Mediesystemer og styreformer

En medieideologi eller et mediesystem er en modell som beskriver medienes rolle i et samfunn. Denne rollen henger nøye sammen med måten makten er fordelt på.

Demokratisk styreform

I et demokrati er det folket som gir myndighetene makt gjennom frie valg. En av de viktigste forutsetningene for et demokrati er at det finnes kanaler for fri meningsutveksling. I alle demokratiske land finnes det derfor lover om pressefrihet.

Mediene er en del av maktbalansen og opptrer ofte som kritikere og vaktbikkjer overfor andre grupper som utøver makt. Noen frykter at mediene som frie, uavhengige aktører kan få for mye makt, siden mediene i liten grad kan stilles til ansvar av folkevalgte organer.

Diktatur

Det motsatte av et demokrati er et diktatur. I et diktatur har makthaverne enten blitt utpekt av forgjengerne eller tilranet seg makten gjennom statskupp eller revolusjon.

Et autoritært regime er et styresett der myndighetene har stor makt til å bestemme, uansett hva folket måtte mene. Dette er vanlig i diktaturer, men noen demokratier har også et autoritært regime. Eksempler på det er Russland, Ungarn og Tyrkia.

I slike land kan mediene være underlagt forhåndssensur eller drive selvsensur i frykt for represalier (hevn). Den teknologiske utviklingen gjør det i dag vanskeligere å hindre innbyggerne i å dele informasjon og meninger i sosiale medier.

I et totalitært regime har myndighetene all makt, også over mediene. Nord-Korea, Turkmenistan og Eritrea er eksempler på totalitære regimer. I slike land blir mediene brukt som tjenere og talerør for myndighetene og deres allierte.

Avisene spilte en stor rolle i utviklingen av de europeiske demokratiene på 1700- og 1800-tallet. I liberalistisk ånd stilte pressen seg kritisk til statsmakten og definerte sin egen rolle som talerør for enkeltmennesket – den lille mannen i gata. Denne oppfatningen finner vi igjen i Vær varsom-plakaten, som den norske pressen følger i dag.

En annen viktig liberalistisk idé var at mediene skulle være økonomisk uavhengige. Vestlige medier opererer i dag som store kommersielle aktører og tjener mye penger. Enkelte hevder at hensynet til inntjening kan gå på bekostning av medienes rolle som kanaler for fri meningsutveksling og informasjonsformidling.

Mange har forsøkt å klassifisere de ulike medieideologiene. Den siste klassifiseringen som har fått gjennomslag i medievitenskapen, kom i 2004 og ble utarbeidet av Daniel C. Hallin og Paolo Mancini. De tok utgangspunkt i 18 vestlige demokratier. Hallin og Mancini hevder at medieinstitusjonene ikke bare avspeiler samfunnet, men også selv er en aktør som påvirker de sosiale strukturene i samfunnet de er en del av.

1. The Mediterranean / Polarized Pluralist Media Model finner vi i Hellas, Portugal og Spania. Disse landene har en eliteorientert presse og en sterk statsmakt.
2. The Northern European / Democratic Corporatist Media Model finner vi i de nordiske landene og Tyskland og Østerrike. Disse landene er preget av en sterk stat og konsensus (enighet) og benytter markedsjusterende tiltak som pressestøtte.
3. The North Atlantic / Liberal Media Model finner vi i Storbritannia, USA, Canada og Irland. Karakteristisk for disse statene er en gjennomgripende og omfattende pressefrihet med en sterk individualisme. Mediene er styrt av kommersielle krefter, og journalistikken er profesjonalisert. I USA har utviklingen de siste åra gått i retning av sterk politisk polarisering.
4. The Eastern European / Post-Communist Media Model finner vi i landene i det tidligere Øst-Europa. Medieideologien i Øst-Europa er fortsatt preget av arven fra Sovjetunionen (1922–1991). Aviser og tidsskrift har en uavhengig rolle, mens radio og tv støtter opp om makthaverne. Utviklingen har imidlertid gått i retning av økende selvsensur.

Det norske samfunnet bygger på blandingsøkonomi. Det betyr at tilbud og etterspørsel styrer mye av økonomien i landet vårt, men også at vi har statlig eierskap, og at myndighetene griper inn med regulerende tiltak for å sikre en jevn fordeling av godene i samfunnet.

I Norge bestemmer staten hvilke kanaler som skal få konsesjon til å sende radio og tv. Aviser får pressestøtte for å sikre et mangfold av meninger. Ut over dette er det mediene selv som definerer sin rolle i samfunnet gjennom reglene i Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Til fordypning

Norge har i flere år blitt rangert som best i verden når det gjelder pressefrihet. Christophe Deloire er leder av organisasjonen Reportere uten grenser (RSF). I videoen nedenfor fra 2020 reflekterer Deloire over hva som er grunnen til at Norge er best på pressefrihet. Han tar også for seg trender som kan true den frie journalistikken i framtida.

Se video på Youtube om fem trender som truer journalistikken

Folk og Forsvar (u.å.). Autoritært styre [Leksikonartikkel]. Hentet 25. mai 2021 fra https://folkogforsvar.no/leksikon/autoritaert-styre/

Wikipedia (u.å.). Comparing Media Systems [Leksikonartikkel]. Hentet 27. januar 2021 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Comparing_Media_Systems#Dimensions:_political_context

Folk og Forsvar (u.å.). Totalitær stat [Leksikonartikkel]. Hentet 25. mai 2021 fra https://folkogforsvar.no/leksikon/totalitaer-stat/

Wikipedia (u.å.). Types of Media Systems [Leksikonartikkel]. Hentet 25. mai 2021 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Comparing_Media_Systems