Utvandring fra Norge til Amerika: Fra 1825 fram til i dag

Migrasjon

Migrasjon er ikke noe nytt. Etter at "Restauration" reiste fra Stavanger til New York, fulgte flere etter i kjølvannet av den. Ryktene om de gode forholdene i Amerika spredte seg tilbake til Norge, og etter en litt treg start skjøt utvandringen fart fra 1860-årene og fram til andre verdenskrig.

Fra 1825 til 1915 kom om lag 800 000 personer til å utvandre fra Norge til Nord-Amerika, de aller fleste til USA. Nest etter Irland var Norge det landet i Europa flest reiste fra i forhold til folketallet.

Periodene og antall personer som utvandret

De første norske emigrantene støtte umiddelbart på utfordringer i det nye landet. De forsøkte først å bosette seg i Kendall i delstaten New York, men stedet var dårlig egnet for jordbruk. Noen år senere flyttet mange av dem videre til Fox River i Illionis. Der etablerte de den første permanente norske bosettingen. Stedet fungerte som knutepunkt for flere tusen norske immigranter som kom de neste årene.

Ryktene om de gode forholdene i Fox River spredte seg etter hvert til Norge, men det var først i 1836 at den neste skuta med emigranter forlot Norge. De neste ti årene utvandret om lag 6000 personer årlig fra Norge til Amerika. Fra 1865, etter den amerikanske borgerkrigen, skjøt utvandringen virkelig fart.

Utvandringen fra 1860-årene og fram til første verdenskrig kan deles inn i tre bølger:

Fra 1866 til 1873 utvandret årlig om lag 12 000 personer. Fra 1880 til 1893 og fra 1903 til 1920 var det årlige gjennomsnittet på 18 000 personer. Toppene i den norske utvandringen til Amerika var 1882 med 29 000 og 1903 med 27 000 personer.

Etter 1900 var det også et en del tilbakevandring, altså at mange returnerte fra Amerika og tilbake til Norge. Spesielt unge mennesker kunne reise opptil flere ganger fram og tilbake til Amerika for å arbeide der i perioder.

Hva møtte de første som reiste?

De som reiste i den første perioden, var ofte dårlig forberedt, både på reisen og hva som ventet dem i Amerika. Få kunne engelsk, og mange hadde ikke mer penger enn til selve båtbilletten. På havna i New York ble mange lurt av taskenspillere og lurendreiere, som var folk som var ute etter å tjene penger på nyankomne immigranter.

Målet for reisen var ofte Midtvesten eller andre områder innover i landet. Der hadde gjerne slektninger, venner eller andre kjenninger allerede bosatt seg. Overfarten skjedde som oftest om sommeren, så immigrantene tilbragte gjerne den første vinteren hos bekjente før de selv begynte å rydde jord og bygge hus den påfølgende våren.

Selve overfarten

Ferden til Amerika gikk med båt over Atlanterhavet. I perioden fram til 1865 kom de fleste norske migrantene til Quebec i Canada og reiste videre mot målet derfra. Senere ble New York hovedporten for immigranter til USA. Noen få skip gikk direkte fra Norge, men de aller flere reiste via England, Tyskland eller Holland.

Med seilskip tok overfarten omkring to måneder. I en periode gikk det både seilskip og dampskip, men rundt 1873 var dampskipene blitt dominerende. Med dampskip kunne en reise over Atlanterhavet på ei drøy uke.

Hvem reiste og hvorfor?

Årsakene til utvandringen var sammensatt, men en viktig grunn var "drømmen om Amerika". I Amerika var det utsikter til arbeid og til å skaffe et bedre liv for seg og sine. Muligheten til å kunne reise til slekt og venner var også viktig.

I enkelte norske bygder var det en stor andel av befolkningen som utvandret, og de bosatte seg gjerne på samme sted i Amerika. Dette åpnet et nytt "mulighetsrom" for folk. Folk reiste til steder der de visste det kunne være kjentfolk fra før, slik at de kunne få hjelp og veiledning til å finne seg til rette. En såkalt utvandrerkultur utviklet seg.

