Arbeidsliv i Kina før og nå

I løpet av disse førti årene har forskjellen mellom fattig og rik i Kina blitt like stor som i USA. Slikt blir det voksesmerter av.

Inntil ganske nylig var det store flertallet av kinesere bønder. Det kinesiske imperiet var et agrar-imperium, det vil si var jordbruksbasert. Rikdommen ble framskaffet ved å organisere landets bondebefolkning på en måte som skaffet penger i statskassen. Det kinesiske imperiet ble med andre ord ikke bygd opp ved å utnytte og plyndre kolonier eller dominere deler av verdenshandelen, som med de fleste vestlige imperier. Men kinesiske dynastier har også gått til grunne på grunn av bondeopprør. I løpet av det siste store bondeopprøret, Taiping-opprøret på midten av 1800-tallet, gikk det med rundt 30 millioner menneskeliv. Og de kinesiske kommunistene med Mao i spissen lagde sin egen oppskrift på en moderne revolusjon ved å basere seg på bønder.

Den tradisjonelle sosiale rangeringen av de viktigste yrkesgruppene i Kina er interessant, og gjenspeiler det faktum at Kina var et agrar-imperium. Øverst sto shì 士 – lærde, som også gjerne var embetsmenn. Deretter kom nóng 农 – bønder. Så fulgte gōng 工 – håndverkere. Og nederst på rangstigen sto shāng 商 – handelsmenn. Denne rangeringen gjenspeilte konfutsianismens verdisyn, som ikke hadde høye tanker om folk som bare tenkte på fortjeneste. Man måtte gjerne drive handel, men om man bare gjorde det og ikke drev med noen annen samfunnsnyttig virksomhet, sto man ikke høyt i kurs. Denne rangeringen viser yrkesgruppenes status. Innenfor gruppene var det imidlertid store forskjeller.

Kina var mye tidligere ute enn Vesten med effektive teknologiske løsninger både innen jordbruk og manufakturproduksjon (spesialisert håndverk), men det skjedde ikke noe industrielt gjennombrudd i Kina. Det skjedde derimot i Vesten. Dette har vært svært vanskelig for historikere å forklare, særlig fordi kinesere som slo seg ned i utlandet, ofte viste seg å være dyktige entreprenører. Den moderne industrialiseringen foregikk ved at kolonimakter som hadde innvilget seg spesielle privilegier i kinesiske kystbyer, begynte å starte industri i løpet av siste delen av 1800-tallet, noen ganger i samarbeid med kinesiske embetsmenn. Men det var først under første verdenskrig, da europeerne var opptatt med å krige med hverandre, at det vokste fram et kinesisk industriborgerskap.

Da kommunistene tok over makten i Kina i 1949, satte de i gang en storstilt industrialisering med sovjetisk støtte. Men Sovjet trakk tilbake all hjelp rundt 1960. Fra da av ble det å «stole på egne krefter», zì lì gēng shēng 自力更生, et mye brukt slagord fra Mao-tiden. I stedet for å trekke folk til byene, ble det satset på å industrialisere landsbygda med enkel, men funksjonell teknologi. Kvinner, som tradisjonen tro pent måtte holde seg hjemme, og helst innendørs, opplevde i femtiårene en ny vår ved at de fikk muligheten til å delta i arbeidslivet, og ved at tradisjonen med arrangerte ekteskap ble svekket. De fleste industriarbeidere var statsansatte, mens for dem som jobbet i kollektiver på landsbygda – kalt folkekommuner – var det ikke store forskjellen om man var bonde eller arbeider. Folkekommunene ga en viss trygghet når det gjaldt forhold som arbeid, skole og helse, men man var også nærmest stavnsbunden (påtvungent bosted) fordi bostedet – landsbygda eller byen – avgjorde hvor du hadde viktige rettigheter.

Det het seg at det nye sosialistiske samfunnet var bøndenes, arbeidernes og soldatenes stat. Til og med et tannkremmerke kunne hete «Bønder, arbeidere og soldater», gōng nóng bīng 工农兵. Men i praksis var det kommunistpartiet og deres byråkrater som bestemte, og denne oppregningen tok ikke hensyn til at de fleste av dem som hadde sittet godt i det før revolusjonen, som rike bønder og borgerskap, i praksis var fratatt grunnleggende statsborgerlige rettigheter. Tradisjonelt har kinesiske håndverkere, handelsmenn og andre samfunnsgrupper pleid å organisere seg i gilder (yrkessosiale sammenslutninger), og blant befolkningen på landsbygda var slektslinjene en viktig sosial organisator. En annen særegen form for fattigfolk å organisere seg på var gjennom såkalte hemmelige selskaper, som var lukkede organisasjoner som ofte sto i opposisjon til øvrigheten, men som også ga medlemmene en viss trygghet. Kommunistene motarbeidet disse måtene å organisere seg på og erstattet dem med organisasjoner som de hadde full kontroll over, for eksempel fagforeninger.

