Podkast: Bærekraft og skapende prosesser

I: Intervjuer

E: Eivind Stoud Platou

I: Hei og velkommen til en ny episode av kunst og visuelle virkemidler. I denne episoden er det bærekraft og skapende prosesser som står i fokus. Mitt navn er Oda Weider-Krog, og dagens gjest er Eivind Stoud Platou.

E: Hei.

I: Hei og velkommen.

E: Tusen takk, tusen takk.

I: Du er så mangt og meget, så jeg tenker at du skal få lov til å introdusere deg selv for meg og disse skapende elevene som sitter og lytter.

E: Oi!

I: (Latter)

E: I mitt daglige virke, sånn rent formelt, er jeg grafisk designer og driver et designstudio som heter Handverk, så det passer veldig fint. Det røper vel at jeg synes det er gøy å jobbe med hendene. Jeg gikk på videregående skole en gang, og etter det har jeg på en måte surret rundt i design, visuell kommunikasjonsfaget, jobbet i reklamebyråer, litt i Norge, litt i Spania, litt i England, og etter hvert startet vi det som nå er Handverk. Vi har rota oss borti alt mulig rart fra film … og har også et eget forlag. Og så er det jo det vi skal snakke om i dag, som jeg er veldig opptatt av. Det ene er selvfølgelig visuell formidling, som er det jeg får lov til å leve av. Og så er jeg veldig personlig opptatt av miljø, bærekraft, sånne ting. Jeg har jobbet mye med gjenbruk og upcycling og resirkulering og sånne ting, og jobber også stort sett med oppdragsgivere som også er opptatt av det. Og jeg er veldig opptatt av formidling. Hvis jeg klarer å kombinere disse tingene, med håndverk, bærekraft og formidling, så er jeg superfornøyd.

I: Det er veldig spennende. Hvor lenge … eller har alltid bærekraft og resirkulering i prosjektene dine … Var det et vendepunkt? Var det noe som skjedde som gjorde at du tenkte: “Nå vil jeg også implementere bærekraftperspektivet i mitt kunstneriske uttrykk?” Eller har det alltid vært ei grønn linje?

E: Jeg har vel alltid vært interessert i det, og kommer typisk fra en sånn … Jeg har en oppvekst der enten moren min eller faren min kan fikse alt. Og så tenker jeg at en sånn forelder vil jeg også være. Det er ikke sånn hvis barna kommer og spør: “Kan du fikse sykkelen?” “Nei, vi kaster den og så kjøper vi ny.” Det er noen sånne greier der som sitter i ryggmargen fra foreldregenerasjonen. Og så er jeg vel også litt skrotnisse, jeg er vel en sånn hoarder.

I: Samler?

E: Samler.

I: Ja.

E: Jeg har et kjempestort lager med veldig mye rart, og så har jeg liksom en unnskyldning i og med at jeg jobber som grafisk designer. At alle disse gamle frimerkene og øletikettene og postkortene og ikke minst gamle leker, da, er ting som jeg på en eller annen måte klarer å bruke. Det rettferdiggjør at jeg får puttet det inn i jobben min.

I: Ja.

E: Så det er vel egentlig det da, at når man da tråkker over det som liksom er kunstdelen av det, da er det alle disse tingene jeg på en eller annen måte har samlet på. Når du har mye og nok av noe, når det en eller annen kritisk masse som gjør at: “Hm, nå kan jeg jo gjøre noe med det.”

I: Ja, fordi vi vil jo inspirere og engasjere, og kanskje bevisstgjøre litt også. Fordi for meg er jo bærekraft og kunst politikk, som jeg synes er viktig å få med i disse dager hvor noen påstår at kunst kan lages med KI, og at bare det er pent, så er det kunst. Der er jeg personlig sterkt uenig og tenker jo at kunst er kunstnerens stemme.

E: Ja, jeg har liksom ikke satt opp som prosjekt at jeg personlig skal redde noe med mine arbeider, men nesten alt jeg gjør, er forhåpentligvis eksempler på noe som er gøy. Så når jeg lager noe av gamle ting, er det ofte en veldig tungvint måte å drive bærekraftig virke på.

