Hva er etos, patos og logos?

Kunsten å overtale har vært viktig til alle tider. Romeren Quintilian skrev et læreverk om dette allerede i år 95 e.Kr. For Quintilian var retorikkens viktigste oppgave å gi verktøy til overbevisende språkbruk. Han framhevet særlig tre virkemidler som virket overbevisende, og det er disse vi kaller de tre appellformene i retorikken:

1. etos – det å spille på avsenderens integritet og troverdighet
2. patos – det å spille på mottakerens følelser
3. logos – det å spille på mottakerens fornuft og intellekt med utgangspunkt i saken

Det er viktig at du kjenner til disse virkemidlene, både når du skal utforme din egen kommunikasjon, og når du skal gjøre en retorisk analyse. I en slik analyse prøver vi å finne ut hvordan avsenderen prøver å nå fram til mottakeren med budskapet sitt. Da ser vi gjerne etter disse tre appellformene.

I filmen under ser du mange eksempler på hvordan de tre appellformene blir brukt for å nå fram med ulike typer budskap.

Når en tekst spiller på kvaliteter som troverdighet, velvilje, integritet, faglig kompetanse og moral hos avsenderen, sier vi at etos står sterkt i teksten. Avsenderen vil forsøke å framstå troverdig for at vi skal være mer positive til det som sies i teksten.

I politiske og faglige spørsmål er ofte etos særlig viktig. Når vi stemmer på et politisk parti ved stortingsvalget, stemmer vi ofte også på en statsministerkandidat. For denne er det viktig å framstå med god etos og også prøve å formidle god etos i debatter under valgkampen. En statsministerkandidat som ikke framstår som troverdig og som et godt menneske, vil ikke sanke mange stemmer ved valget. Derfor er det ofte avgjørende at vedkommende på alle måter greier å virke troverdig og verdig vår tillit. Vi kan trekke fram fire egenskaper som særlig er med på å styrke troverdigheten til den som taler: forstandighet, dyd, velvilje og autentisitet.

Forstandighet

Framstår taleren som klok, kunnskapsrik og erfaren? I mange spørsmål er det avgjørende at den som uttaler seg, faktisk har greie på det vedkommende snakker om. Utdanning og erfaring innenfor det aktuelle saksområdet er som regel alltid en fordel.

Dyd

Framstår taleren som et menneske med gode verdier og høy moral? Særlig i etiske og moralske spørsmål er det viktig at den som uttaler seg, selv framstår som et godt menneske. Som mottakere forventer vi at det er samsvar mellom liv og lære.

Velvilje

Viser taleren respekt og velvilje overfor tilhørerne? Talere som ikke viser interesse for tilhøreren, mister som regel fort publikumet sitt. Evnen til å ikke bare snakke, men også lytte og å ta til seg kritikk og tilbakemeldinger blir oppfattet som en positiv egenskap, og det gjør at taleren framstår som sympatisk.

Autentisitet

Framstår taleren ekte og troverdig, og som den samme personen hele tida? Dersom vi skal ta imot råd eller la oss overtale av noen, vil vi gjerne vite hva slags menneske vi har med å gjøre. Det kan være viktig at avsenderene framstår som at de er seg selv og ikke minst er ekte hele tida. Personer som snur kappa etter vinden og spiller ulike roller for forskjellige publikum, kan bli sett på som upålitelige.

Hvorfor treffer noen reklamer oss rett i hjertet? Sannsynligvis benytter de seg av den retoriske appellformen vi kaller patos, å appellere til følelser.

Å spille på mottakerens følelser er et sterkt virkemiddel, og det er særlig mye brukt i reklame, markedsføring og holdningskampanjer. Vi blir ofte gjort oppmerksom på at noe er feil eller at vi mangler noe, og vi får samtidig vite hvordan vi kan gjøre noe med dette.

Det er flere måter man kan vekke følelser på for å inspirere og overbevise mottakeren. Det kan gjøres ved å skape sterke sanseinntrykk ved hjelp av lyd og sterke bilder, eller en kan gi detaljerte skildringer av en aktuell situasjon i saken. Det viktigste virkemiddelet er likevel å uttrykke de samme følelsene som man prøver å vekke hos mottakeren. En engasjert taler får ofte et mer engasjert publikum.

For den greske filosofen Aristoteles var den viktigste formen for appell den som konsentrerte seg om selve saken. I retorikken kaller vi denne formen logos. Ved å spille på fornuft og det som er mest sannsynlig, får teksten logosappell. Når vi argumenterer for en sak gjennom å peke på hva som er fornuftig og sannsynlig, retter vi fokuset mot nettopp saken og bort fra utenforliggende faktorer som ikke burde påvirke oss.

For å vurdere logosappellen til en tekst, må du vurdere om argumentene er sannsynlige og logisk holdbare.

Grue, J. (2019, 29. juni). Logos. I Store norske leksikon. https://snl.no/logos_-_retorikk