Det som blir kalt «reformperioden», det vil si tiden etter Mao fra slutten av syttiårene og fram til i dag, har ført til store endringer i kinesisk arbeidsliv. På landsbygda ble folkekommunene avviklet, og jordbruket ble igjen husholdningsbasert, altså familiebasert. Men bøndene fikk bare bruksrett til jorda, ikke eiendomsrett. Industrien på landsbygda ble i noen grad beholdt som kollektiver, men det meste ble privatisert. Framfor alt var all jord fremdeles kollektiv eiendom, og det har skapt grobunn for den spekulasjonsøkonomien vi har sett vokse fram. Lokale pamper og spekulanter som beriker seg på å rasere landsbyer eller jordbruksland, noe som har ført til store protester blant dem som rammes. I den statseide industrien avskaffet man den livslange og sikre ansettelsen, «jernrisbollen», eller tiě wǎnfàn 铁碗饭, som det ble kalt. Mange hadde bidratt med sitt et helt voksent yrkesliv, og nå ble de kastet ut i en usikker tilværelse uten noe sikkerhetsnett i form av trygd. Det førte til kraftige protester også blant industriarbeidere, men mange klarte å få seg nye jobber etter hvert.

Omleggingene av det kinesiske arbeidslivet avdekket en betydelig oversysselsetting i det tradisjonelle sosialistiske systemet. En stilling kunne ofte gå i arv, enten i kollektivet eller i den statlige sektoren. Under det sosialistiske systemet fantes det ikke noe arbeidsmarked. Man fikk enten fortsette i foreldrenes sted, eller man ble tilvist jobber gjennom forskjellige offentlige tildelingskontorer. For mange var det en trygghet, men man måtte ta til takke med det man ble tildelt, med mindre man hadde gode forbindelser høyere oppe i systemet. Andre tok sjansen og «kastet seg ut i det», eller xià hǎi 下海 som det heter, det vil si prøvde seg i nye og spennende bransjer. De gjorde med andre ord noe helt annet enn å «hoppe i havet» i den norske betydningen av uttrykket.

Det var trolig en oversysselsetting på rundt 30 % på den kinesiske landsbygda. Men det var ikke bare å la overflødige bønder seile sin egen sjø. Løsningen ble å lokke spesielt unge kvinner og menn som var overflødige, til å dra inn til byene og bli arbeidsmigranter i den nye eksportrettede industrien som vokste fram i Kinas kystbyer, særlig i Sør-Kina. Tallene varierer, men i dag er det trolig i overkant av to hundre millioner arbeidsmigranter i Kina, en såkalt flytende befolkning, eller liúdòng rénkǒu 流动人口. Dette har fått dramatiske konsekvenser for det kinesiske arbeidslivet. For det første er jordbruket blitt femininisert, det vil si at kona i familien ofte blir igjen for å drive gården og ta seg av både de unge og gamle i familien når mannen blir arbeidsmigrant. Det har medført et enormt press på kinesiske bondekvinner. For det andre er en betydelig del av den kinesiske befolkningen, arbeidsmigrantene, blitt annenrangs borgere. De grunnleggende rettighetene deres er knyttet til bostedet deres, og ikke det stedet de jobber på. Dette er blitt et så stort problem at myndighetene har begynt å lempe på det, blant annet ved å gi barna til migrantene rett til utdanning.

Videre har arbeidsforholdene, særlig i den eksportrettede montasjeindustrien, ofte vært ganske umenneskelige, om vi måler det etter vår egen tids normer. Unge kvinner og menn har måttet jobbe lange dager under strenge forhold. Samtidig har den relative velstanden som de lange arbeidsdagene har lagt grunnlaget for, skapt ny etterspørsel etter faglært arbeidskraft. For kvinner har dagens kinesiske arbeidsliv åpnet nye muligheter, men har også skapt et større press for å prestere på alle områder. Etter hvert som kinesisk industri har bevegd seg oppover i teknologikjeden (blitt mer teknisk avansert), har det gitt arbeidere i Kina mulighet til å kreve bedre lønn og arbeidsforhold. Innovasjonslysten og framtidstroen er større i Kina enn i de fleste land. Kina har nyttiggjort seg de mulighetene som en globalisert økonomi har åpnet opp. Men i det siste har landet i større grad også fått merke at den globaliserte kapitalismen kan slå negativt ut i den særegne kinesiske formen for kapitalisme.

Kinas raske modernisering og omlegging fra sosialisme til kapitalisme har medført nye og store utfordringer. Landet har en raskt aldrende befolkning på grunn av mange år med streng barnebegrensning. Det gjør at man i årene som kommer, får færre hender som kan jobbe, og flere å fø. De raske endringene har også gjort at mange har blitt marginaliserte, og til at lokalsamfunn har blitt fragmentert. Kommunistpartiets kontroll over landsbygda er betydelig svekket og har ført til mafiaaktige og brutaliserte tilstander mange steder. Endringene i kinesisk samfunn og arbeidsliv de siste førti årene har vært så store at noen kinesiske samfunnsforskere sier at landet ikke henger sammen lenger, siden forskjellige deler av befolkningen nærmest lever i forskjellige tidsaldre. Det lover ikke godt for framtiden.