Fortellemåter i dokumentarfilm

Den virkeligheten filmskaperen vil framstille, påvirker valget av fortellemåte i en dokumentarfilm. I Alt om min far (2002) deltar for eksempel filmskaper Even Benestad selv i handlingen, siden historien er personlig og handler om faren hans.

Den refleksive fortellemåten passer dermed til innholdet og den virkeligheten filmskaper Benestad vil formidle.

Ønsker du å lage en dokumentarfilm for å undersøke et aktuelt tema, kan du velge en foredragsaktig fortellemåte der du veksler mellom intervjuer og formidling av kildemateriale.

Medieteoretiker Bill Nichols har funnet fellestrekk og delt dokumentarfilmer inn i ulike kategorier. Nichols bruker betegnelsen virkelighetsframstillinger ("modes of representation") om de ulike måtene du kan formidle virkeligheten på i en dokumentar. På norsk kaller vi dette fortellemåter. Du kan bruke ulike fortellemåter i samme dokumentarfilm.

I en dokumentarfilm vil ofte én fortellemåte dominere og sette et tydelig preg, men den er sjelden upåvirket av andre fortellemåter.

1. foredragsaktig dokumentar

2. observerende dokumentar

3. deltakende dokumentar

4. refleksiv dokumentar

5. framførende dokumentar

6. poetisk dokumentar

1. Foredragsaktig dokumentar

Den foredragsaktige dokumentarfilmen har gjerne en autoritær eller allvitende fortellerstemme med et tydelig budskap. Fortellerstemmen kalles gjerne "voice of God" (guds stemme).

Oppbygningen er stort sett lineær, og filmskaperen bruker retoriske grep for å få oss til å bli engasjert og stole på det som blir sagt. Filmen blir gjerne innledet med en påstand som blir bygd opp med fakta og kilder for å bevise at påstanden stemmer.

Ofte har filmen en synlig reporter som skal undersøke et bestemt tema og en bestemt vinkling, og filmen veksler mellom intervjuer med ulike kilder og research-materiale som underbygger standpunktet til filmskaperen. Mange dokumentarfilmer som er produsert for tv, bruker denne fortellemåten. Kanskje du har sett noen slike?

2. Observerende dokumentar

En observerende dokumentar blir også kalt "flue på veggen". På 1960-tallet var denne fortellemåten idealet. Filmskaperen skulle være mest mulig usynlig og la hendelsene utspille seg foran kamera, uten innblanding fra andre. Tanken var at dette ville gi en mest mulig sannferdig gjengivelse av virkeligheten. Filmskaper Robert Drew var en av tilhengerne av den observerende dokumentarstilen som ble kalt "Direct Cinema".

Den observerende dokumentaren har gjerne en handling som viser fram et miljø, og er mindre opptatt av å argumentere for en sak slik det gjøres i den foredragsaktige fortellemåten. Autentiske situasjoner med naturlig lys og håndholdt kamera er typisk for den observerende fortellemåten.

Publikum skal få se de medvirkende "som de er", og det skal være minimalt med lyd- og klippeeffekter. Et tidlig eksempel er Frederick Wisemans High School (1968), som viser en typisk dag ved Northeast High School i Philadelphia i USA. Se et klipp fra dokumentaren High School på Vimeo.

Den norske dokumentarfilmen Ungdommens råskap (2004) bruker også skolesettingen for å dokumentere hverdagen til ungdommer. Filmskaper Margreth Olin er tydelig inspirert av den observerende fortellemåten, og hun gir oss en usminket versjon av tiendeklassinger ved Hauketo ungdomsskole i Oslo i månedene før eksamen. Se et klipp fra Ungdommens råskap på Filmrommet.

3. Deltakende dokumentar

I den deltakende dokumentarfilmen medvirker filmskaperne i de hendelsene som blir filmet. Fortellemåten oppstod som en kontrast til den observerende "flue på veggen"-dokumentaren.