Jeg må fortelle litt av forhistorien, for alle disse tingene som er her, som dere har sett bilder av, eller som det ligger bilder av på en eller annen måte tilknyttet til dette vi snakker om, er ting som startet med loppis, rett og slett. Jeg har alltid vært glad i loppemarked, og kona mi også er det, og så tror jeg det var bare at Gunilla en eller annen gang spurte: “Du, hva skjer med alle de bamsene og de lekene?” Så skjønner jeg at de største møblene og en del av bøkene og sånne ting som er igjen på et loppemarked, blir tatt vare på eller blir sendt et annet sted. Men stort sett alt som var av leker som ikke ble solgt, ble kastet. Så det startet egentlig som et naivt redd lekene-prosjekt, og så sanket vi med oss de lekene som var til overs.

Det tok litt tid før jeg visste hva jeg skulle bruke det til, og sakte men sikkert begynte jeg å lage litt figurer og sånt. Det var gøy å kombinere små lekefigurer med bestikk, og så var det starten på det, sånn elg som fikk gafler som gevir og så videre. Sakte, men sikkert begynte jeg å sette disse tingene sammen, og så ble det til lamper og andre ting. Jeg fant en gammel globus, og så fylte jeg alle de tilgjengelige jordområdene med lekebiler, og plutselig var det en gøyal leketing samtidig som det også var som et sånt … Det ble plutselig et bilde, ikke sant, og det bildet ble senere et cover på et magasin for Naturvernforbundet, som handlet om hvordan vi bruker opp jorden. Så det startet med å redde lekene, og så syntes jeg det var gøy å leke. Det må alltid være litt tøyseting, det er ingenting som er så alvorlig at man ikke kan tøyse litt.

I: Nei.

E: Men så er det også gøy å legge inn litt budskap i det også, uten at det er påtrengende.

I: Ja, for det er jo også noe med det at når dere skaper, så er det jo det du snakker om nå, hvordan kunstuttrykket egentlig speiler samfunnet litt òg? Det å ha det i bakhodet for elevene nå som skal skape, som skal finne sitt visuelle kunstneriske uttrykk. Hvordan er det du går fra disse idéene dine? Hvordan popper de bare opp? Eller er det noen du snakker med? For eksempel denne globusen … Eller så synes jeg også et bilde som er helt fantastisk, et verk som fanget min oppmerksomhet veldig, det er disse kosedyrene. Hva er idéen din bak det verket?

E: Det med bamsen er egentlig et veldig godt eksempel, fordi noe av det som er i alle disse lekene som vi har med oss hjem, er at alle disse små, om det er en Pokémon-figur, eller om det er en liten bamse, eller om det er en liten bil, så er det noen som har lekt med dem, og det ligger så mye innbakt i de tingene. Sånn at når jeg driver og lager noe av leker som folk har lekt med og har et forhold til, så får jeg med på kjøpet veldig mye minner, referanser … Det er liksom nostalgi, det er barndomsminner.

I: Det er jo en liten historie.

E: Ja, ikke sant? Alle disse bamsene har vært kosedyrene til noen. Det har vært trøsten til noen, sånn at hver bamse er en haug med opparbeidede … Det er et sånt batteri av klemmer, av hygge og kos. Så den første jeg lagde, var denne, Super Teddy som den heter, som er en to meter høy sittende bamse som er laget av, jeg tror det var nesten 800 bamser. Og det er egentlig bare superkraft, for det er liksom alle de klemmene fra alle de 800 bamsene som til sammen blir en kjempebamse. Og Super Teddy, han sitter på Montebellosenteret ved Lillehammer og har fulltidsjobb med å trøste barn som driver med å komme seg etter kreftsykdom, for det er et sted hvor kreftpasienter og pårørende kan dra for å trene seg opp til hverdagen igjen.

I: Rehabiliteringssenter? Ja, og det er veldig rørende.

E: Ja, jeg er veldig glad for at den er der.

I: Ja.

E: Og så må jeg opp dit av og til for å fikse litt på den, for den blir klemt i stykker.

I: (Latter).

E: Så den blir rett og slett kost med så hardt at jeg har vært der oppe et par ganger etterpå, med ett eller to års mellomrom, og må sette på noen nye bamser og feste noen bamser (latter).

I: Det er veldig flott. Og det er jo noe med den verdien du ikke får hvis alt materialet du bruker er nytt.

I: Du har laget et fantastisk annet spennende verk som er budskapstungt, kan man si, selv om dette verket ser veldig lett ut.

E: (Latter)

I: Og det er den oransje bøtta hvor det bare renner masse leker ut.

E: Overflødighetsbøtte, ja?