Den første perioden, fram til 1880, var det ofte hele familier som dro. De var som regel blant mellomsjiktet i lokalsamfunnet. Mange kom fra fjellbygder og fra grisgrendte strøk. I denne perioden var det god tilgang på landområder i Amerika, og mange skaffet seg jord og ryddet seg en gård.

Senere ble det mulig for husmenn og tjenestefolk å reise, både fordi selve reisen ble billigere, men også fordi mange kjentfolk hadde reist over før og kunne hjelpe til med å skaffe jobb. Utvandringen fra byene økte også.

Fra 1880-årene økte antallet ugifte unge som reiste for å søke lykken i Amerika, betraktelig. I 1880 var 60 prosent av kvinnene som reiste, ugifte, og i 1907 var 75 prosent ugifte. Blant dem var de aller fleste tjenestejenter da de dro fra Norge.

I alle periodene var det litt flere menn enn kvinner blant utvandrerne.

Periodene med sterk utvandring var også perioder med dårlige økonomiske kår i Norge. Gjennom 1800-tallet vokste befolkningen sterkt, og mange unge måtte søke vekk fra hjemgården og ut av bygda for å skaffa seg livsopphold. Mange flyttet til byene i Norge for å arbeide i industrien, men byene ble for en del bare et stoppested på vei til Amerika.

Hvor dro de, og hva gjorde de?

Gjennom hele 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet foregikk det en storstilt bosetting av det amerikanske kontinentet. Gjennom lover som Homestead Act fra 1862 kunne alle voksne menn, samt kvinner og immigranter som hadde søkt om statsborgerskap, under visse betingelser legge krav på inntil 160 acres, cirka 650 mål, jord. Der kunne de bygge seg en gård eller et hjem. Bakgrunnen for denne utdelingen av jord til vanlige folk var blant annet frykt for at oppkjøpere skulle legge under seg store områder.

De enorme jordområdene var blitt tilgjengelige etter at amerikanske urinnvånere – tidligere ofte kalt indianere – ble fordrevet fra sine leveområder. Urinnvånerne hadde som regel måttet oppgi områdene som en del av fredsavtaler etter kriger og massakrer, eller ved såkalt salg av enorme landområder til svært lave priser.

De som inntok de nye områdene, var både amerikanske bosettere fra lenger øst og immigranter fra den andre siden av Atlanterhavet. Nordmenn deltok for fullt i dette landnåmet – erobringen av land – i Nord-Amerika. Gjennom årene ble det etablert bosettinger over hele kontinentet, blant annet i Montana, Texas og Washington. De fleste dro likevel til delstatene Minnesota, Illionis, Wisconsin og Nord-Dakota.

De fleste nordmennene som utvandret til Nord-Amerika, bosatte seg på landsbygda, på gårder eller i små landsbyer. Her kunne de skape seg et liv de kjente igjen hjemmefra, men med høyere sosial og økonomisk status. Nordmennene var – i følge folketellingen i 1900 – med god margin den mest rurale, eller landlige, innvandringsgruppa av alle. I 19020 var 80 prosent av omkring en million norske første- og andregenerasjons innvandrere i USA bosatt i øvre Midtvesten.

Det var likevel flere som slo seg ned i byene. I den tidlige perioden var det mange som bosatte seg i byene rundt de store sjøene: Chicago, Milwaukee og Detroit. Etter hvert utviklet det seg også et stort norsk miljø i Brooklyn utenfor New York.

Fra 1870-årene ble Brooklyn hovedområde for skipsbygging, dokking og skipsreparasjoner. Siden mange nordmenn hadde kompetanse og erfaring fra denne næringen, var dette en grunn til at de søkte arbeid og bosted der. I tillegg tiltrakk området seg mange norske sjømenn som var i utenriksfart på New York.

I 1910 bodde det om lag 30 000 første- og andregenerasjons nordmenn i Brooklyn. Her var det norske bakerier, restauranter og butikker. 8th Avenue fikk til og med kallenavnet "Lapskaus Boulevard". Brooklyn var lenge en base for unge norske menn og kvinner, særlig frå Sørvestlandet, som kom som arbeidsinnvandrere. På 1950- og 60-tallet virket "Brooklyn nærmere enn Oslo" for mange som allerede hadde slekt og venner som arbeidet der.