Tilhengere av den deltakende fortellemåten mente at filmkameraet og filmskaperen måtte være synlige i opptakssituasjonen, fordi de uansett påvirket de medvirkende. Bare på denne måten fikk man fanget de ekte øyeblikkene på film, mente tilhengerne. Krønike om en sommer (1961) av Jean Rouch og Edgar Morin blir regnet som et tidlig eksempel på en deltakende fortellemåte. Se et klipp fra Krønike om en sommer hos The New Yorker. I 1960-tallets Frankrike ble denne retningen kalt Cinéma Verité.

Den deltakende dokumentaren har likhetstrekk med den foredragsaktige fortellemåten, fordi filmskaperen ofte har noe på hjertet som han eller hun vil undersøke nærmere. Det blir ofte brukt intervjuer.

Filmskaperen bruker seg selv, noen ganger også foran kamera, for å drive handlingen framover. I Familiebildet (2013) deltar for eksempel regissør Yvonne Thomassen sammen med familien sin for å avdekke familiens tragiske historie om den gangen de måtte flykte fra hjemmet sitt i Finnmark. Her kan du se filmen Familiebildet.

4. Refleksiv dokumentar

I den refleksive dokumentarfilmen gjør filmskaperen seerne oppmerksomme på at det er noen som forteller en historie fra et bestemt perspektiv. Fortellemåten stiller gjerne spørsmål om sin egen og de medvirkende sin troverdighet. I tillegg bruker filmskaperen iscenesettelse og rekonstruksjoner for å problematisere sitt eget tema og det å lage film om det – filmen ser på seg selv.

Den refleksive dokumentaren kan enten forsøke å få publikum til å revurdere fordommene sine eller ha som mål å få publikum til å forholde seg kritisk til dokumentaren som form.

Et kjent eksempel på refleksiv dokumentarfilm er Errol Morris’ The Thin Blue Line (1988). Du kan se klipp fra denne filmen på YouTube. Dokumentaren presenterer ulike synspunkt via helt forskjellige beretninger om hva som skjedde i forbindelse med et drap. Gjennom filmen ønsker Morris å tvinge publikum til selv å vurdere troverdigheten til de medvirkende. Dette bryter for eksempel med fortellemåten til den deltakende og foredragsaktige dokumentarfilmen, der filmskaperen velger å presentere utvalgte "bevis" som ledd i en argumentasjon for å komme fram til en bestemt konklusjon.

5. Framførende dokumentar

I den framførende dokumentarfilmen spiller filmskaperen på følelser og innlevelse og det at virkeligheten kan se forskjellig ut for ulike mennesker. Den framførende dokumentaren vil vise verden slik den er – for enkeltmennesket. Dette mennesket kan også være filmskaperen selv, som spiller en fiktiv rolle for å undersøke en bestemt sak. Filmskaperen blir da en del av handlingen og setter selv i gang hendelsene som blir filmet.

Fortellemåten er derfor subjektiv, og autentiske hendelser blandes gjerne med iscenesettelser og dramatiseringer. Fortellemåten kan låne virkemidler fra spillefilmen for å forsterke budskapet, som for eksempel bruk av flashbacks, subjektivt kamera og musikk for å skape en stemning.

En framførende dokumentar blir også kalt performativ dokumentar.

6. Poetisk dokumentar

I den poetiske dokumentarfilmen står det estetiske i sentrum. Fortellemåten er preget av aktiv bruk av virkemidler. Eksempler på virkemidler som blir brukt for å formidle den rette stemningen, er ultranære bildeutsnitt, sterke farger, visuelle effekter, gjentakelser og rytme. Filmen legger større vekt på det abstrakte og beskrivelser enn på formidling av fakta og forklaringer. Den poetiske dokumentaren har gjerne en løsere struktur istedenfor en stram, lineær oppbygning.

Et eksempel på en tidlig poetisk dokumentarfilm er Mannus Franken og Joris Ivens film Rain (1929), som skildrer et regnvær i Amsterdam. Se Rain på Vimeo. Et annet eksempel er Glas (1958) av Bert Haanstra, en dokumentar om glassindustrien i Nederland. Se Glas på Vimeo.