Fagstoff

Ord og uttrykksmåter

Publisert: 30.11.2010, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Læreren

For å forstå de ulike tegnene og ordene i en tekst, må vi ha en viss kunnskap om språket som er brukt. Vi må for eksempel vite at ”is” ikke er et verb i det norske språket, men at det er et substantiv som kan bety enten frosset vann, eller iskrem som vi kan spise til dessert. Men dette er bare en del av det som inngår i den tekstuelle konteksten.

I skriftlige tekster sier ikke ordnivået oss så mye, men noen ting kan vi slå fast:

1)Ordene kan si oss hvilket språk avsenderen representerer eller mestrer. Dette kan i sin tur danne grunnlag for slutninger knyttet til den nasjonale kulturen avsenderen kan tenkes å representere. Vi må likevel ha i bakhodet at dette er et tynt grunnlag alene.

2)Ordene som er brukt i for eksempel norske tekster, kan som regel si oss hvorvidt avsenderen er nynorskbruker eller bokmålsbruker, eventuelt hvilke forhold avsenderen har til målformene. Er målformen han eller hun bruker selvvalgt, eller er hun pålagt å bruke en av målformene med utgangspunkt i til f.eks. jobb- eller utdanningssituasjon?

Om vi i tillegg inkluderer muntlige tekster, kan vi se på

3)Dialekten og sosiolekten språkbrukeren snakker kan si oss noe om geografisk tilhørsel og av og til hvilket miljø hun eller han representerer.

Både i muntlige og skriftlige tekster kan vi dessuten studere uttrykksmåter i teksten. De fleste ting kan uttrykkes på ulike måter og med ulike ord, men ordene vi bruker kan også si noe om mer grunnleggende ideer i kommunikasjonssituasjonen. Uansett hva vi måtte mene om ulike ting, er det objektivt sett vanskelig å avgjøre hva som er rett ord å bruke, men vi kan slå fast at ordene vi velger ofte vil speile holdningene til den som bruker dem.

Mennesker som blir oppfattet som terrorist av noen, vil andre betegne som frihetskjemper. Fra vår egen historie er Max Manus et eksempel på dette. (Se oppgave nedenfor.) Liknende eksempel kan være forholdet mellom å gråte og å sutre. Det første ordet speiler en nokså nøytral holdning, mens det andre ordet har en mer negativ klang.

Slike ordpar kaller vi pluss- og minusord, der plussord altså viser til ordbruk som blir oppfattet positivt, mens minusord viser til mer negative holdninger. Det er likevel ikke slik at et plussord alltid er et plussord(!) Det kommer an på hvem som bruker det. I politikken er for eksempel sosialisme et plussord dersom det er en politiker fra venstresiden som bruker det. For en politiker fra høyresiden vil det derimot oftest være et minusord.

Andre ganger er det nødvendig å velge andre ord for å tydeliggjøre en nyanse, eller for å være mer presise. Sko kan vise til så mangt, men en profesjonell løper vil trolig skille mellom hverdagssko og løpssko. På den måten kan fagspråk eller andre former for spesialisert språk si oss noe om hvilke kunnskaper, utdanning eller interesser språkbrukeren har.

Ordene vi bruker kan også fungere som et maktmiddel, og en analyse av ordbruken kan derfor si oss noe om dem, blant annet om de sosiale forholdene, synet på kjønn og livssyn. Å omtale noen med titler som herr, fru, Deres Majestet, eller noe så enkelt som å bruke både fornavn og etternavn, viser forholdet mellom den som taler og den som blir omtalt. I salmer fra barokken blir Gud ofte opphøyd fra andre særnavn ved å bruke to store bokstaver: GUd.

Varierende grader av maktbruk kan vi også se i yrkestitler. ”Jordmor” og ”kontordame”, og begrep som ”vaskekjerring” sier oss at dette i alle fall tradisjonelt har blitt oppfattet som kvinneyrker med forholdsvis lav status. Å kalle en kvinnelig lærer for lærerinne, kan si oss at kvinnen i dette tilfellet har brutt en grense og gått inn i et yrke som i utgangspunktet er ment for menn. Disse har på sin side sjelden blitt omtalt som noe annet enn lærer. Ordbruken kan på den måten si oss noe om både normene i samfunnet og holdningene til den som bruker ordet.