Fagstoff

Usannsynlig sant

Publisert: 25.05.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
To sjiraffer. Foto.Giraffer  

 

Ordforklaringer

habitus – vaner, atferd
brav – modig
stoisk – rolig, kontrollert
maltraktert – mishandlet, ødelagt
drabelig - veldig
delirium tremens – ”fylleslag”, galskap forårsaket av for mye alkohol

 

”Det er nesten for utrolig til å være sant”, er et stående uttrykk. Følgende vesle hverdagshistorie er for utrolig til IKKE å være sann. Det vi forsøker å si, er at vi ikke kan framlegge bevis som kan verifisere historien. Her fins ingen levninger eller primærkilder.

Men historien er blitt fortalt oss av spesielt oppegående mennesker, hvis moralske habitus vi overhodet ikke har noen som helst grunn til å sette spørsmålstegn ved. Og dessuten er historien altså så utrolig at den må være sann. Og skulle den likevel ikke være sann, får vi heller trøste oss med Wergelands bevingede ord fra diktet ”Sandhedens armé”: Sandheds Sag seirer kun i Nederlag!

Historien handler om en kjernefamilie på fire som ferierte i Danmark sist sommer. Som alle andre nordmenn, var også dette en vitebegjærlig og nysgjerrig familie. Som studerte kart på ferjen og drillet veivalg gjennom Jylland, øvde seg på danske gloser i baren og svidde av halve budsjettet i tax-free-butikken, mens ungene forsøkte å ta livet av de enarmede på sjette dekk.

Da de endelig hadde kjempet seg over Skagerrak, etablert et foreløpig vennskap med ferienevrosene og var ankommet kulturens kontinent noenlunde helskinnet, dog med en lett bakrus for familiens mannlige overhode, startet de likegodt triumfferden med å besøke en dyrehage. Ett sted må man jo begynne.

Solen skinte som bare de danske soler kan skinne, og bilens takluke ble muntert rullet opp, mens man rattet rundt og beglodde de eksotiske og frittgående kreaturene. Da plutselig skjer det: Et langt uvesen av en sjiraff stikker hele hodestasen, med blomkålører og det hele, ned i bilkupéen og bretter sjiraffleppene til side i et fryktelig glis.

Det avstedkom, må vite, en smule panikk blant de brave oppdagere, før far sjøl resolutt grep tak i solhåndtaket og forsøkte å rulle igjen takluken. Sjiraffen var imidlertid langt fra ferdig med inspeksjonsrunden og lot seg ikke presse ut av kupéen sånn uten videre.

På godt norsk: Den satte seg til motverge. Dog begynte takluken etter hvert å klemme vel mye mot sjiraffhals og kjertler og kilometerlange halsvaiere, og dermed tok panikken også den veldige og vanligvis så stoiske majesteten. Den plantet sine lange sjiraffbein mot bilen og forsøkte å dra til seg den etter hvert sterkt maltrakterte sjiraffhalsen og sjiraffskallen. Hele tiden mens den flekket gule og uhyggelige sjirafftenner og sjeket tunge til det skrekkslagne selskapet i bilen.

Anstrengelsen ble imidlertid i meste laget for dyret, så det spydde. Ja, riktig, det spydde ut over de nypyntede ferieturistene. Opp kom luken, men den drabelige kampen var ikke over før sjiraffen hadde betråkket og traktert bilpanser og tak og skjermer etter alle sjiraffkunstens regler.

Skjelvne etter dette ublide møtet med tårndyr og dansk gjestfrihet, kjørte familiefaren det plater og blekk kunne holde ut av dyrehagen. Vel ute, ble imidlertid kjøretøyet stoppet av dansk politi. Disse pleier å være svært så omgjengelige, men her kom en ramponert doning med norske skilter og nedspydde nordmenn rullende. Kontroll, kontroll.

Danskene lurte selvsagt på hvordan i all verden bilen hadde fått slik medfart, og da er det altså den ennå skjelvne bilføreren forteller sin ærlige historie.

Nå er danskene muligens dumme, og vant til litt av hvert fra nordmenns side, men akkurat den historien kjøpte ikke politifolkene. ”Delirium tremens!”, tenkte de og fisket fram blåseballongen. Den fins nemlig også i Danmark.

Resultatet – hold dere fast! Det viste seg at den arme familiefaren hadde restpromille nok fra den lystige overfarten til at sertifikatet gikk føyken!

Relatert innhold

Generelt