Hør en podkast om Knausgård og les utdrag fra bokserien Min kamp

Deltakere:Jonis Josef – programlederMarta Norheim – litteraturkritiker og journalistTore Renberg – forfatter og musiker

Hva vet jeg – Hva er greia med Knausgård?

Programleder: Hallo, alle sammen. Jeg heter Jonis Josef. I dag skal vi diskutere og snakke om Karl Ove Knausgård. Hvem er han siggende, mystiske sørlendingen som har tatt verden med storm med sine Min kamp-bøker, og som har blitt en slags lederfigur for det som kalles virkelighetslitteratur? Det skal vi finne ut av i dag. Jeg har med meg Marta Norheim, som er kritiker i NRK, og forfatteren Tore Renberg, som er en venn av Karl Ove Knausgård. Så dette blir veldig spennende, og jeg gleder meg utrolig mye til praten.Du hører på "Hva vet jeg?".Mine damer og herrer – da er vi i gang. Velkommen til dere begge to, Marta og Tore. Er det greit at jeg er på fornavn? Jeg synes det er mye hyggeligere. I dag skal vi snakke om Karl Ove Knausgård. Hva er deres forhold til ham?

Marta: Jeg begynte å lese Karl Ove Knausgård da han debuterte i 1998, og tenkte: "Nå har vi fått en ny stor forfatter!" Og så skreiv han ei bok til, og da tenkte jeg fremdeles det samme. Så kom "Min kamp", som på en måte gjorde at hele samtidslitteraturen eksploderte. Karl Ove Knausgård er en av de store i vår tid.

Tore: Han er min nærmeste kollega og en av mine aller beste venner. Jeg møtte ham i 1992 da jeg studerte i Bergen. Han er en av de viktigste samtidsforfatterne vi har, så jeg er også en leser av ham.

Programleder: Studerte dere begge to i Bergen?

Tore: Han var sivilarbeider i studentradioen i Bergen, og jeg søkte jobb som kulturmedarbeider der. Vi brukte noen minutter på å skjønne at vi to har noe til felles: litteratur.

Marta: Spilte ikke dere i band sammen også?

Tore: Jo, vi spilte sammen i Lemen i Bergen. Han var en veldig stiv trommis (alle ler). Men han var stødig – ikke akkurat noen Keith Moon (trommeslager i rockebandet The Who). Jeg sang i bandet.

Programleder: Hva slags bøker skriver Karl Ove, Marta?

Marta: Han begynte i fiksjonen med noen håpløse titler – jeg må si det – "Ute av verden" og "En tid for alt".Tore: Karl Ove elsker ordspill! Han spilte i et band som het "Kafkatrakterne" ...

Marta: Ja, men jeg tror ikke det er noen ordspill i disse titlene, det er bare titler som lukker seg rundt seg selv. I "En tid for alt" skriver han 500 sider om en engleforsker på 1300-tallet, Antinous Bellori, og hans ideer om engler. Jeg skjønte ikke hvor Karl Ove hadde det fra, så jeg googlet det. Han hadde funnet på alt sammen! Han har virkelig en fantastisk evne til dikting. Og så kom Min kamp, som er seks bind på til sammen godt og vel 3000 sider. Det er veldig erfaringsnær litteratur; vi blir vi kjent med Karl Ove Knausgård fra barnevogna og til han er 42–43 år i 2011. Han har også skrevet en del essay og et par romaner etter dette. Hvis det er en rød tråd her, så er det at han alltid skriver essayistisk, også når han skriver romaner: Det er tankeflukter og assosiasjoner til for eksempel Hitler, et kunstverk, ideer om livet, ideer om trær og planter – masse forskjellige ting som han interesserer seg for.

Tore: Når Karl Ove streifer tankene mine, tenker jeg ofte at han er den store filosofen i vår generasjon. Han er definitivt den største tenkeren av samtidsforfatterne nå, synes jeg, og det ser jeg opp til ham for. Det er også der han har sine styrker. Han kan utfordre tenkemåten din og utfordre deg til å tenke nye og presise tanker. Han er ikke den største epikeren, altså fortelleren – ikke i det hele tatt. Han er heller ikke den største til å skrive personkarakteristikker eller dialoger. Men han er opplagt den største tenkeren, og det essayistiske preget som Marta nevner, er veldig tydelig i alt han skriver. Han klarer liksom ikke å la være å komme med enda en digresjon. Han kan reflektere rundt en tekopp eller et støvfnugg som faller, og har evne til å leve seg inn i nesten alt han fester blikket på. Han kan se på et maleri og fysisk begynne å spasere inn i dette landskapet og skildre det – han kan skrive 500 sider om det. Jeg husker så godt da Karl Ove og jeg skrev brev til hverandre i årene 2005–2009. Han hadde en skrivesperre av en annen verden og fikk ikke til noen ting. Og så fikk jeg et brev – som må publiseres en eller annen dag – hvor det sto: "Jeg har begynt å bare skrive ned alt jeg gjør. Jeg får ikke til å skrive for tiden, jeg får ikke til noen roman. Og du, Tore, du gir ut bok hvert eneste år om alt mulig."