Kommunikasjon

Etter hvert som flere reiste over, ble det skrevet brev som ble sendt hjem til familie og venner i Norge. Det kom også bøker og artikler med råd og vink til dem som ville reise.

Brevene som norske utvandrere sendte hjem, blir kalt amerikabrev. I brevene fortalte avsenderne om livet i Amerika og om hvilke muligheter som var der. Brevene holdt også slekt og venner oppdaterte om barnefødsler og andre viktige begivenheter. Ofte oppfordret de som skrev, slekt og venner til selv å reise over, og brevene ble lest av mange. I en del tilfeller ble de også trykket i avisene i Norge.

De norske bosetterne utga også egne norsk-amerikanske aviser. De skrev om saker som opptok nordmenn i Amerika, og delt nytt om stort og smått fra Norge. Et eksempel er Decorah-posten. Den kom ut på norsk i Decorah i Iowa fra 1874 til 1972.

Samkvem og påvirkning over Atlanterhavet

I flere århundrer har Norge og USA påvirket hverandre, både kulturelt og økonomisk. Den norske grunnloven fra 1814 var sterkt inspirert av den amerikanske grunnloven fra 1787. Og den store norske og europeiske innvandringen til USA på 1800-tallet endret amerikansk samfunnsliv.

Innvandrerne, som de norske, brakte med seg egne skikker, egen religion, kunst og musikk. Mange holdt på sitt eget språk og på kontakten med hjemlandet. I dag blir det fremdeles feiret 17. mai og norske festivaler enkelte steder i USA, blant annet i regi av Vesterheim, det norsk-amerikanske museet, i delstaten Iowa.

De sterke båndene til Europa var en av årsakene til at USA ble med i første og andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig bidro USA sterkt til gjenoppbyggingen av Europa gjennom hjelpeprogrammet Marshallhjelpen. Den bidro blant annet til mekanisering av landbruket i Norge. Populærkultur fra USA, som musikk og film, ble også dominerende her i etterkrigsperioden.

I år 2000 var det 4,5 millioner amerikanere som oppga å ha norsk avstamming – omtrent like mange som det da bodde i Norge. I dagens amerikanske samfunnsliv og politikk er det flere med norsk avstamming, som for eksempel Pete Hegseth, som er forsvarminister.

Innvandringen til Nord-Amerika i et større perspektiv

Mellom 1850 og 1940 forlot omtrent 60 millioner mennesker Europa. Halvparten dro til USA, de andre innvandret til andre verdensdeler. Det anslås at omtrent hver femte som dro, senere vendte tilbake til fødelandet.

Årsakene til den store emigrasjonen fra Europa til andre steder i verden deles inn i både pull og push, dra- og skyvkrefter. Det som dro immigrantene, var først og fremst at landene de dro til, ønsket emigranter velkommen. Det trengtes folk å dyrke jorda, til å arbeide i industrien, bygge hus og grave gruver.

Fra rundt første verdenskrig ble pull-årsakene mindre. Da begynte flere land, deriblant USA, Australia og New Zealand, å begrense hvem og hvor mange som fikk komme. Begrensingene kom gjerne fordi det var begynt å bli konkurranse om arbeid, land og andre ressurser, og grupper i disse landene ønsket å verne dem som alt var der.

En push-årsak var de harde tidene i Europa. Sultkatastrofen i Irland i 1846, revolusjonene i flere europeiske land i 1848 og 1849 samt forfølgelsen av jøder i Russland og deler av Øst-Europa gjorde at flere valgte å søke bedre liv på andre kontinenter.

En annen viktig push-årsak som skal nevnes, er at det i Europa i perioden faktisk ble mulig å reise. Reiseteknologien ble enklere og billigere. Dampskip og dampdrevne tog kortet ned reisetidene betraktelig og gjorde billettene billigere. Samtidig hadde den økonomiske utviklingen i Europa gjennom siste del av 1800- og tidlig på 1900-tallet gjort det mulig for flere å spare opp penger.