Mediemakt og aksjonsdemokrati - Mediene som den fjerde statsmakt - Media and information knowledge 2 - NDLA

Skip to content
Learning path

You are now in a learningpath:
Mediemakt og aksjonsdemokrati

Article

Mediene som den fjerde statsmakt

Mediene beskrives ofte som en vakthund som passer på at demokratiets spilleregler blir fulgt. Denne "vaktbikkjefunksjonen" gir mediene makt, og derfor omtales ofte mediene som den fjerde statsmakt.

Maktfordelingsprinsippet

For å forstå hva vi mener med "den fjerde statsmakt", må vi spørre: Hva er de tre andre statsmaktene? Svaret er Stortinget, regjeringen og domstolene – eller den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt.

Et viktig demokratisk prinsipp er at makten skal fordeles mellom disse tre statsmaktene slik at vi følger maktfordelingsprinsippet. Hensikten med maktfordelingsprinsippet er at ingen av statsmaktene skal dominere over noen av de andre, og at de skal være uavhengige av hverandre.

Stortinget – den lovgivende makt

Stortinget er den øverste folkevalgte forsamlingen i Norge. Det er stortingspolitikerne som bevilger penger til offentlige oppgaver og vedtar hvilke lover som skal gjelde i landet. Det er derfor vi sier at Stortinget er den lovgivende makt.

Da det ble bestemt at vi skulle ha felles regler om fraværsgrenser i videregående skole, var det altså på Stortinget at loven ble vedtatt. Der stemte de ulike partiene for eller imot den nye loven, og så ble det slik som flertallet bestemte.

Regjeringen – den utøvende makt

Regjeringen er dannet av partiet eller partiene som har flest stemmer i Stortinget. Den består av ulike ministre med ansvar for hvert sitt område, og statsministeren har det overordnede ansvaret.

Regjeringen har ansvar for å sette i verk, altså utøve, det Stortinget bestemmer, derav uttrykket den utøvende makt. Men det er også regjeringen som legger fram forslag om hva Stortinget skal stemme over, som lovforslag eller forslaget til neste års statsbudsjett. Det var for eksempel kunnskapsministeren, på vegne av regjeringen, som la fram et forslag om fraværsregler i skolen for Stortinget, som flertallet i Stortinget til slutt stemte ja til.

Domstolene – den dømmende makt

Regjeringen foreslår lovene, Stortinget vedtar dem, og domstolene dømmer etter lovene. Lovene som stortingspolitikerne vedtar i stortingssalen, blir altså tatt i bruk i rettssalen.

Stortingsrepresentantene og ministrene i regjeringen er folkevalgte, mens de som arbeider i domstolene, er ansatt. For å bli ansatt her må man være utdannet innen juss. Det betyr at de som er ansatt i domstolene, har studert hvilke lover og regler vi har her i landet.

Domstolene skal, med lovverket som grunnlag, løse konflikter. Det skal de gjøre helt uavhengig av hva politikerne mener om hva de kommer fram til, og denne uavhengigheten er det som gjør Norge til en rettsstat.

Pressen – den kritiske makta

Stortinget, regjeringen og domstolene utgjør den formelle delen av maktfordelingsprinsippet. Mediene blir ofte omtalt som den fjerde statsmakt og har en vaktbikkjefunksjon fordi vi forventer at de skal følge med på hva de tre andre statsmaktene foretar seg.

Mediene består også av mennesker som er ansatt, og som er utdannet til å jobbe med kritisk journalistikk. Noen ganger gjør både politikere og domstoler feil, enten fordi de ikke vet bedre, eller fordi de rett og slett ikke har så gode hensikter som vi alle skulle håpe. Da er det mediene som skal rette et kritisk søkelys mot stortingspolitikerne, regjeringsmedlemmene og domstolene.

Mediene skal også være kritiske mot andre maktaktører i samfunnet, som for eksempel næringslivet, men også mot seg selv. Det er en del av medienes samfunnsrolle å være kritisk til alt og alle. Det er gjerne derfor journalister og pressefolk ikke alltid er så populære. Når mediene virkelig gjør jobben sin, blir ikke maktmennesker glade, siden ingen liker å bli avslørt.

Tenk over

  • Hvordan har nyhetsmediene vært vaktbikkje i samfunnet den siste tiden?

  • Hvilke nyhetssaker har du lest den siste tiden, som er kritiske til formelle maktpersoner?

Mediene og ytringsfrihet

Maktfordelingsprinsippet ble formulert i opplysningstida, altså på 1700-tallet. Tanken var å begrense muligheten for korrupsjon mellom kongen og adelen i det franske samfunnet. Ytringsfrihet ble sett på som en grunnleggende frihet som var viktig for å forhindre slike feil.

I et moderne demokrati er mediene med på å forvalte ytringsfriheten ved å være en arena der folk får komme til orde, og ved å være en aktør som avdekker kritikkverdige forhold. Prinsippene om medienes samfunnsansvar og etiske retningslinjer for egen praksis er nedfelt i Vær Varsom-plakaten, som Norsk Presseforbund selv har vedtatt. De oppnevner også medlemmene i Pressens faglige utvalg (PFU), som behandler klager på brudd på Vær Varsom-plakaten.

Begreper

Den fjerde statsmakt
Mediene blir kalt den fjerde statsmakt fordi de følger med på hva de tre formelle statsmaktene Stortinget, regjeringen og domstolene driver med. Mediene er slik en vaktbikkje som også kan kritisere andre maktpersoner og næringsliv, men også seg selv.
Maktfordelingsprinsippet
Maktfordelingsprinsippet er et politisk og juridisk prinsipp der statsstyret skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en utøvende makt (for eksempel kongemakt eller president og ofte en regjering), en lovgivende makt (nasjonalforsamling) og en dømmende makt (domstolene).

Kilde

Pressens faglige utvalg. (u.å.). Vær Varsom-plakaten. Hentet 20. september 2024 fra https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/

Written by: Grethe Melby.
Last revised date 09/20/2024