Fagstoff

Kunsten å skrive

Publisert: 02.06.2009 (12:45), Oppdatert: 27.08.2015 (12:56)

Erik Fosheim Brandsborg. Foto.Erik Fosheim Brandsborg 

 

Erik F. Brandsborg

"Denne teksten skrev jeg som en eksamens-innlevering på årsstudiet i mediekunnskap på Universitetet i Agder, i emnet "Språklig for- midling".

 

Eksamensoppgaven var å skrive et essay med tittelen "Kunsten å skrive". Jeg hadde nettopp kjøpt Bakmåls-ordboka av Kjetil Rolness og koste meg storveis med å finne på nye ord og leke meg med språket.



Og nettopp dette ønsket jeg å fokusere på i teksten: Det er viktig å leke seg. Språket er oppfunnet av kreative mennesker, og det trenger å videreutvikles av kreative mennesker. Så finn fram kladdeboka og ha det gøy! Det er ditt språk."

 

"Kunsten å..." er en uttrykksmåte som brukes til stadighet og om alle tenkelige og utenkelige fenomener: Kunsten å vaske klær, kunsten å barbere seg, kunsten å sykle. Kunsten å tegne en sirkel med den ene hånda mens en tegner en firkant med den andre, en aktivitet undertegnede for øvrig er en skikkelig råtass på. Og så har vi selvfølgelig kunsten å skrive. Kunsten, å, skrive, – tre ord som forfølger meg i mine daglige, klønete bestrebelser på å sette ned grammatisk korrekte og sjangerriktige setninger på papiret. En kunst jeg er blitt forsøkt tillært gjennom tolv år i skoleverkets klamme grep.

 

"Kunst: fantasifull, nyskapende virksomhet som er estetisk uttrykk for indre el. ytre opplevelser."


"Kunst" er i det hele tatt et svært hyppig brukt ord, og antakeligvis svært hyppig misbrukt. For hva er egentlig kunst? Og hvor søke etter svar på dette evige spørsmål? Som den engasjerte bokmålsbrukeren jeg er, visste jeg at det var bare ett sted der jeg med sikkerhet kunne få stilt min kunnskapstørst: i bøkenes bok, den hellige, ufeilbarlige Bokmålsordboka. Svaret jeg fikk var at kunst er en fantasifull, nyskapende virksomhet. Det å være en ordkunstner må med andre ord kreve noe mer enn evnen til å rable ned grammatisk korrekte setninger i et visst allment akseptert sjangersystem. Handler ikke kunst i stor grad om å bryte med gjeldende normer og konvensjoner? Ingen har vel noensinne blitt genierklært fordi de var så flinke til å holde seg innenfor de vedtatte reglene for god skriving? Regler som tatoveres inn i hjernebarken vår av skoleverkets lakeier – lærerne.

 

Lærernes oppgave her i livet har alltid vært å videreformidle metodene til de bejublede kunstnerne. Men er ikke en bejublet kunstner det samme som en utdatert kunstner? En kunstner bør være kontroversiell, og aller helst forut for sin tid. Det finnes en lang rekke særdeles dyktige skribenter som virkelig fortjener ros og berømmelse for å utnytte de vedtatte språkmulighetene til fulle. Men disse vokser ikke på trær. Det er ytterst få som virkelig fortjener betegnelsen ordkunstnere, som klarer å bryte ut av de vedtatte rammene og revolusjonere skriftspråket. De som evner å gi oss et enda større mangfold, og å skape en uttrykksform for en ny tid med nye utfordringer.

 

R 7K. IK QLT. C U L8R. GID!


Som all annen kunst har også skrivekunsten gått gjennom en historisk utvikling. Runene var en tidlig variant i norsk sammenheng. Med det latinske alfabetet og utviklingen av boktrykkerkunsten ekspanderte skriftspråket kraftig som uttrykksform, og mot slutten av 1800-tallet kunne de fleste nordmenn lese og skrive.

 

Morsetelegrafens inntog på midten av 1800-tallet bød på nye utfordringer for skriftspråket: Avsenderen betalte per ord, derfor var det ønskelig med en så fortettet form som mulig. Tekstmeldingstjenesten som tilbys på dagens mobiltelefoner, såkalt SMS (Short Message Service), fungerer på omtrent samme vis. En melding kan ikke inneholde mer enn 160 tegn, og SMS-brukerne har virkelig tatt konsekvensen av knapphetskravet. De har på mange måter gitt skriftspråket en ny dimensjon gjennom sine snedige forkortelser og språkkoder med svært høy informasjonstetthet. For å trekke en parallell til arkitekturen: SMS-språket kan kalles skriftspråkets svar på minimalisme, og står i motsetning til mye av skjønnlitteraturens rokokkosnirklete, labyrintaktige omveier. Less is the new more. Men som følge av blant annet SMS-språket har det fra enkelte hold kommet ramaskrik om forsimpling og trivialisering av det norske skriftspråket.

 

Det er så gøy å jogge i bikini! Da føler jeg meg så sporty, og kan unne meg en røyk etterpå.


Frykten for at skriftspråket skal bli ødelagt som følge av påvirkning fra SMS, slang og andre språk, bunner kanskje i en uvitenhet om språkets fortid? Det norske skriftspråket har vært gjenstand for kontinuerlig forandring helt siden runene ble erstattet med det latinske alfabetet på 1000-tallet. Det gammelnorske skriftspråket gikk gradvis ut av bruk i århundrene etter Svartedauden, dansk overtok som offisielt skriftspråk og ble brukt i Norge helt til begynnelsen av 1900-tallet. (I løpet av 1800-tallet ble det dessuten utviklet et helt nytt norsk skriftspråk, landsmålet, som i 1885 ble sidestilt med dansk som offisielt norsk skriftspråk. Men det er en annen historie som fortjener sin egen tekst.) Gjennom rettskrivnings-reformene i 1907, 1917 og 1938 ble det danske skriftspråket fornorsket. Fra 1929 ble det kalt bokmål. Men også etter 1929 har skriftspråket utviklet seg. Ord som gøy, jogge, bikini, sporty og røyk dukket opp som slangord på 1950-tallet, og er i dag en del av vårt skriftspråk. De har også tilkjempet seg en selvfølgelig plass i det bokmålske skriftspråkets store bibel, Bokmålsordboka.

