Fagstoff

Om skikk og bruk

Publisert: 25.05.2009 (12:33), Oppdatert: 16.07.2016 (15:49)
Portrett av Kjeld-Willy Hansen. Foto.Kjeld-Willy Hansen 

 

Jeg husker det stod et bind av ”Skikk og bruk” i heimen da jeg vokste opp. Med en ung Øyvind Johnsen – det senere sportsoraklet i NRK – som beleven modell.

Jeg håper ikke jeg fikk med meg altfor mye av innholdet. For i mine øyne var den tids oppfatning av skikk og bruk stort sett synonymt med hvem som skulle gå etter hvem inn og ut dører og oppover trapper, hvilke skjeer som skulle brukes til supper og desserter, hvordan og når man skulle tørke leppene innimellom rettene, og annet tull og tøys.

Mye av etiketten var sosialt differensierende påfunn fra en embetsmannsperiode da en håndfull herrer hadde for mye penger i baken og de respektive fruer for mye pudder mellom ørene.

Apropos nevnte eksempel med trappegåing, mener jeg for øvrig å huske at det var slik at mannen skulle gå først oppover, men sist nedover. Hvilket hadde en forklaring. Kvinnene den gang gikk nemlig stort sett i kjoler eller skjørt, og selv om plagglengden sikkert var sømmelig, ville man gardere seg mot våte manneblikk nedenfra.

Men rett skal være rett. Noen av reglene fra den gang var ikke bare stivt sosialt ferniss som skulle dekke over indre usikkerhet og skille tullinger fra tjenere.

Noe av det gamle skikk-og-bruket sprang ut av en grunnleggende respekt for andre. Men nå er tydeligvis også disse reglene i ferd med å gå av moten. Noe jeg fikk et lite, men godt eksempel på her om dagen, da jeg skulle være med poden på avslutningskonsert på musikkskolen. Svære greier, det, for en som ikke er så mange tommene større enn saksofonen han spiller på, og som nå for første gang skulle spille ”litt offentlig”.

– Jeg har sommerfugler i magen, kom det stille fra saksofonisten da vi gled over terskelen og inn i det tilmålte lokalet. Som alt var stappfullt av musikanter in spe og forhåpningsfulle foresatte.

Så begynte konserten. Det ble forsøkt spilt på både klarinett og fiolin og piano og fløyte og sax av stoltrødmende smårollinger.

Til min forfjamselse oppdaget jeg imidlertid at folk plutselig reiste seg og begynte å gå midt i konserten.

Man skrapet med stoler og slamret ut og inn dører. Og et par voksne cellister, som hadde åpnet det hele med å sage i stykker et par låter, etterfulgt av en noe yngre uanmeldt fiolinist, som hadde tatt mål av seg til å avlive en hel sats av en av Mozarts fiolinkonserter, strøk av gårde med digre kofferter så fort de var ferdige.

Etter hvert skjønte jeg at enkelte foresatte og musikanter ikke var kommet for å høre på konsert. Men utelukkende for å digge eget avkom og flotte fram egne ferdigheter. Etter at han eller hun var ferdig, reiste man seg simpelthen og spaserte lydelig ut. Ingen stor greie dette. Og det var kanskje også ment å være nettopp en uformell ramme om konserten, slik at folk nettopp skulle kunne fly ut og inn. Men uansett virket det hele som en veritabel hån mot de gjenværende musikanter, spør du meg.

Er man på konsert – og i hvert fall når det dreier seg om konsert med nervøse, fremadstormende førstegangsblåsere og strykere i et lite lokale – sitter man selvsagt og lytter hele den 30 minutter lange konserten til ende. Selv om man, som undertegnede, får klare angstfornemmelser av slike pliktløp.

Min vesle saksofonist var relativt fort ferdig med sin tonale innsats, men det falt meg aldri inn å la påfølgende klarinettister og avsluttende tubatrio i stikken. Men den oppfatningen var jeg og en håndfull andre alene om.

For da siste tuba tasset ut i rampelyset, med små føtter og en liten sprettlugg som så vidt nådde opp over messing-kanten på det veldige hornet, var det skammelig glissent mellom benkeradene.

Relatert innhold

Generelt