Lårhalsbrudd

Lårhalsbrudd utgjør en bestemt type hoftebrudd, og det er plasseringa til bruddet som avgjør hva slags type hoftebrudd det er. Den medisinske betegnelsen på lårhalsbrudd er fractura colli femoris.

Øverst på lårbeinet sitter en "hals" (lårhalsen), og på enden av lårhalsen er leddhodet, som danner ledd med hofteskålen. Hvis det oppstår brudd på lårhalsen, får man et såkalt lårhalsbrudd.

Avhengig av hvor bruddet er, blir lårhalsbrudd delt inn i to typer: brudd gjennom selve lårhalsen og brudd i hofteknoken (pertrokantær fraktur).

Risikoen for et lårhalsbrudd hos kvinner fordobles hvert femte år etter fylte femti år. Størst økning sees på geriatriske og psykiatriske institusjoner og hos kvinner over åtti år. Lårhalsbrudd er tre ganger så vanlig hos kvinner som hos menn.

Ved lårhalsbrudd vil bevegelser i hoften utløse sterke smerter. Pasienten vil derfor ikke kunne belaste det skadete benet. Ofte er også det skadete benet forkortet og rotert utover. Hvis årsaken til bruddet er et traume, kan pasienten ha en bloduttredelse (hematom) på den skadete hoften.

Årsaken til lårhalsbrudd er en kombinasjon av traume, alder, kjønn og sykdom.

De fleste lårhalsbrudd inntreffer som følge av fallskader (traume) hos eldre personer. Eldre mennesker har en større tendens til å falle på grunn av for eksempel svimmelhet og ustøhet.

Når eldre mennesker lett brekker lårhalsen under fall, kommer det av at skjelettets aldring medfører økende porøsitet. Denne tilstanden kalles beinskjørhet (osteoporose). Beinskjørhet er reduksjon av skjelettmassen, med minsket beinvev og forandringer i beinets mikrostruktur slik at det blir mer porøst. Hos 70-åringer er skjelettmassen omtrent 2/3 av skjelettmassen hos 30-åringer.

Årsaken til at kvinner oftere rammes av lårhalsbrudd enn menn, er at kvinnelige kjønnshormoner er viktige for å hindre beintap. Hormonproduksjonen minker etter overgangsalderen, og da taper kvinner også beinmasse. Mennenes kjønnshormoner har like mye å si for beinmassen, men mennene fortsetter med sin produksjon av kjønnshormoner lenger enn kvinner.

Andre, mer sjeldne årsaker til lårhalsbrudd er metastaser i lårbeinet, godartede eller ondartede primærsvulster i lårbeinet, infeksjoner i lårbeinet eller store traumer (trafikk-, ski- eller fallulykker) hos yngre mennesker.

Sykehistorien (anamnesen) forteller ofte at det er en eldre person som har falt i hjemmet, og som har smerter i hofteregionen. Forsiktig banking under den skadete foten kan gi smerter i hoften.

En røntgenundersøkelse bekrefter diagnosen og forteller hvilken type brudd det er. Bruddtypen avgjør hvilken type operasjon som velges.

Behandlinga avgjøres av hvilken type brudd det er.

Ved brudd i selve lårhalsen setter man som regel inn skruer under operasjonen. Ved brudd i hofteknoken setter man inn både skruer og en plate for å stabilisere bruddet. I noen tilfeller velger kirurgen å sette inn et helt nytt leddhode, en hofteleddsprotese.

Formålet med behandlinga er å få satt bruddendene på plass og få festet dem slik at bruddet gror riktig. Dette er avgjørende for at pasientene skal få tilbake gangfunksjonen sin.

• Lårhalsbrudd er den vanligste bruddtypen hos eldre mennesker. Kvinner har nesten dobbelt så stor risiko som menn.

• En 80 år gammel kvinne har cirka 25 ganger så stor risiko for hoftebrudd som en 55 år gammel kvinne. Det skyldes at både risikoen for osteoporose og risikoen for fall øker med alderen.

• Hvite europeiske og amerikanske kvinner (kaukasiske) har høyest bruddrisiko. Asiatiske og afroamerikanske kvinner har lavest risiko. Høye kvinner har noe høyere risiko for brudd.

• Hoftebruddene skjer som regel i selve lårhalsen eller like nedenfor selve lårhalsen.

• Å rehabiliteres etter lårhalsbrudd er for mange eldre svært vanskelig, siden de har uttalte helseplager før bruddet. Mobilisering og trening er avgjørende for at man skal lykkes med rehabilitering.