Hygienetiltak i helse- og omsorgstjenesten

En nosokomial infeksjon (sykehusinfeksjon) er en infeksjon som oppstår under eller etter og som følge av opphold i sykehus eller annen helseinstitusjon.

Først og fremst er det pasientene som blir påført infeksjoner gjennom pleie, undersøkelse og behandling, men også vi som er helsepersonell, kan få infeksjoner som følge av arbeidet vårt.

De vanligste sykehusinfeksjonene er urinveisinfeksjoner, sårinfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner og infeksjoner i blodsystemet (sepsis). Infeksjoner med MRSA (antibiotikaresistente gule stafylokokker) er også et økende problem.

Fem til ti prosent av alle pasienter i helsetjenesten får en nosokomial infeksjon. Undersøkelser viser at vi kan redusere forekomsten av infeksjoner med opptil 30 prosent ved å ha gode rutiner og nok og riktig personell. Det kan vi sikre gjennom et velfungerende infeksjonskontrollprogram.

Forskrift om smittevern i helsetjenesten, som du kan finne i relatert innhold, pålegger alle helseinstitusjoner å ha et infeksjonskontrollprogram. Forskriften anbefaler også at helseinstitusjonene har tilstrekkelig helsearbeidere med smittevernkompetanse (hygienesykepleiere og smittevernleger).

Infeksjonskontrollprogrammet skal inneholde to hovedelementer:

• infeksjonsovervåking
• infeksjonsforebygging

Infeksjonsovervåking handler om å registrere infeksjoner, analysere utbrudd og rapportere dem. Dette gjøres gjennom analyser av laboratorieprøver og registrering av antall infeksjoner på et gitt tidspunkt (prevalensundersøkelser).

Med infeksjonsforebygging mener vi alle tiltak som har til hensikt å redusere risikoen for nosokomiale infeksjoner. Det omfatter skriftlige prosedyrer knyttet til undersøkelse, behandling og pleie. De skal blant annet omfatte forebygging av urinveisinfeksjoner, sårinfeksjoner, luftveisinfeksjoner og infeksjoner i blodsystemet. Retningslinjer for håndhygiene, arbeidsantrekk, rengjøring, desinfeksjon og så videre er en del av disse prosedyrene.