Sakprosa og skjønnlitteratur
Foto:Opphavsmann: Universitetet i Oslo
Sakprosa
De fleste tekstene vi leser, er sakprosa. Felles for all sakprosa er at den handler om virkeligheten, om verden vi lever i. Utover dette kan sakprosatekster være svært ulike – alt fra matoppskrifter, sikkerhetsinstrukser, møtereferater og nyhetsartikler til brev, kåserier og essay er sakprosa.
Begrepet saktekst omfatter noe mer enn sakprosa. Mens saktekster kan være både muntlige, skriftlige og sammensatte, bruker vi begrepet sakprosa bare om tekster der skriften spiller hovedrollen.
To hovedgrupper sakprosa
Johan Tønnesson er professor sakprosa ved Universitetet i Oslo. Han foreslår å dele inn sakprosatekstane i to hovedgrupper: funksjonell sakprosa og litterær sakprosa. Vi skal se litt nærmere på hva som skiller de to gruppene.
Funksjonell sakprosa
Til den funksjonelle sakprosaen regner vi alle brukstekstene i hver- dagen og i samfunns- og yrkesliv. Disse tekstene har gjerne en helt konkret, praktisk funksjon: Branninstruksen forteller oss hva vi skal gjøre hvis det brenner et sted, bilreportasjen informerer oss om nye biler på markedet, matoppskriften hjelper oss å lage en ny matrett. I mange tilfeller er det uviktig hvem som har skrevet teksten, det som teller er at teksten gjør jobben sin. Vi kan derfor kalle brukstekstene for funksjonell sakprosa.
Litterær sakprosa
Litterær sakprosa kaller vi sakprosatekster som er utgitt av et forlag, ofte i bøker eller tidsskrifter. Disse tekstene er skrevet av navngitte forfattere som henvender seg til offentligheten. For- fatterne står fritt til å bruke alle slags språklige virkemidler så lenge det er klart at det er virkeligheten de skriver om. Eksempler på litterær sakprosa er essay, kåserier, biografier, reiseskildringer og artikler om ulike emner.
Vi venter ikke alltid at vi skal ha direkte praktisk nytte av en litterær sakprosatekst, men vi har selvsagt forventninger til lesingen. Vi ønsker kan hende å lære mer, vi vil få vite hva andre tenker, vi vil glede oss over godt språk eller rett og slett underholdes.
skjulSkjønnlitteratur
Dersom sakprosaen handler om virkeligheten, hva handler da skjønnlitteraturen om? Forfatteren Harald Rosenløw Eeg forteller i et intervju at han skriver skjønnlitteratur fordi han ikke klarer å holde seg til sannheten. Han bare må endre på historier og pynte på dem. Vil det si at han lyver, og at historiene hans derfor er uinteressante?
Slik er det selvsagt ikke. Vi vet nemlig på forhånd at vi skal oppfatte skjønnlitterære tekster som oppdiktet. Vi kan leve oss inn i personer og handlinger, samtidig som vi er klar over at de ikke finnes i det virkelige liv. Skjønnlitteraturen gir oss opplevelser og underholdning, men også innsikt og kunnskap - bare på en annen måte enn sakprosaen.
Ord og opphav
- Prosa
Ordet er hentet fra latin, oratio prosa, "likefram tale", det vil si tale uten fast rytme, rim og strofer.
- Skjønnlitteratur
Uttrykket er lånt fra fransk, der "belles-lettres" er den vakre litteraturen, det vil si den litteraturen som har til formål å gi leseren en estetisk opplevelse.
- Fiksjonslitteratur
Tre hovedgrupper skjønnlitteratur
Fra gammelt av deler vi inn skjønnlitterære tekster i tre hoved-grupper: episke, lyriske og dramatiske tekster. Til den episke diktningen regner vi alle typer fortellinger. Den lyriske diktningen omfatter dikt av alle slag, både med og uten musikk. Og dramatisk diktning er all diktning som blir spilt på en scene slik at tilskuerne kan få oppleve handlingen "på direkten".
Begrepene episk, lyrisk og dramatisk sier noe om hvordan tekstene en gang ble framført i samfunn der litteratur ble tradert muntlig: Fortellingen ble formidlet av en forteller, diktet ble deklamert til lyremusikk, og dramaet ble spilt utendørs i store amfiteatre.
Denne tradisjonelle inndelingen fungerer fremdeles godt på mange tekster. Men i skriftlige fortellinger er fortelleren ikke noen virkelig person, han har flyttet inn i selve teksten. Mye lyrikk blir fortsatt sunget til musikk, men i tillegg fins det mange dikt som bare skal leses. Og dramascenen finner vi i dag både i teatersalen, i radioen, på tv og på kino - men fortsatt også utendørs.skjul
Ingen absolutte grenselinjer
Mange tekster kan veldig greit plasseres innenfor en av de store hovedsjangrene, men det fins alltid unntak. Blir for eksempel en filmanmeldelse til skjønnlitteratur når den er skrevet på vers? Og hva med dikt som i aller høyeste grad handler om virkeligheten, slik som kampdiktet "Aust-Vågøy. Mars 1941" av Inger Hagerup, eller Jan Erik Volds dikt om Bislett stadion? Hvordan skal vi klassifisere slike tekster?
Noen ganger fins det rett og slett ikke noe fasitsvar. Da er det viktig at vi ser på
- formålet med teksten
- tekstens forhold til virkeligheten
- formen teksten har fått
Anbefal
