Historisme
Felles for de ulike retningene var at de lot seg inspirere av eldre stilarter i stedet for å kopiere dem slavisk. Vi fikk nygotikk, nyrenessanse, nyklassisime, nybarokk og så videre.
Historismen 1850–1900 tok til seg flere ”nystiler” og impulser fra store deler av verden, blant annet fra Arabia og Orienten. Denne innflytelsen kan vi se i europeiske produkter fra denne tida. I 1876 ble Kunstindustrimuseet i Oslo etablert som et av de første i sitt slag i Europa.
Innen arkitekturen ble det oppført mange bygninger som vi fortsatt kan studere fra denne perioden. Over hele den vestlige verden ble det bygd nygotiske kirker.
Sveitserstilen er en stilart som var dominerende i nordisk trearkitektur i denne perioden. Den er preget av framspringende verandaer, vidløftige gavlkonstruksjoner og utstikkende takflater. Stilarten framhever selve byggematerialet og treets egenskaper, ofte som listverk og detaljert dekor med løvsagutskjæringer. Sveitserstilens dekorative elementer ble til å begynne med laget for hånd, men fra omkring 1860 kunne dampsager og høvlerier levere pløyd og profilert panel i standard dimensjoner, og trelastbedriftene kunne produsere bygningsdeler med innfløkt dekor. På slutten av perioden etablerte tre fabrikker seg i Norge og produserte ferdighus i sveitserstil som katalogvarer.
Siste halvdel av 1800-tallet blir Norge prega av en sterk nasjonalromantikk. Maleren J.C. Dahl stiftet Fortidsminneforeningen som jobbet for å ta vare på gammel kultur og byggestil. Restaureringsarbeidene av Nidarosdomen ble satt i gang, og mange stavkirker ble restaurert. Dette skapte grunnlaget for en norsk variant av jugendstilen, nemlig dragestilen.
To av de mest typiske eksemplene finner vi i Oslo: Holmenkollen turisthotell, bygd i 1889 og Frognerseteren restaurant, bygd i 1890. Begge ble tegnet av Holm Munthe, som ble en ledende representant for dragestilen. Disse bygningene er oppført i tre, men også i Henrik Bulls regjeringsbygning i massiv stein, fra 1904, finner vi tydelige dragestilsornamenter. Det var på denne tida Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet ble gravd ut, og dragestilen er tydelig inspirert av dyrehoder og slyngornamentikk fra disse arkeologiske gravfunnene.
Etter at den enestående glassproduksjonen på Nøstetangen ble nedlagt i 1777, fortsatte produksjonen etter de samme modellene ved Hurdal Glassverk 1779–1808 og ved Gjøvik Glassverk 1809–1843. I 1852 begynte Hadeland Glassverk produksjon av finere glass, ofte basert på utenlandske modeller, men med høy faglig og teknisk standard. Egersund Fayancefabrik lanserte steintøy av engelsk type i Norge i 1867. Etter hvert ble også norske utøvere invitert til å utarbeide trykkdekoren. I 1887 ble det etablert en porselensfabrikk i Porsgrunn. Også der ble frie kunstnere trukket inn i den industrielle produksjonen. I dag ville vi ha kalt dem designere.
Innen møbeldesign ble stoler og sofaer mer og mer overstoppet, inntil treverket var nesten helt skjult. Til de mørke treslagene brukte man stoff i kraftige farger, og til lysere treslag sartere farger. Glinsende silkestoffer var populære, vevet som damask med blomstermønster i relieff mot bunnfargen. Ved hjørner og langs kanter hang pomponger, dusker og frynser, og det var vanlig at en mengde broderte puter lå strødd omkring i møblene. Til interiøret hørte også tunge portierer. I dag kan vi kanskje oppleve rommene som overmøblerte.
Widar Hallén viser to gjenstander som er typiske for annen halvdel av 1800-tallet i filmklippet under.
Innen klesmoten for kvinner ble krinolinen avløst av køkjolen, som dominerte i 1880-årene. All vidde i skjørtene ble nå plassert bak, og for å skape den riktige silhuetten brukte man ei pute etter et stativ under kjolen bak. Ofte brukte man et underskjørt av ståltråd som ble kalt tournure. Kjolene skulle være høyhalset og langermet og var sterkt innsnørt i livet. De pyntete kjolene hadde gjerne et slep bak. En rad med knapper skulle framheve kvinnens figur. Håret ble gredd bakover, det kunne henge løst eller settes opp i en knute i nakken. På hodet brukte damene en liten hatt, gjerne festet med bånd under haken. Fingrene skulle være dekket med hansker. Hvordan det hele tok seg ut, kan du se på en lang rekke malerier fra perioden. Christian Krogh har malt disse damedraktene på en rekke av sine malerier fra Christiania.
Herremoten forandret seg mindre og var fortsatt svært formell. Mennene skulle bruke diplomatfrakk, lys vest, en rett, stiv snipp og et mørkt slips, i tillegg til flosshatt. En populær herrejakke ble kalt redingot (fra engelsk riding coat). Plagget ble senere forandret, og er i dag kjent som sjakett. Mennene hadde vanligvis skjegg eller bart og kort hår som var gredd i side- eller midtskill. Både kvinner og menn kunne bruke en lorgnett for å se bedre. Det var briller som du holdt i hånda i stedet for å feste dem bak ørene.
Blomsterdekoratørene kan følge tradisjonene sine fra 1800-tallet til i dag. De første blomsterbutikkene etablerte seg i storbyene i begynnelsen av århundret. Blomster ble brukt til viktige hendelser i livet. Mot slutten av 1800-tallet kunne brudebukettene være overdådige, slik at de flommet ned over kjolen. Gravskikkene endret seg. Ved bondebegravelser ble ofte kranser og girlandere av einer eller granbar brukt som kistedekor. I byene brukte de blomster til begravelser.
Utviklingen av nye transportmuligheter som dampskip og jernbane gjorde at blomster kunne sendes over lange avstander uten å visne. Gjennom litteraturen fikk ulike blomster en symbolverdi der art og farge kunne ha sin bestemte mening. Når det var ball, møtte herrene opp med en kotiljongbukett som de gav til damene når det ble spilt opp til kotiljong, en spesiell blomstervals.