I: Ja.

E: Det er et klassisk eksempel på mange idéer som krasjer sammen. Jeg tok det klassiske overflødighetshornet og puttet bare masse plastleker som renner ut av ei bøtte. Og så var det også en del av et klassisk visuelt triks, ikke sant, for det ser ut som om bøtta svever. Noe av idéen der handler rett og slett bare om å finne en kul måte å løse det på, sånn at det ser ut som om denne bøtta bare svever i lufta, og så lage en sånn rigg som jeg da kunne skjule med alle disse små lekene som renner ut.

I: Kan du avsløre hvordan du får den til å sveve?

E: Det er veldig enkelt. Bøtta er bare skrudd fast i en slags trehoppbakke, og så har jeg malt og bare kledd inn og skjult alt det som ikke skal ses, med sånne små plastfigurer som renner ut.

I: Jeg trodde nesten den hang i fiskesnor.

E: Ja (latter).

I: At jeg kunne dyttet på den, og så hadde den begynt å røre på seg.

I: Idéer, de kan jo føre til så mangt, og noen ganger står man skikkelig fast og vet ikke hvor man skal begynne. Jeg skriver en del og har kanskje en oppgave jeg skal skrive, og så begynner hjernen min samtidig å skrive på noe helt annet som jeg tenker er mye morsommere, og “jeg må ikke glemme det”. Er det litt sånn med deg også, at du kan begynne å skape et verk eller et prosjekt, og så er det en annen del av hjernen din som også begynner å bygge på noe nytt?

E: Definitivt. Der nailer du egentlig grunnmetoden for meg som menneske.

I: Ja.

E: Jeg er veldig glad i å ha ei fysisk skissebok. Selv om du har en tablet som du kan skrive på for hånd og sånne ting, er det fortsatt noen ting du ikke kan gjøre. Du kan ikke skrive navnet ditt med ketchup på en tablet, og du kan heller ikke lime inn den kinobilletten eller et eller annet søppel som bare var fint, og som du putter inn der. Noe av poenget med å ha disse skissebøkene er jo akkurat som du sier, du holder på med noe, og så begynner hodet ditt å vandre. Det er ikke alltid du kan forfølge den tanken, men da må du få den ned et eller annet sted, og da er det liksom å få den ned på telefonen eller i skisseboka eller hvor det er, og da er det ikke så farlig om du begynner å skli litt. Så bare: “Ok, fint, få det ned”, og så gå videre.

I: Ok. Hvis vi skal oppsummere bærekraft og skapende prosesser. Vær litt bevisst på arbeidsmetoden din, hvordan du arkiverer idéer og lagrer idéer og inspirasjon. Hvor viktig tenker du at det er for elevene når de nå skal gyve løs?

E: På mange måter, uansett om du jobber som kunstner eller i hvilket som helst annet kreativt fag, så er det jo idéene dine du lever av. Men, det er et men der, og det er at du lever ikke egentlig av idéen, du lever av gjennomføring. Så det er et deilig paradoks som ligger i bunnen der, at du må ta vare på idéene dine, derav disse skissebøkene og sånne ting. For alltid når du holder på med noe, så er det masse ting som er til overs, og det er det du må ta med deg videre. Samtidig er jo ikke de idéene verdt noe før du gjennomfører dem. Derfor må du hele tida ta vare på alle idéene du ikke får brukt, og så må du lage, gjennomføre, og heller lage masse ræl som ikke funker. Og hvis du lager masse ræl av gammelt ræl, så er det ikke så farlig.

I: (Latter)

E: Da blir det ikke noe mer søppel av det. Da var det bare søppel fra før som blir nytt søppel, og det er helt greit, så kan du plukke fra hverandre og gjenbruke det på nytt.

I: Ja.

E: Så noen ganger er det nesten bedre bare å begynne. Noe av det viktigste med all interessant kunst er jo at det er et eller annet skurrer, det er et eller annet som lugger, det er et eller annet som ikke er riktig. For hvis noe er perfekt, får man bare slør over øynene, så er det bare tapet, da er det bare dekor, da har det ikke noen funksjon. Så det må være noe som stikker ut og bryter.

I: Eivind, dette har vært veldig inspirerende og veldig lærerikt. Tusen takk for en super prat.

E: Takk for meg.

I: Og dere skapende mennesker, lykke til på veien og ta bærekraftige gode valg! Takk for i dag.