Religion, politikk og historiske endringsprosesser

Politiske beslutninger er med på å forme historien. I religionsfaget ser vi på hvordan religion og livssyn kan påvirke politikken. For å forstå religioners plass i politiske avgjørelser må vi også se på hvordan stater forholder seg til religion.

Stater kan forholde seg til religion på forskjellige måter. Disse fem modellene viser ulike måter å styre forholdet mellom religion og stat:

Den ateistiske statsmodellen

Religion ses på som farlig og som noe som bør motarbeides. Eksempler: I tidligere Sovjetunionen og andre kommunistiske stater ble kirker stengt og prester forfulgt. Vi ser noe av den samme politikken mot religiøse grupper i dagens Kina.

Separasjonsmodellen

Idealet er å ikke ta stilling til religion. Det skal være et tydelig skille mellom stat og religion. Både Frankrike og USA har dette som ideal. I Frankrike kalles det laïcité, og der har vi til tider sett omstridte lovforslag om å forby synlige religiøse kjennetegn i offentligheten.

Pluralismemodellen

Denne ligner separasjonsmodellen. Her ser vi et prinsipielt skille mellom religion og stat, samtidig som det utelukkes at en trosretning skal få rettslige fordeler. Det legges ofte til rette for dialog og samarbeid mellom stat og trossamfunn. Tyskland er et eksempel. Flere delstater samarbeider med den katolske og protestantiske kirke om å gjennomføre religionsundervisning i skolen. (Undervisningen er ikke nøytral som KRLE i Norge.) Frivillig "kirkeskatt" betales til de store kirkesamfunnene gjennom skatteseddelen.

Establishment-modellen

Et trossamfunn eller en trosretning gis en særstilling, men alle sikres prinsipielt religions- og trosfrihet. I England finner vi et eksempel på dette med dronningen som både politisk og religiøst overhode. Nordiske land har rester av dette systemet, selv om de ikke lenger har statskirker.

Den konfesjonelle statsmodellen

En bestemt religiøs tradisjon legges til grunn for statens politikk på ulike områder. Skillet mellom det som regnes som statens og religionens ansvar og kompetanse regnes som sammenfallende. Eksempler: Iran og Saudi-Arabia har styresett som stemmer godt overens med denne modellen, henholdsvis sjia- og sunni-islam.

De fleste land har i praksis elementer fra flere av modellene. Både den ateistiske og den konfesjonelle modellen er uforenelige med menneskerettighetene slik de er utformet i dag. Rettigheter blir i disse landene gjort avhengig av livssyn, og minoriteter mangler religionsfrihet. De andre tre modellene åpner for at menneskerettighetene kan ivaretas på en god måte innenfor religioner og livssyn.

I møtet mellom stat og religion er det mange hensyn å ta. De forskjellige modellene viser forskjellige måter å forholde seg til disse dilemmaene.

I demokratiske stater er det viktig å forholde seg til demokratiske prinsippene og menneskerettighetene. Det skal for eksempel tas hensyn til både majoritet og minoritet. Staten skal lage felles lover og verdier som gjør at et pluralistisk samfunn kan fungere, samtidig som det tas hensyn til den enkeltes frihet. I Norge og i Tyskland har vi for eksempel fri på kristne helligdager. Religiøse minoriteter har i Norge rett på to egne fridager for å ivareta de religiøse rettighetene sine. Det kan synes nøytralt, men det gjør det også lettere for den religiøse majoriteten å praktisere religionen sin.

I et demokrati skal også liberale prinsipper sikres, men disse kan av og til komme i konflikt med hverandre. Frankrikes forbud mot hijab i barneskolen er begrunnet med et ønske om å unngå kjønnsdiskriminering, og at jenter skal tvinges til å bruke hodeplagget. Samtidig kan forbudet av deler av gruppene som blir rammet, oppfattes som diskriminering av rettighetene deres til å kle seg som de selv vil. I Norge har vi sett at samfunnets krav om likestilling kan bli satt opp mot organisasjoners tros- og livssynsfrihet når det skal vurderes hvem som skal få statsstøtte.

Gjennom historien ser vi at religion har vært brukt politisk på mange forskjellige måter. Noen ganger har politikk blitt fremmet basert på et religiøs syn, andre ganger har religion eller enkeltreligioner blitt motgått. Religion har også blitt brukt som motivasjon for politiske endringer.

Nasjonsbygging

Mange steder knyttes religion og nasjon sammen. Nasjonsbyggingen i Norge fra 1814 var for eksempel knyttet til kristendommen, som var statens grunnlovsfestede "offentlige religion" frem til 2012.

I Polen og i Irland har det å være katolikk vært en sentral identitetsmarkør. Den katolske kirke har satt sitt preg på for eksempel abortlovgivningen i begge land.

Religion har også blitt brukt av nasjonalister for å styrke den nasjonale identiteten og skape tydelige skiller. Dette har bidratt til økt uenighet, krig og "nye" grenser. Et eksempel er tidligere Jugoslavia, der Tito var den ubestridte kommunistiske lederen gjennom 35 år. Da han døde i 1980, kom uenighetene mellom etniske grupper med ulike religioner til overflaten. Jugoslavia ble etter hvert oppløst, og det førte til at borgerkrigene på Balkan brøt ut i 1991. Resultatet ble flere selvstendige stater og protektorat delt etter etniske og religiøse skillelinjer.

Der fins også nasjoner som er bygget på å gå imot majoritetens religiøse identitet, som da Atatürk ble den første presidenten i det da sekulære Tyrkia fra 1922–38.

Partipolitisk

Religion kan også knyttes til partipolitikk. I Norge er Kristelig Folkeparti det kristendemokratiske partiet. Konservative kristne i USA stemmer ofte republikansk, mens de mer liberale kristne stemmer demokratisk. Konservative kristne fikk i stor grad æren eller skylden for at Donald Trump kom til makten i 2017. Han lovte for eksempel å sette inn konservative dommere, noe han har levert på. Ungarns Viktor Orban har gått fra å være uttalt ateist på 1980-tallet til i dag å ha tette bånd til kirken. De to siste eksemplene viser at når partier får store religiøse grupper på sin side, kan det utgjøre en forskjell i valg. Religion kan derfor være viktig ved at partier eller sekulære ledere former deler av politikken ved hjelp av religiøse verdier for å sanke stemmer.

Protestbevegelser

Målene for mange protestbevegelser er ofte sekulære, for eksempel rettigheter for svarte eller homofile. Likevel kan religion være en viktig brikke i motstandskampen på grunn av sin privilegerte posisjon i samfunnet. Borgerrettsbevegelsen i USA fra 1960-tallet, ledet av blant andre presten Martin Luther King, kjempet for de svartes rettigheter. I Sør-Amerika på 1970-tallet sa frigjøringsteologien at kirken burde stå på de fattige og undertryktes side framfor å være støtte for lederne.

For protestbevegelser er det viktig å få videreformidlet budskapene de har. Medlemmer av presteskap ses gjerne på som ærlige, redelige og diskrete. Prester ble derfor brukt for å videreformidle historiene til mennesker som ble utsatt for terror fra staten både i Brasil, Nicaragua og Argentina på 70-, 80- og 90-tallet.