevissthetsstrøm". Det vil si at forfatterne ville etterlikne tankene våre i skrivestilen. Og siden vi ikke tenker i fullstendige setninger, med komma eller punktum, kunne heller ikke teksten ha dette.

Teknikken ble brukt i ulik grad. Knut Hamsun brukte den i noen grad i Sult. Som du ser av utdraget under, bruker han noe tegnsetting, men setningene er lange og skal vise hvordan jeg-karakteren tenker:

Dette tomme værelse, hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok bortover det, var som en utett, uhyggelig likkiste, det var ikke ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet. (Hamsun, 2019/1890)

En mer ekstrem variant av teknikken ser vi hos den engelske forfatteren James Joyce. Boka Ulysses er på over 600 sider, og i den siste delen bruker ikke Joyce tegnsetting i det hele tatt:

Ja for det har da aldri hendt før at han har bedt om frokost på sengen med et par egg siden vi bodde på City Arms Hotel da han lot som han var syk og var ynkelig i stemmen og agerte Hans høyhet for å gjøre seg interessant for dem gamle hurpa Mrs Riordan som han trodde[...] (Joyce, 1993/1922, s. 576).

Flere stemmer – fragmentarisk

Mens tradisjonelle forfattere som Henrik Ibsen og Amalie Skram hadde som mål å etterlikne virkeligheten ved å bygge opp en troverdig og sammenhengende historie, framstår ofte modernistisk prosa som fragmentarisk. Det vil si at den kan virke oppstykka og usammenhengende.

For eksempel kan historien bestå av mange ulike fortellere. Vi går inn og ut av bevisstheten til ulike karakterer og ser samme opplevelse på ulike vis.

Modernistisk lyrikk er – som modernistisk prosa – eksperimentell. Men hvilke særpreg er det vi kan se i flere av tekstene fra perioden?

Ikke-strofisk form

Først og fremst bryter de modernistiske lyrikerne med det som var det vanlige oppsettet av dikt. Tradisjonelle dikt har fast form med enderim og fast rytme, og de er gjerne delt inn i et visst antall verselinjer og strofer.

Slik er det ikke med modernistiske dikt. De kan framstå kaotiske og usystematiske. Men det er jo også en del av det typiske med modernismen – å lage noe nytt og eksperimentere. Dermed kan ikke forfatterne lenger bruke det tradisjonelle oppsettet.

Ett av de mest kjente modernistiske dikta fra verdenshistorien er langdiktet "Det golde landet" (1922) av T.S. Eliot. Utdraget fra diktet, som du kan lytte til i videoen under, stiller spørsmål og gjentar fraser, men ellers mangler det alle kjennetegn fra den tradisjonelle lyrikken.

Det betyr ikke at modernistiske dikt overhodet ikke har rim. Men i stedet for enderim kunne lyrikerne bruke bokstav- eller vokalrim. Disse rimtypene kan skape en viss rytme i diktet. Se for eksempel på utdraget fra diktet "Hestene står i regnet" av Astrid Hjertenæs Andersen:

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
(Hjertenæs Andersen, 1948)

Brutt syntaks

Les utdrag fra diktet "Som i en kinosal" av Paal Brekke. Legger du merke til et brudd med det vi regner som "vanlig" setningsbygning (syntaks)?

Som i en kinosal, men uten
at jeg selv vet hvordan jeg er kommet 
hit, og midt under forestillingen
Hva handler det om? hysj
Men hva heter filmen? hysj
(Brekke, 1965)

Tradisjonelle dikt følger ofte grammatiske regler for linjedeling. Men om du studerer diktet "Som i en kinosal" av Paal Brekke, vil du se at forfatteren bryter med de forventningene vi har til hva som er korrekt syntaks. Han starter på ei ny verselinje midt i ei setning og dropper tegnsetting der vi ville forvente det.

Denne brutte syntaksen kan ofte forsterke typiske modernistiske temaer. For eksempel kan overraskende brudd i setningsbygginga illustrere at individet føler seg forvirra i det moderne samfunnet. Det kan også gi inntrykk av å formidle det lyriske jeg-ets indre følelser og impulser sterkere enn om diktet er strengt komponert etter faste regler.

Følelsesladde ord og symbolikk

En del modernistisk lyrikk kjennetegnes av virkemidler som skal vekke følelser. Dermed bruker en del diktere symbolikk og ord som overrasker.

Legg for eksempel merke til hvordan Gunvor Hofmo setter sammen motsetninga "stumme skrik" med fargene "rød" og "sort" i utdraget fra diktet "Det er ingen hverdag mer":

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
(Hofmo, 1946)

Upoetiske ord

Et nytt element i modernistiske dikt var bruken av hverdagslige eller upoetiske ord. Nå skrev lyrikerne om "kinosaler", "gravemaskiner" og "tannpasta". Se for eksempel på utdaget fra "Myrstrå vipper" av Rolf Jacobsen om livet i den moderne byen:

Hvor menneskene stimer på fortauene og ser hva de andre har på sig
idag og husmødrene vasker kopper i varmt vann og setter dem på plass
i skapene efter hvert måltid,
og hvor vi kan kjøpe tannpasta og snipper og grammofonplater
(Jacobsen, 1935)

Også dette må vi se på som noe nytt og et brudd. Målet var ikke at diktet skulle være vakkert, og at det skulle inneholde tradisjonelle, poetiske ord. I stedet kunne ordbruken vise hvordan livet var for individet i den moderne verden.

• Målet for modernistene var å lage noe nytt. Dermed blir eksperimentering med form en nødvendighet i modernistisk prosa og lyrikk.

• Målet var ikke å lage noe "vakkert" eller "harmonisk". Modernistene ønska å vekke sterke følelser i leserne. Dermed kunne de gjerne bruke virkemidler som skulle overraske og sjokkere.

• Målet var heller ikke at verket skulle framstå sammenhengende eller rasjonelt. I stedet var det viktigste å gjenskape det indre til individet.