Og så kom det neste brevet: "Jeg lurer på om dette kan bli noe?" Og så det neste brevet: "Dette skal bli en bok, tror du den kan hete "Min kamp?" Dette er skrevet fram av en ren nødvendighet. Fordi Karl Ove ikke fikk til å skrive noe, begynte han å skrive om at han sitter på do, drikker kaffe, er med kona eller hva det måtte være. Da han holdt på med dette, tror jeg at han tenkte mye på å starte litteraturen på nytt. Han hadde dessuten – det har han snakket om i intervjuer også – et brennende behov for å finne ut av om det gikk an å lage en bok hvor han ikke har noen hemninger, hvor han skriver alt han tenker og opplever, uten filter. Han sier det akkurat sånn som han føler det, og tar ikke hensyn til noen ting. Det er et veldig tydelig premiss for hele "Min kamp".

Marta: Men da må vi snakke om sex! Bøkene hans handler ikke om sex. Han stryker kona si på ryggen, og ni måneder etterpå kommer det et barn ... (alle ler). Det er veldig spesielt i samtidslitteraturen.

Tore: Du har rett i det, Marta. Det har jeg ikke tenkt på.

Programleder: Dere sier at han beskriver trivielle ting, som å sitte på do eller å smelte smøret i stekepanna. For meg virker det ganske meningsløst. Hvorfor er dette så viktig?

Tore: Fordi det er godt skrevet.

Marta: Hvis han hadde skrevet 3000 sider om steikepanner og teposer, så tror jeg han hadde blitt nokså alene om å lese dette. Det handler om at han går så utrolig tett på. Hvis du går tett nok på, blir det ikke nødvendigvis veldig privat, men det blir veldig allment fordi vi alle har en kropp og et sinn. Vi skjønner de allmennmenneskelige tingene som han skriver om. Det hjelper også å være en god forfatter. Han hadde skrevet noen bøker før – han begynte ikke med tekoppen – så han kunne skrive før han begynte. Han skriver om folk som det går an å kjenne igjen i, og det ble en liten skandale her i Norge. Men utenfor Norges grenser, for eksempel i USA, er det ikke interessant i det hele tatt.En amerikansk kritiker som heter John Powers, sier at det som gjør Karl Ove Knausgård så ekstraordinær, ikke er hva som skjer, for det kan skje hvem som helst. Livet til Karl Ove Knausgård er altså ikke spesielt interessant. Kritikeren sier: "As I was reading, every single subject that came up in my daily living – parents, politics, education, Italian food, trees, even David Byrne – reminded me of something in Knausgaard. His work makes you realize that each and every one of our lives contains rich enough material for a long, daunting book called 'My struggle'." Når han går rundt etter å ha lest Knausgård, minner hans eget liv ham om "Min kamp". Det er nettopp det allmenne Knausgård får til, gjennom å være så utrolig tett på seg selv.

Tore: Jeg har lyst til å legge til en ting: Vi skal ikke ta fra Karl Ove det han har oppnådd på vegne av seg selv og norsk litteratur – det er helt fantastisk – men jeg vil også si at han traff tidsånden. Da Min kamp slo ned, kom reality-TV for fullt, og alle vendte seg mot seg selv og privatlivet sitt – og eksponeringen av det. Han er den litterære varianten av dette, så han traff noe i tiden.Jeg har også lyst til å si at jeg av og til liker å tenke på at Karl Ove og jeg skolerte oss da vi gikk omkring i Bergen. Vi hadde veldig høye ambisjoner: Vi leste ikke noen tilfeldige bøker; vi leste for eksempel Thomas Mann og Marcel Proust. Det høres litt pretensiøst ut, og det er det, men det var sånn. Vi siktet veldig høyt – og vi skulle få det til. Det er litt "cocky", men befriende også!

Programleder: Jeg hadde en litt pretensiøs periode hvor jeg skrøt på meg å lese litt tyngre ting, eller hvor jeg uttalte at jeg nøt kunst jeg egentlig ikke likte. Var Karl Ove sånn?

Tore: Nei, men husk at vi liker det ... (alle ler). Det beste for meg er hvis jeg kan få sitte i to uker i ro og fred og lese Thomas Manns "Josef og hans brødre" på 1600 sider enda en gang.

