Dersom du leser de ulike partiprogrammene, ser du fort at partiene har ulike svar både på hva som er viktige utfordringer, og på hvordan de skal løses. Du ser også at partiene mener noe om både store og små ting. Men er det noe system bak alle disse enkeltmeningene?

Politiske konfliktlinjer

Du kjenner sikkert til begrepene «høyreside» og «venstreside», en inndeling som skiller politikken i to hovedleirer. Men det finnes jo mer enn to politiske partier? Sammenliknet med mange andre land har Norge faktisk ganske mange partier. En måte å forklare dette partimangfoldet på er å se på hvilke andre politiske konfliktlinjer vi har.

Høyre–venstre-dimensjonen

Dette er den mest omfattende skillelinjen, for den rommer flere skiller. Til vanlig plasserer vi partier som Fremskrittspartiet og Høyre på høyresiden og Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på venstresiden. Her er i grove trekk de tre viktigste punktene som skiller partiene på venstresiden fra partiene på høyresiden:

Offentlig – privat. Hva skal staten og kommunene være ansvarlig for, og hva er de private bedriftenes jobb? Helsevesenet er et klassisk eksempel. Partiene lengst til venstre mener gjerne at det er uansvarlig å la bedrifter tjene penger på helsetjenester, og at det offentlige bør stå for disse tjenestene alene. Høyresiden mener at når private bedrifter konkurrerer med hverandre og med det offentlige, blir helsetjenestene bedre og billigere. Partiene på høyresiden mener at det bør være så mye privat drift av helsetjenester som mulig. Dette handler også om hvor mye det offentlige skal bry seg om privatlivet til den enkelte. Da du var spedbarn, ble moren og faren din innkalt til helsesøsteren for kontroll og vaksinering. Stoler ikke det offentlige på at alle foreldre tar godt vare på barna sine? Hvorfor må det offentlige bry seg om slikt?
Høye – lave skatter. Hva skal skattepengene brukes til? Venstresiden, som mener at det offentlige skal ha mye ansvar for velferdstjenestene, mener også at staten trenger mye skatteinntekter for å få det til. De som har mest, bør også betale mest skatt av det de tjener. Høyresiden mener at den enkelte i større grad må ta ansvar for hvordan han eller hun ordner seg, men at man til gjengjeld ikke skal betale så mye skatt.
Arbeidstaker – arbeidsgiver. Hvem skal bestemme hva i arbeidslivet? Voksne mennesker tilbringer store deler av livet på jobb, og her er det snakk om maktfordelingen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Partiene på venstresiden tar gjerne arbeidstakernes parti og vil begrense hvor mye arbeidsgiverne kan bestemme over de ansatte. Det er ikke tilfeldig at mange fagforeninger i praksis støtter venstresiden i politikken. Partiene på høyresiden mener gjerne at arbeidsgiverne skal få bestemme mer, fordi de mener at det er mer effektivt, gir bedre resultater og gjør at arbeidsgiverne kan skape flere arbeidsplasser.

Sentrum–periferi-dimensjonen

Sentrum–periferi-dimensjonen handler om forholdet mellom by og land. Er det viktig at folk bor i tynt befolkede strøk? Norge er et langstrakt land, og mye næringsvirksomhet skjer der naturressursene er. Jordbruk og matproduksjon er et eksempel, og bøndene må jo bo der jordbruket skal drives. Samtidig bor rundt 80 prosent av alle nordmenn i byer eller i områdene rundt byene. Sentrale strøk har flere arbeidsplasser og lettere tilgang på teater, kino og andre kulturaktiviteter. Noen partier er mer opptatt av innbyggerne i distriktene enn andre og vil bruke skattelette og andre tiltak for å få dem til å bli boende. Dette kalles distriktspolitikk. Senterpartiet er et eksempel på et parti som er særlig opptatt av levekårene til innbyggerne som bor i distriktene. Fram til 1959 het Senterpartiet faktisk Bondepartiet.

Vekst–vern-dimensjonen

Vekst–vern-dimensjonen handler om at det gjerne oppstår konflikter mellom dem som vil utvinne og bygge ut en ressurs, og dem som vil ta vare på naturen slik den er. Et eksempel er byggingen av høyspentmaster på Vestlandet. Mange turister oppsøker Norge på grunn av naturen, og mastene griper inn i landskapet og endrer det bildet vi viser fram av Norge. Men alternativet, å legge en landkabel eller en sjøkabel, er mange ganger så dyrt. Vestlandet er uansett avhengig av kraftkabler i en eller annen form, så hva skal man prioritere?

Global–nasjonal-dimensjonen

Global–nasjonal-dimensjonen handler om hvordan vi forholder oss til det globaliserte markedet. Globaliseringen har gitt oss tilgang på varer produsert langt borte, og billige reiser. Den gjør imidlertid også at arbeidsplasser forsvinner til andre land, der arbeidskraften er billigere. Partiene som er sterkt nasjonalt orienterte, ønsker å beskytte norsk produksjon og norske arbeidsplasser. Det kan skje ved å øke avgiftene på flyreiser, legge toll på utenlandske varer og å peke på at det er store miljøkostnader ved globaliseringen. På den andre siden blir det argumentert med at et mest mulig fritt marked gir de beste produktene, til den laveste prisen. Og er det egentlig lurt for Norge å lukke markedene sine, hvis resten av verden åpner sine?

Solidaritetsdimensjonen

Solidaritetsdimensjonen handler om hva vi mener er moralske plikter mot mennesker andre steder i verden. I hvor stor grad skal Norge yte bistand, nødhjelp og annen økonomisk støtte til andre land? Hvor mange flyktninger skal vi ta imot, og hva må vi gjøre for at de skal bli integrert? Her er det store forskjeller mellom partiene. Den store strømmen av flyktninger høsten 2015 og i 2016 har vist at meningene i de politiske partiene spriker – fra krav om full stenging av grensene til å gi alle som søker asyl, oppholdstillatelse i Norge. De som er mest restriktive, peker på at det er for dyrt å ta imot mange flyktninger og yte mye bistand, og at det ikke er bærekraftig for den norske velferdsstaten på lengre sikt. De som vil være mest åpne, peker på at Norge er medansvarlig for mange av konfliktene som driver mennesker på flukt, slik som krigen i Afghanistan. De mener at vi er moralsk forpliktet til både å yte langsiktig hjelp og å ta imot dem som flykter.

Religiøs–sekulær-dimensjonen

Religiøs–sekulær-dimensjonen kan være vanskelig å se i det daglige. I det norske samfunnet har religionens plass krympet til å bli en privatsak – vi er blitt svært sekulære. For 50 år siden var det utenkelig at et idrettsarrangement startet før kl. 12.00 på en søndag, siden mange skulle på gudstjeneste i kirken, og gudstjenestene begynte klokka 11.00. Nå er det blitt vanlig å besøke kirkerommet bare for markeringer av overgangsfaser i livet – dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, i en tid da sekulære livsformer utenfor kirken ble mer vanlig. For KrF er vern av religionsutøvelse, familie og barns retter viktigere enn for mange andre partier. Fra 1970-årene gjorde økende innvandring at andre religioner ble mer vanlige i Norge. Muslimer er den største gruppen. For mange muslimske innvandrere fra for eksempel Midtøsten, Somalia eller Pakistan, betyr religionsutøvelse mye mer enn for norskfødte. Det viser seg blant annet ved at det etter hvert er blitt etablert moskeer for de ulike retningene innenfor islam.

The page has been moved, but you can find it here: