Bransjeanalyse – Øyafestivalen

I: Intervjuer

B: Birgitte Mandelid

I: Navn?

B: Birgitte Mandelid

I: Tittel?

B: Markeds- og programsjef i Øyafestivalen

I: Hvor lenge har du vært det?

B: Det har jeg vært i 14 år, fra 2010.

I: Hjertelig velkommen til denne podkasten om bransjeanalyse og situasjonsanalyse.

B: Tusen takk.

(Jingle)

I: La oss gå litt inn i materien og bruke Porters fem krefter som et utgangspunkt. Hvis vi begynner med det første, kan du si noe om konkurransen i bransjen?

B: Det er jo et veldig profesjonalisert og oversiktlig felt der vi har en del store aktører i Norge, og så har vi enormt mange lokale aktører. I tillegg er det nye som dukker opp, og gamle som forsvinner, men stort sett er det ganske stor kontinuitet i det også.

I: Selve konkurranseintensiteten, hvordan opplever du den?

B: Den er relativt høy, men den har også vært relativt lik i mange år. Nå er det jo slik at enhver bygd i Norge har en festival, og sånn var det ikke da jeg begynte. Da hadde vi en større andel av tilreisende, for eksempel. Det kom folk fra Trondheim, fordi Pstereo, som er den store tilsvarende festivalen der, fantes jo ikke, eller var mye mindre.

I: Ja. B: Og mange andre lokale festivaler har også kommet til i løpet av min tid, men for oss – akkurat i vår periode i Oslo – er det ingenting vi er i direkte konkurranse med.

I: Nei.

B: Det er en festival som heter Piknik i parken, som foregår i juni. Den har en del overlapp med oss program- og profilmessig, men er litt mindre per nå. Videre er det en festival med navnet Over Oslo, som er mer folkelig, og Kadetten i Sandvika, som er mer hiphop, i tillegg til sjangerfestivalene. Men vi har ikke noen som er akkurat lik oss, for den virkelig store hovedkonkurrenten forsvant jo da Hove la inn årene.

I: Ja. Kan du si noe om trusselen fra nyetableringen?

B: Det er litt vanskelig å være nyetablert i festivalbransjen, fordi det rett og slett er veldig mye som skjer. Spesielt knyttet til det å bygge et godt program, handler det om personlig kontakt. Så det å komme inn som en nyetablert aktør kan ofte være veldig vanskelig. Da har man ikke det samme forholdet til agenter og heller ikke påliteligheten økonomisk. Folk vil gjerne ha betalt på forskudd i stedet for på etterskudd, og det kan vi gjøre siden vi er etablert.

I: Ja.

B: Så det er et helt annet krav til nyetablering med tanke på det å ha et ordentlig system og være veldig pålitelig og følge opp. Vi i Øyafestivalen føler oss dermed ikke så truet av nyetableringene nødvendigvis, fordi vi vet hvor vanskelig det er å få de samme avtalene som vi har, bygge opp det samme programmet og så videre. Så akkurat når det gjelder nyetableringer – det er nok ikke der skoen trykker for oss.

I: Men hvordan opplever du i bransjen generelt at inngangsbarrieren er?

B: Det er et vanskelig spørsmål. Man skal jo helst kjenne bransjen veldig godt før man kommer inn i den.

I: Ja.

B: Hvis du har vært i den før i egenskap av noe annet – kanskje i en annen festival eller i en annen bedrift – ja. Men det er en vanskelig bransje å komme inn i og skjønne spillereglene til hvis du ikke har de personlige kontaktene. Disse kontaktene kan gå god for at du har god likviditet eller ditt på det tørre når det gjelder kontrakter og liknende.

I: Ja. Neste punkt er trussel fra substitutter.

B: Ja, den er stor, og den tenker vi mye på.

I: Hvordan da?

B: Folk som er interessert i kultur og musikk, er ofte interessert i veldig mange ting knyttet til det, altså opplevelser generelt. Der vi før i all hovedsak konkurrerte mot andre festivaler, føler vi nå – spesielt i dyrtida – at vi også konkurrerer mot for eksempel ferier og det å gå på konsert generelt. Det vil altså si helt andre typer opplevelser man som ung, kulturinteressert konsument har lyst å bruke penger på.

I: Ja, og så er det mange leverandører.

B: Ja.

I: Leverandører med makt og leverandører med forhandlingskraft. Hvordan opplever du det?

B: Det gir oss jo litt spenning i hverdagen det, da.

I: (latter)

B: Hvis vi tenker på artister og agentene som leverer dem, er det helt klart det vi bruker mest krefter og energi på. Det er også det mest uforutsigbare. Samtidig baserer vi oss på all infrastrukturen som er den samme som andre bruker, og da må vi være tidlig ute. De som for eksempel skal leie ut en full scenerigg med mange scener, må vite at leietakeren er en aktør som er til å stole på, som igjen går tilbake på det jeg snakket om angående nyetableringer. Innad i Norge er det heller ikke alltid nok teknisk utstyr. Så enkelt kan det være, at det ikke er gunstig å ha mange festivaler veldig tett på hverandre, for eksempel.