Programleder: Det har også vært mye bråk rundt Knausgård. Hva er grunnen til det?

Tore: Han kalte alle personene i "Min kamp" ved sitt rette navn, pekte direkte på seg selv og de andre og skrev veldig utleverende om dem. Han brøt en regel og en tradisjon, og da reagerte folk med rette. Hvis Karl Ove hadde sittet her i dag, hadde han vært helt enig i at han ikke burde ha gjort det.

Marta: Han brukte ikke navn på alle. Det er noen ganske viktige unntak der han ikke brukte navn, og han spurte vel også folk.

Tore: Han spurte meg!

Marta: Ja, nettopp. Hvis du får spørsmål fra en forfatter om det er greit at du blir omtalt, er det kanskje utrolig kjipt å si nei, så det ligger vel også et press i spørsmålet. Og han skriver om folk som mange vet hvem er. Hvis mine barn hadde skrevet en roman om en fryktelig kjip mor, ville jeg ikke blitt veldig glad for det, tror jeg. Jeg ville tenkt at det ikke er sånn jeg er, og at jeg ikke ble portrettert på min beste dag. Samtidig er dette sett gjennom Karl Ove Knausgård selv. Jeg husker at det var en av lærerne hans som ikke var navngitt i boka, men som var portrettert sånn at han kjente igjen seg selv. Han protesterte og sa at han ikke var en så dårlig lærer. Men det er ikke så interessant når Knausgård på 13 eller 18 år, som satt der ved pulten, følte det sånn. Det er en veldig subjektiv forståelse av det som skjedde. Han var også fryktelig redd for faren sin, og da kan andre si: "Nei, du var ikke redd for faren din" eller "Du burde ikke være redd for faren din". Men han skriver om sin egen opplevelse, og det skillet er litt interessant. Han skriver ikke en biografisk bok; han skriver romaner. Jeg tenker at det er veldig interessant hva som står på framsiden av ei bok. Hvis det står "roman", kan vi som leser boka, ikke være trygge på at det som står der, er sant, og at det yter alle de medvirkende rettferdighet.

Programleder: Men er det så unikt, Tore? Er det ikke typisk for dere forfattere å bruke livet deres i bøker?

Tore: Du har helt rett i det. Det er faktisk ikke noe unikt, forfattere har holdt på med dette til alle tider. Men mesterverket til Karl Ove er helt unikt fordi det er så godt skrevet. Selv skrev jeg en bok som handler om å vokse opp med rus, og som har utrolig mange likheter med "Min kamp" tematisk sett. Forskjellen er at jeg ikke peker direkte på noen. Men jeg og mange andre forfattere har fått problemer i vår nære familie på grunn av bøkene vi har gitt ut – det kom bare ikke på forsiden av VG eller noe sånt. Dette skjer hele tiden, og det er slett ikke unikt. Karl Ove tok det bare et hakk videre. Og så er det det Marta sier: Det var så utrolig subjektivt! Det var utrolig nært hans egen opplevelse av det, og han objektiverte nesten ingenting. Dermed dro han det langt, og det ble så sårt for familien som følte det så skrekkelig. Det er ikke vanskelig å forstå. Men litteraturen har holdt på sånn kjempelenge og kommer alltid til å holde på sånn.

Marta: Arne Garborg, Amalie Skram, Cora Sandel – både de og forfattere lenger bakover i tid holdt på med det.

Programleder: Tore, du har sittet på et tidlig stadium og lest dette manuskriptet. Så du storheten da, eller er det noe som kom i ettertid?

Tore: Jeg mener at jeg så det veldig tidlig. Men det gjorde jeg i mange år før det også. Da jeg leste den første setningen til Karl Ove, kunne jeg se at vi ville få en av de store forfatterne om bord hvis potensialet fikk forløse seg. Jeg tør å skryte på meg å være kompetent nok til å se hvem som er "ordentlige" forfattere. Det er mange som skriver gode bøker, men noen kommer til å være med lenge, og da må vi følge med. Sånn var det med Knausgård.

Programleder: Jeg synes det er utrolig spennende at du visste det veldig tidlig. Og du ble ikke overrasket over hvor stort det ble?

Tore: Nei, ikke da jeg så hvilken kraft verket hadde, for det svingte. Det fikk også noen morsomme utslag: "Norges mest sexy mann" blant annet. Karl Ove ble et mediefenomen, og etter hvert ble det problematisk og ødela litt for ham, for det ble litt for useriøst.

Programleder: Og du da, Marta? Du ble heller ikke overrasket?