 

Skabrøs (gj. fr. fra lat., eg. 'ujevn, ru, skitten'): anstøtelig, uanstendig s-e historier.


Bokmålsordboka kan med sine 65 000 ord kalles et nasjonalt språksymbol (i det minste blant bokmålsbrukerne). Den påberoper seg å inneholde "det sentrale ordforrådet i moderne bokmål", og påstår samtidig at "sjeldne fremmedord og spesielle fagord" ikke er tatt med. Men mens jeg sitter og blar, dukker plutselig ordet breitschwanz opp, visstnok med betydningen "skinn av nyfødte el. dødfødte lam av karakulsauen". Jaså? Ingen sjeldne fremmedord og spesielle fagord? Sikkert bare en glipp, tenker jeg. Og blar forsiktig videre. Da kommer de på rekke og rad: deuteritum, drone, eutrof, inaugurasjon, kromatofor, onager, pilaff, sinekyre, urgere... er det dette vårt stolte norske skriftspråk er bygd opp av? Et nyere, velbrukt ord som schpaa må nøye seg med å være filmtittel, siden den ledige plassen i bokmålsordboka er opptatt av skabrøs. Kanskje det kunne være en idé å skifte ut slike ordfossiler med yngre, sprekere ord som faktisk blir brukt?

 

Cellulitteratur: ukebladartikler om appelsinhud og andre problemer innenfor kvinnelig skjønnhetspleie.


Den kjente sosiolog og nymfomann Kjetil Rolness har slått et slag for det frie skriftspråk med Bakmåls-ordboka, der han påpeker at "språket er til for å tøyes, ikke vernes". Med en deilig samling av 1000 hjemme-snekrede ord og alternative ordbetydninger bidrar han på en forbilledlig måte til utvidelsen av språket. Samtidig oppfordrer han oss alle til å gjøre vår hjemmeleksikografi og være med på å utvide språkhorisonten til det norske folk. Ville ikke en nedskrivning av Ola og Ali Nordmanns muntlige sjargong vært en fin tilvekst til vårt akk så fattige skriftspråk?

 

Sjof den schpaa kæba der a! Wolla jeg skal blæste hu!


På Holmlia Ungdomsskole i Oslo snakkes det mye såkalt kebabnorsk, noe som er et resultat av den store kultursammensmeltningen i denne heller rustne delen av Oslo-gryta. Noen av kebabnorskens gloser er fanget på papiret takket være NRKs populære språkprogram "Typisk norsk". Men kanskje denne svært fargerike sjargongen i større grad burde innlemmes i skriftspråket? Ville ikke det være en naturlig konsekvens av vårt nye multikulturelle samfunn? Det voksne, etablerte samfunnet ønsker selvfølgelig ikke at ungdommen skal dra med seg sitt muntlige, skabrøse språk inn i det hellige skriftspråks gemakker. Skriftspråket er tradi-sjonelt sett de voksnes arena, en arena de antakelig ikke ønsker å miste kontroll over. Kanskje det er derfor de har barrikadert det med tonnevis av rettskrivningsregler og annet firkantet, blytungt materiale? Tenk hvilken ydmykelse det ville være for en aldrende norskprofessor hvis hans lille barnebarn på tolv plutselig måtte forklare ham hva det som står i avisa betyr! Best å være føre var.

 

Det er klart at det ikke er ønskelig at skriftspråket fylles med bare slanguttrykk og SMS-forkortelser. Men det vil etter all sannsynlighet heller aldri skje. Ifølge språkforsker Ingrid Kristine Hasund er slang et bevisst brudd med normalspråket. Hun sier videre at slangen ikke spiser opp normalspråket, slik mange tror, men at den kommer i tillegg, som en ekstra ressurs. En del slangord blir etter hvert en del av normalspråket, noe som igjen fører til at de innlemmes i skriftspråket. Men dette er en tidkrevende prosess. Det er ikke slik at skolen ikke bør lære ungdommer standardgrammatikk og -sjangere, for det er viktig å ha en plattform å bygge videre på. Men kanskje det er en god idé å lempe aldri så lite på de strikte kravene, rett og slett for å gjøre skriftspråket mer tilgjengelig? Mange unge mennesker har et svært kreativt og levende muntlig språk, men føler seg fremmedgjort og bundet av skriftspråket. Tenk hvis noe av det muntlige språkets liv og dynamikk kunne trekkes inn i skriftspråket! Hva med å la de unge i større grad leke seg med skriftspråket, også i skolen? Eller kanskje til og med oppfordre til det? Det verste som kan skje er vel egentlig at skriftspråket vårt blir litt mer fargerikt enn enkelte svartmalere liker å ha det?

 

Kroniker: person som lider av varig og uhelbredelig trang til å skrive kronikker i avisene.


Jeg er ingen kroniker, ei heller en artikkulant. Jeg er en hjerteressayist; jeg uttrykker meg slik jeg føler for og nekter å la meg målbinde av skriftspråkets tyranniske voktere. På første side av mitt velbrukte eksemplar av Bokmålsordboka kan følgende utsagn leses med store, knudrete bokstaver: La skrivekunsten leve!

Oppgaver
Relatert innhold

Generelt