Dramaturgiske modeller og virkemidler

Kunnskap om dramaturgi kan gjøre det enklere å fortelle gode historier. Begrepet forbindes gjerne med hvordan fortellingen i teaterstykker, filmer og bøker er bygd opp. Dramaturgi er også viktig i design og produksjon av andre mediefortellinger. Eksempler på dette kan være reklame- og informasjonsfilmer, podkaster og nyhetsinnslag.

Ordet dramaturgi stammer fra det greske ordet dramatúrgein, som betyr å komponere et drama. I boka Poetikken beskrev Aristoteles allerede i år 335 f.Kr. hvordan konfliktene mellom hovedpersonene i et drama driver handlingsforløpet framover. Aristoteles delte dramaet inn i tre hoveddeler: begynnelse, midte og slutt. I dag brukes de samme prinsippene som virkemidler i en rekke ulike medieproduksjoner.

Medieproduksjoner kan bygges opp på ulikt vis, og det fins flere modeller for dette. Disse modellene kan brukes som retningslinjer når du skal planlegge og designe en medieproduksjon. De kan også brukes når du skal analysere ulike mediefortellinger. I denne presentasjonen kan du lære mer om disse dramaturgimodellene: APUS-modellen, Den lineære modellen (Hollywood-modellen), og den episodiske modellen.

APUS-modellen

APUS-modellen brukes ofte for å beskrive den vanligste dramaturgien i et nyhetsoppslag. Modellen egner seg også godt til å strukturere fortellinger med lyd. I en lydfortelling brukes anslaget til å fange publikums interesse.

Dette gjøres gjerne ved bruk av lydkulisser, musikk eller kontentum (miljølyd). Selve saken gjennomgås så i presentasjonen. I utdypingen får publikum mer informasjon, svar på spørsmål og ytterligere opplysninger om saken. Slutten kan inneholde en siste avgjørende opplysning, konkludere eller for eksempel avrunde saken.

Den lineære modellen (Hollywood-modellen)

Den lineære dramaturgimodellen bygger på Aristoteles sine tanker om hvordan historien i et drama bør bygges opp. I spillefilmer og romaner kan fortelleren bruke lang tid på å introdusere hovedpersonene og konfliktene. Denne delen kalles derfor introduksjonen. Konfliktene trappes deretter langsomt opp mot et høydepunkt (klimaks). Denne delen kalles komplikasjonen. I den avsluttende delen av fortellingen, resolusjonen, utløses spenningen, og alle brikker faller på plass.

Mange spillefilmer er bygd opp på denne måten. Derfor er det vanlig å kalle denne dramaturgiske modellen for Hollywood-modellen.

Episodisk dramaturgimodell

En episode i en føljetong har et annet fortellingsmønster. Her er det om å gjøre å avslutte hver episode på en måte som gjør tilskueren eller leseren ekstra spent på hva som skjer neste gang. Episoden slutter derfor når spenningen er på topp.

Den episodiske fortellemåten er vanlig i TV-serier, men vi finner den også i andre medieproduksjoner. I den populære amerikanske podkasten Serial blir lytterne med tilbake i tid for å undersøke en drapssak fra 90-tallet. De ulike episodene i podkasten avsluttes med en spenningstopp, slik vi er kjent med fra TV-serier. Lytterne må høre neste episode for å få med seg hva som skjer videre.

De ulike delene av en medieproduksjon blir satt sammen på en slik måte at vi opplever en logisk sammenheng. Dette kan også kalles for plott. Når du skal sette sammen historien, kan du bruke flere ulike virkemidler.

Virkemidlene er de grep og metoder du velger å bruke for å drive fortellingen framover. Dette kan være: hvordan karakterene framstilles, på hvilken måte konflikt er til stede i fortellingen, og om historien har ett eller flere overraskelsmomenter.

Karakterer

Aktørene i en fortelling kalles karakterer. Dynamiske karakterer utvikler og forandrer seg i løpet av handlingen. Statiske karakterer forandrer seg ikke. En god fortelling er avhengig av klare konfliktlinjer.

Hovedpersonene i mediefortellinger framstår derfor ofte med markante karaktertrekk. I reklamefilmer møter vi gjerne karakterer som er stereotypiske og lette å «lese». De er gode, kloke, slemme eller dumme. Journalistiske fortellinger fokuserer oftere på enkeltpersoner (case) enn på mer diffuse aktører som organisasjoner eller institusjoner.

Konflikt

Konflikt er et virkemiddel som skaper spenning. En god fortellingsstruktur er med på å skape engasjement og innlevelse hos publikum. Fortellingen i spennende filmer er gjerne bygd opp slik at det er vanskelig å skru av TV-en før filmen er ferdig.

Det samme konfliktbildet og den samme spenningsutviklingen brukes også innen journalistikken. I forbrukerserien TV 2 hjelper deg møter vi ett eller flere «ofre» (forbrukere) som er blitt lurt av «onde krefter» i markedet. TV 2 opptrer som «den gode hjelperen» i fortellingen som trinn for trinn avslører skurken. Som andre TV-fortellinger ender også denne med at offeret får oppreising.

Planting og høsting

En god historie må kunne overraske mottakeren. Men det bor en detektiv i oss alle. Derfor elsker vi fortellinger som gir små hint om det vi har i vente. Dersom en av karakterene i en film plutselig trekker en pistol opp fra innerlomma, er det stor sannsynlighet for at denne pistolen dukker opp igjen litt senere i filmen. I norskfaget blir dette gjerne kalt frampek. I mediefaget snakker vi om planting og høsting. På engelsk brukes begrepene set-up og pay-off.

Som mottaker opplever vi en dyp tilfredsstillelse når det vi bare har ant, etter hvert viser seg å stemme. I fantasy-serien Game of Thrones går utsagnet «Winter is coming» igjen i flere episoder. «Winter is coming» har flere betydninger, som bestemmes ut fra den sammenhengen det brukes i. Det kan peke på den kalde, ugjestmilde vinterverdenen som deler Game of Thrones-universet i to, og det kan handle om helt konkrete meteorologiske forhold. Det er også mottoet til Stark-familien – en av familiene vi blir kjent med i serien.