Marta: Jeg ble ikke overrasket over at det var bra, men jeg ble overrasket over måten han skrev på i det som jeg trodde var bind 3 i en trilogi. Jeg ble også overrasket over hvor bokstavelig folk leste litteraturen. Jeg fikk en telefon fra en mann på Sørlandet som sa: "Han lyver, det går ikke an å kjøre ut fra den skoleplassen og ta til høyre!" (alle ler)

Tore: Det er helt utrolig hvor bokstavelig folk leser! Det skjer med meg hele tiden.

Programleder: Hva oversettes boka til på tysk?

Tore: De har vel ikke tatt "Mein Kampf" ... Nei, det har de ikke.

Marta: Jeg husker ikke tittelen, men jeg er 110 prosent sikker på at det ikke er "Mein Kampf"! Den tittelen er oppbrukt. Hitler brukte den, og ingen kan bruke den igjen på tysk. Vi kan diskutere om det er en god idé på andre språk ... Men i bind 6 har Karl Ove et 300 sider langt essay om Hitler som er veldig spennende. Det handler om Hitlers forhold til de mest spennende ordene i språket, nemlig "jeg" og "vi".

Tore: Det er kanskje litt langt det essayet ... (alle ler).

Marta: Alt blir langt hos Knausgård!

Tore: Jeg husker en gang han sa til meg: "Tore, jeg må teste en tittel på deg: "Min kamp". Forlaget er litt usikre ..." Da sa jeg: "Karl Ove, kjør på – trå pedalen gjennom dørken!" Han brøyt alle grenser, liksom.

Marta: Etter å ha skrevet to bøker som det er helt umulig å huske tittelen på, kom han med denne. Da husker du tittelen!

Tore: Jeg har tenkt at "Min kamp" har vært en gave for Litteratur-Norge fordi vi har fått et nav. Du trenger ikke å like Karl Ove Knausgård engang, men vi har fått et nav som ting er dreid rundt. Vi har fått en forfatter som har blitt verdenslitteratur på kort tid. Det har gjort mye godt for norsk litteratur.

Programleder: Jeg husker da folk sa "Knausgård" til meg da jeg gikk på videregående. Jeg kviet meg for å lese bøkene hans ...

Tore: Det er ikke nødvendigvis han jeg anbefaler til vg1-elever.

Programleder: Nei, men akkurat nå har dere snakket så varmt og godt om Knausgård. Hvis noen har lyst til kaste seg ut i det og lese litt av ham, bør de begynne fra starten, eller bør de hoppe rett til "Min kamp"? Hvilken bok bør de lese?

Marta: Begynn på "Min kamp 1" og ikke se det som et nederlag hvis du gir opp på side 50.

Tore: Jeg er enig i det. Begynn på "Min kamp" og se om du blir grepet etter et par–tre sider eller ikke. Hvis du ikke blir det, kan du lese hans kanskje aller beste bok, etter min mening: Den heter "Om våren" og er en lang tale til hans ufødte datter.

Marta: Og den er ganske kort.

Tore: En kort og vanvittig god bok hvor han for en gangs skyld har klart å begrense seg (ler).

Programleder: Da skal jeg oppsummere så godt jeg kan: Karl Ove Knausgård er en av de absolutt største forfatterne vi har. Han traff samtidsånden helt perfekt. Han er ikke kjent for helt nydelig dramaturgi eller gode dialoger, men han skriver på en måte som er helt unik. Han skildrer utrolig godt, det er en storhet i dette som er helt fantastisk, for eksempel når han beskriver fresende smør i panna eller skriver 500 sider om et maleri og drar deg inn i maleriet. Han har en enormt god måte å skrive på. Og så er det denne spennende diskusjonen om hva som er ekte og ikke ekte. Han har uansett blitt en enormt stor forfatter i utlandet og har bidratt til at den internasjonale oppmerksomheten har blitt rettet mot Norge. Han er først og fremst en stor tenker og filosof med en unik måte å fortelle på. Skal man lese noe Knausgård, kan man ta den kjedelige veien, eller man kan lese det Tore mener er hans beste bok, "Om våren", hvor han for en gangs skyld klarer å begrense lengden. Var det en bra oppsummering?

Tore: Jeg er veldig imponert over den, altså.

Marta: Han fikk med seg det meste av våre gullkorn.

Programleder: Jeg har gode lærere, vet dere!

Tore: Du fikk sikkert veldig gode karakterer på skolen?

Programleder: Jeg fikk veldig gode karakterer – hvis jeg fikk prøven rett etterpå (ler).

Programleder: Da sier jeg tusen takk til Marta Norheim og Tore Renberg.

Produsert av Både Og for NDLA