Det norske livssynslandskapet

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Shutterstock, NTB scanpix

Norge har alltid vært et mangfoldsamfunn, påvirket av andre kulturer. En av de vanligste innskriftene på funn fra vikingtida er faktisk «Allah er stor!», som man kan finne på mynter. Dette forteller om nordisk handelskontakt med den arabiske verden.

I dansketida bidrog mange utlendinger til å bygge landet. I religiøs forstand fikk Norge etter reformasjonen en enhetskultur, der det bare fantes én religion – luthersk kristendom under den danske kongen. Et unntak var samene med sin tradisjonelle religion.

Men fra starten av 1800-tallet endrer bildet seg, og vi kan dele inn i tre faser:

1. Først blir det mulig å velge en alternativ kristendomsform.
2. Så velger flere et verdslig livssyn som alternativ til kristendommen.
3. På 1900-tallet kommer religionen tilbake i andre former, gjennom nyreligiøsitet og innvandring.

Historien handler da om veien fra en enhetskultur med ovenfra-styring av folks livssyn, til en pluralistisk kultur med alternative religionsformer, der livssyn knytter seg til individuelle valg.

Første fase: Alternative kristendomstyper

Rundt 1800 begynte Hans Nielsen Hauge å reise rundt for å vekke folk til en mer aktiv og personlig kristendom. Han ble fengslet for brudd på Konventikkelplakaten, som forbød religiøse møter uten prestens godkjenning. Men denne loven ble opphevet i 1842, og lekmannsbevegelsen («lek»: uten teologi-utdanning) spredte seg raskt.

De som ble med i lekmannsbevegelsene holdt seg i statskirken, men dannet indremisjonsorganisasjoner og holdt møter i bedehus, der omreisende predikanter startet religiøse vekkelser. I 1845 kom dissenterloven, som gjorde det lovlig å etablere trossamfunn utenfor statskirken.

Med vekkelsesbevegelsene fikk vi et skille mellom to kristendomsformer, som fortsatt finnes:

• en sakramental kristendom knyttet til gudstjeneste og kirkelige ritualer som dåp og nattverd
• en subjektiv kristendom som vektla personlig omvendelse og opplevelse, knyttet til møter på bedehuset eller i frie forsamlinger

Andre fase: Et ikke-kristent alternativ

Mot slutten av 1800-tallet handler det ikke bare om religiøs pluralisering (mangfold), men også om en begynnende sekularisering (verdsliggjøring).

Siden livssyn er blitt et spørsmål om personlig valg, velger flere å forlate kristendommen og kaller seg fritenkere. De er ofte inspirert av vitenskapen og mener man kan ha en fullverdig moral uten religion. Under det moderne gjennombruddet på 1870- og 80-tallet tar flere forfattere et oppgjør med tradisjonell religion og moral.

Religionskritikken forsterkes i mellomkrigstida med den såkalte kulturradikale bevegelsen. Du kan lese mer om religionskritikken fra de kulturradikale i mellomkrigstida i ressursene fra norskfaget under.

Hovedskillet i norsk livssynsdebatt blir nå kristen/ikke kristen, noe som kommer til uttrykk ved opprettelsen av Human-Etisk Forbund i 1956.

Tredje fase: Religionen vender tilbake

I moderne tid blir samfunnet mer sekularisert, men mot slutten av 1900-tallet viser religionen seg igjen: Vi får nyreligiøse strømninger, og framfor alt innvandrerreligion – særlig islam – med arbeidsinnvandring, flyktninger og asylsøkere.

Dermed blir livssynslandskapet mer variert, og skillet kristen/sekulærhumanistisk blir ikke lenger enerådende. Vi får nye allianser og nye fronter: Konservative kristne og muslimer kan dele tradisjons- og familieverdier og for eksempel synet på alkohol. Og liberale kristne kan stå sammen med livssynshumanister om et moderne syn på for eksempel kjønnsroller og homofili.

Skal vi gi en oversikt over dagens livssynslandskap, er det naturlig å følge Oddbjørn Leirviks inndeling fra boka Religionspluralisme, med fire hovedretninger:

1. pluralistisk kristenliv
2. åpen nyreligiøsitet
3. konsolidert humanetikk
4. organisert innvandrerreligion

Kristent mangfold

Det største kirkesamfunnet i Norge er Den norske kirke, som tilhører den protestantiske kristendommen. Den er ikke lenger statskirke, men ca. 70 % av befolkningen er medlemmer og bruker i stor grad kirkelige tjenester som dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd.

Innen Den norske kirke finner vi både en folkekirkelig retning, som vil inkludere alle ut fra barnedåpen, og som har vært pådriver for kvinnelige prester og likekjønnet vigsel – og en retning med røtter i vekkelseskristendommen, som vektlegger personlig omvendelse og tro. Slik videreføres 1800-tallets skille mellom en sakramental og en subjektiv religionsform.

Utenfor Den norske kirke finner vi også en religiøs «høyreside» med en sakramental katolsk og ortodoks kristendom, og en «venstreside» med en mer subjektiv kristendom, som pinsebevegelsen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Opplysningskontoret for egg og kjøtt

Nyreligiøsitet

Forløpere for dagens nyreligiøse bevegelser, teosofi og antroposofi, kom til Norge tidlig på 1900-tallet, og antroposofien har betydd mye gjennom Steinerskolen, biodynamisk jordbruk og helsekost. På 1970- og 80-tallet kommer en større nyreligiøs bølge med inspirasjon fra østlig religion (yoga og meditasjon), med begreper som New Age og alternativbevegelsen.

Tilhengerne bruker gjerne betegnelsen spiritualitet heller enn nyreligiøsitet. Astrologi og okkultisme får innflytelse i populærkulturen med TV-programmer som «Åndenes makt». Naturreligion løftes ofte fram sammen med økologisk tenkning. Alternativ medisin og ulike former for selvutviklingsfilosofi har bredt nedslagsfelt og kan være nyreligiøst inspirert.

Livssynshumanisme

Human-Etisk Forbund arbeider for en livssynsnøytral stat og for å fremme humanistiske verdier med utgangspunkt i FNs menneskerettigheter. I dag bruker HEF oftest betegnelsen humanisme, ettersom livssynet omfatter mer enn etikk.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Trond J. Strøm

Medlemstallet økte kraftig på 1980-tallet, ikke minst som følge av aksjoner for utmelding av statskirken. Med sine 90.000 medlemmer er Human-Etisk Forbund det tredje største livssynssamfunnet i Norge etter Den norske kirke og den katolske kirke.

Innvandrerreligion

Med arbeidsinnvandring fra 1970-tallet, seinere også flyktninger og asylsøkere, har verdensreligionene fått et helt annet nedslag i Norge enn tidligere. Mange katolikker er kommet fra Øst-Europa og Asia. Som følge av innvandring er den katolske kirke det nest største livssynssamfunnet i Norge, med 145.000 registrerte medlemmer i 2016.

Men den største enkeltreligionen er islam, først med innvandring av pakistanske arbeidstakere, seinere med flyktninger fra krigsområder i andre asiatiske land og Afrika. I 2018 var det over 200.000 muslimer i Norge, de fleste sunni-muslimer.

Det bor også ca 19.000 buddhister og 9000 hinduer i Norge (2016), og ca 5000 sikher. En verdensreligion som ikke har kommet med ny-innvandringen, men har en lang historie i Norge, er jødedommen. Før andre verdenskrig var det ca 1800 jøder i Norge. I 2017 har det mosaiske trossamfunn registrert 770 medlemmer.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Tor G. Stenersen