I: Du nevner artister. Kan det være utfordrende å forholde seg til verdensstjerner med svære team rundt seg?

B: Om det er! Det er veldig vanskelig. Det fins mange meninger, og det er store ego i spill. Akkurat det må vel være lov å si. Så når det gjelder markedsføring, er den største bøygen er å få godkjenning av artister til reklamefilmer og annonser. Disse kan bli forsinket på grunn av problemer med dette.

I: Kundene da? Hvor fornuftige er de, og hvordan er det med forhandlingsmakten der?

B: Kundene er veldig fornuftige. De har jo vært veldig lojale mot oss. Vi gjør store publikumsundersøkelser hvert eneste år, og har gjort det så lenge jeg har jobbet. Det er enormt høyt gjenbesøk, og det gjelder mer enn halvparten av gjestene våre. Nå tar jeg det litt fra hodet, men mange har vært på festivalen ti ganger eller mer, som jo er helt fantastisk og veldig, veldig fint. Men så byr det også på litt problemer knyttet til at publikum totalt sett blir eldre.

I: Ja.

B: Hvis du har vært på festivalen i ti år, så er du ti år eldre nå enn du var for ti år siden, så det kan være med på å dra opp snittet.

I: Ja, nettopp.

B: Kundene, altså kundemakt, tilsier også at man må ta bærekraftsarbeid på alvor, spesielt vårt publikum som er et ungt, kulturinteressert og høyst oppegående publikum. Her nytter det ikke å komme med tomme ord, man er nødt til å ta det på alvor, og det gjelder alt fra miljøet til mer sosiale dimensjoner av bærekraften.

I: Nå, Birgitte, har vi vært gjennom Porters fem krefter. I nyere tid kan det også være nyttig å vurdere fire nye konkurransekrefter som digitalisering, innovasjon, globalisering og myndighetenes påvirkning. Hvis vi begynner med digitalisering. Hvordan vil du si at den har påvirket bransjen generelt?

B: Det har nok vært en rivende og forrykende utvikling i løpet av de siste årene. Bransjen har flyttet fokus fra de gamle, tradisjonelle markedsføringskanalene, som for eksempel papirannonser, plakater og flyers, som blir lite brukt i dag, til mer digitale plattformer som digital annonsering og sosiale medier. Man legger veldig mye prestisje i å ha ei god hjemmeside og en god og oversiktlig app, som folk kan bruke til å orientere seg ved hjelp av. Så det er en del nye ting som har dukket opp, der man må være i forkant – rett og slett for å lykkes som festival.

I: Ja, nettopp. Og så er det jo dette punktet med innovasjon. Hvordan mener du bransjen er der?

B: Totalt sett vil jeg si at bransjen er veldig opptatt av innovasjon i den forstand at man ikke kan stagnere. Nå er jo vi så heldige at det vi driver med på mange måter fornyer seg hvert år fordi man har nytt program, nye artister, nytt alt. Det er aldri helt det samme som det var året før uansett. Men det handler jo også om ting som for eksempel å implementere det store bærekraftsarbeidet vi gjør. Da ser vi på nye løsninger for søppelsortering, tallerkener og bestikk og liknende. Der har vi virkelig prøvd å være en spydspiss i Norge.

I: Hvordan analyserer du konkurransekraften globalisering utgjør?

B: For festivalfeltet har globalisering både vært en utfordring og noe positivt. Den har gjort avstanden mellom artist og lytter litt mindre, gjort det litt lettere å se ut til hele verden for å bygge et program og gjort det lettere for folk som bor i andre land eller på andre steder å holde seg oppdatert på Øyafestivalen eller på det internasjonale festivalmarkedet generelt. Så akkurat det med globalisering har, i hvert fall for oss, bydd på flere muligheter enn utfordringer.

I: Og så dette med myndighetenes påvirkning, da?

B: Ja, det er ikke min oppgave å holde i akkurat det, og det er jeg veldig glad for, men det er et felt der man virkelig må gå i dialog og være løsningsorientert. Det er for eksempel en del miljøkrav å forholde seg til når man driver en festival. Et eksempel er det med plastbestikk. Der var vi så heldige at vi hadde brukt et bestikk laget av maisstivelse, muligens … (latter) i flere år før det kravet kom. Så vi hadde gjort den overgangen, men det er jo en slik ting det kan være utfordrende å måtte omstille seg til i løpet av en kort festivalperiode. Videre er det forhold som støymålinger og anbefalinger fra bydelsoverlegen, som er gjeldende ved arrangement i nærhet til naboer, som vi selvsagt må forholde oss til.

I: Dette var superinteressant. Tusen hjertelig takk, Birgitte Mandelid i Øyafestivalen.

B: Takk skal du ha!

(Jingle)