Kulturkretsløp-modellen

Bunad er en samlebetegnelse på ulike fest- og høytidsdrakter som bygger på festdrakter fra ulike steder i Norge. Mange av festdraktene var inspirert av europeisk mote. Folkedrakten var et mye brukt motiv i nasjonalromantikken som lette etter røttene til det norske i bondesamfunnet.

Forfatter Hulda Garborg løftet fram folkedraktene på 1900-tallet som en protest mot unionen med Sverige. Hun kopierte gamle folkedrakter, men skapte også nye med enkelte elementer fra tradisjonsplaggene. Skoene som blir kalt bunadsko i dag, kom fra teatrene i London på 1880-tallet. De ble funnet opp der for å ligne på 1700-tallsko (Haugsvær, 2016). Det vi kaller bunad i dag, har altså blitt konstruert i en langvarig prosess som involverte flere land og ulike historiske perioder. Det blir fortsatt konstruert nye drakter etter inspirasjon fra gamle drakttradisjoner, disse draktene blir kalt fantastistakker eller festdrakter.

Det er mange ulike produksjonsmetoder for bunaden. Noen syr bunaden selv, for dette er tradisjonshåndverk som fortsatt blir holdt i hevd mange steder. Kjønn er også en faktor i denne delen av produksjonen, siden det å sy bunad var et typisk kvinnearbeid.

I dagens travle hverdag er det imidlertid svært mange som ikke har tid eller ferdigheter til å sy bunaden selv. De kan sette ut arbeidet til kommersielle aktører.

Mange av bunadene blir delvis eller helt produsert i Estland, Kina, Vietnam eller Thailand. Heimen Husfliden er en kjent forhandler av bunader, og de setter ut alt broderiarbeidet til aktører i Kina og Vietnam. Det å få bunaden sydd i Norge tar mye lengre tid og er dyrere. En norskprodusert bunad kan koste 100 000 kroner, mens den kun koster 25 000 hvis den lages i Estland (Hoffengh, 2018).

Hvorfor vil noen betale 100 000 for noe de kan få for 25 000? Det kan virke som hvor bunaden er produsert, har noe å si for autentisiteten til plagget. Forfatter Heidi Fossnes kommenterer bunader laget i utlandet i en artikkel om temaet i Dagsavisen: "Bunad er et kulturuttrykk, ikke et vanlig antrekk eller kostyme, det er noe som skal fortelle noe om det stedet den kommer fra" (Hoffengh, 2018).

Bunadsbruken i Norge skiller seg fra hvordan folkedrakter blir brukt i andre nordiske land, der de ofte kun blir brukt i folkedans. I Norge er bunaden blitt et festplagg, mye på grunn av Hulda Garborgs arbeid på 1900-tallet. I dag har rundt 80 prosent av norske kvinner og 20 prosent av norske menn bunad (Storlien & Noss, 2021). Det at bunaden har blitt så populær, er en av grunnene til at produksjonen legges til utlandet, siden norske produksjonsmetoder ikke har den samme kapasiteten.

Det er store økonomiske forskjeller mellom de som lager bunadene i lavkostland i utlandet, og de som kjøper dem i Norge. På grunn av prisforskjellene kan det også være forskjeller mellom de som kjøper norskprodusert bunad, og de som kjøper bunad sydd i utlandet.

Når bunaden er så kostbar, kan den også fungere som et statussymbol, der de håndsydde norskproduserte bunadene troner høyest på rangstigen, og de masseproduserte festdraktene gir minst status. Bunad-selfier er populære på sosiale medier og sier noe om at avsenderen vet at dette er et klesplagg det er positivt å bruke som selvpresentasjon.

Det er sterke normer rundt hvem som kan bruke hvilken bunad, fordi de ulike bunadene kobles til forskjellige steder i landet. Mange mener at du ikke bare kan velge drakten du liker best, fordi den skal si noe om opprinnelsen din. Dette kan virke ekskluderende på nordmenn som er etterkommere av innvandrere og dermed ikke har røtter i Norge. Fantasistakker er en måte å legge til rette på for at alle som ønsker det, kan ha et festplagg i samme stil som bunaden.

På den andre siden virker det som om enkelte knytter bunadsbruk til en bestemt kategori nordmenn, nemlig de hvite. Den norske forfatteren Camara Lundestad Joof forteller om hvordan hun som seksåring opplevde å bli skjelt ut av eldre kvinner for å gå med nordlandsbunaden som hun hadde arvet: "Og ho fortel at eg har ingenting i den bunaden å gjere. Det er respektlaust av meg å bruke den, eg har ingen rett, seier ho" (Heinesen, 2018).

Bunaden har blitt knyttet til en essensialistisk norsk kulturell identitet ettersom den ble skapt for å representere en særegen norsk identitet opp mot den svenske etter unionsoppløsninga. Da var bunaden et uttrykk for en motkulturell bevegelse.

Under andre verdenskrig ble bunaden brukt av både Nasjonal Samling-lederen Olga Bjoner og kvinner i motstandskampen, noe som representerer svært ulike maktposisjoner og politiske ståsteder.

Bunaden ble også tidlig et uttrykk for bygdekulturen mot den urbane eliten. En forlengelse av dette ser vi i dag med "bunadsgeriljaen". De bruker bunaden som et samlende symbol på kampen kvinner med tilhørighet til distriktene kjemper mot nedleggelse av fødetilbud.

En slags norsk essens står fortsatt sentralt i rollen bunaden spiller som identitetsmarkør i dag. Men hva er norskheten definert opp mot? På 17. mai kan bunaden signalisere demokratisk medborgerskap, opp mot andre ikke-demokratiske styreformer.

Bunaden kan ekskludere. Når ikke-hvite nordmenn blir trakassert for å bruke bunad, vitner det om en forståelse av at norsk identitet er knyttet til hvit hudfarge. Bunaden kan også inkludere. Nordmenn med innvandrerbakgrunn kan bruke bunad for å signalisere at de omfavner og vil integreres i det norske fellesskapet. Sammen med fantasistakken gir bunaden rom for en mer dynamisk norsk kulturell identitet.

Vi kan også si at bunad er et høystatusplagg som signaliserer både økonomisk og kulturell kapital. Dette forsterkes av at kongelige, politikere, influensere og kjendiser bruker bunad i alle slags høytidelige sammenhenger.

Til slutt kan vi også si at bunaden representerer heteronormative identiteter, med klare skiller mellom feminine og maskuline kjønnsuttrykk.

Bunader kan være ganske ulike, men vi kan se på noen fellestrekk ved uttrykket. De er fortrinnsvis laget av tunge stoffer som ull, vadmel og lin, med lettere stoffer i bluser og skjorter. Naturmaterialer som dette gir en konnotasjon til autentisitet, i motsetning til kunstige materialer som er vanligere i dagens mote.

Disse naturlige stoffene ble også brukt i det før-moderne bondesamfunnet som var grunnlaget for konstruksjonen av den norske identiteten på 1800- og 1900-tallet. Mange av mønstrene har samme formspråk som i rosemaling, og dette skaper også en forbindelse til norske tradisjoner og bondesamfunnet.

Kvinnebunadene har lange, vide skjørt og markerte midjer eller byster. De framhever kvinnelige former, samtidig som de kan passe til de fleste kroppsfasonger, i motsetning til estetikken i moderne mote som er mer kroppsnær. Noen bunader består av ulike plagg til gifte og ugifte kvinner. Mange bunader har forklær og hodeplagg som minner om ei fortid der kvinnen stelte i huset og dekte til håret.

Ulike nemnder og fagråd har gitt anbefalinger og veiledninger rundt utforminga av bunader, med vekt på vern og tilknytning til tradisjoner og historisk kunnskap. Bunad- og folkedraktrådet har i sine vedtekter at de skal "fremme, verne og vidareføre bruk og tilverking av bunader og folkedrakter i Noreg som eit uttrykk for kulturell identitet" (Norsk institutt for bunad og folkedrakt, u. å.).

Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Noregs Ungdomslag, Norges Husflidslag, Norsk folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon har gått sammen for å jobbe for at bunaden skal bli nominert til UNESCOs liste over verneverdig immateriell kulturarv.

Bunadspolitiet er navnet på ei forening for norske bunadsprodusenter som arbeider for at det skal bli lovpålagt å merke bunaden med hvor den er produsert. Målet er å verne om de nasjonale håndverkstradisjonene som ligger bak.

Ei annen formell regulering som kan gripe inn i bunaden som kulturuttrykk, er et EU-direktiv om miljømerking av plagg. Ut fra EU-forslaget for merkingen ville bunaden kunne bli merket som lite miljøvennlig målt opp mot plagg laget av resirkulert polyester.

Den uformelle reguleringa av bunad skjer gjennom formidling av sterke normer for bruk. Det er stadige diskusjoner om hvem som kan bruke bunader, og hvordan den kan brukes. De som er normsendere i slike debatter, har også blitt kalt "bunadspolitiet". Her er eksempler på overskrifter fra ulike nettbaserte diskusjoner om bunadsbruk:

"Influencerne elsker den, men er fantastistakken egentlig innafor?"
"Bunadtabbene du bør unngå"
"Er det lov med bunad i begravelse?"
"Hvem har rett til å bære de forskjellige bunadene?"

Ved å gå igjennom alle momentene i kretsløpet ser vi at betydninga bunaden har som kulturuttrykk, henger sammen med alle leddene i prosessen.

• Ved å se på både historiske og økonomiske forhold rundt produksjonen blir det tydeligere hvordan bunaden har blitt brukt til å konstruere og uttrykke identitet.

• Konsumet påvirker produksjonsforholdene: Det at bunaden er så populær, er en av grunnene til at produksjonen må settes ut til utlandet, fordi lokale produsenter ikke har kapasitet.

• Den formelle reguleringa handler om å bevare bunaden som håndverkstradisjon og bunadsprodusentene som tradisjonsbærere. Disse reguleringene kan ses på som et ønske om å påvirke produksjonen slik at den blir innen landegrensene for å sikre at håndverkstradisjonene ikke dør ut.

• Den uformelle reguleringa av bunaden viser hvordan norsk kulturell identitet er gjenstand for forhandling, med ulike posisjoner som står for essensialistiske og dynamiske kulturforståelser.

• Representasjonen i selve bunaden som uttrykk kan tolkes ut fra den felles meningsskapinga som er flettet inn i bunaden som bærer av tradisjon og norsk identitet. Samtidig har den norske identiteten som bunaden fylles med, svært ulikt innhold for ulike brukere.