Muhammed – profet, general, megler, samfunnsreformator
Muhammed ble født i Mekka i 570 og ble tidlig foreldreløs. Han bodde hos en onkel og arbeidet seg fort opp som en dyktig handelsmann. Mekka var da et viktig handelssentrum. Basert på islamsk tradisjon opplevde Muhammed å få et kall til å bli Guds profet i 610. Han ble en religionsstifter og forkynte islam – den nye læren – med fokus på etisk livsførsel og underkastelse til den ene ekte guden, Allah.
I Mekka fikk han mange motstandere, som mente at det islamske budskapet ødela for handelen. Derfor måtte Muhammed omsider flykte i 622 til nabobyen Medina, 430 kilometer unna. Muslimenes tidsregning starter dette året.
I Medina etablerte Muhammed seg som politisk og religiøs leder og mobiliserte etter hvert tropper for å gjenvinne Mekka. Islam får et mer politisk preg i Medina-perioden. I 630 gjenerobret muslimene Mekka. Da renset Muhammed ut alle tradisjonelle gudebilder i byen, og han hadde samlet nesten alle stammene på den den arabiske halvøya under islam. Muhammed døde brått i sitt 62. leveår, i 632. Muhammeds viktigste historiske bidrag var å binde sammen det fragmenterte arabiske stammesamfunnet under en helhetlig og lovbasert ny religion – islam.
Rashidun-kalifatet (632–661)
Etter Muhammeds død ble en av hans nærmeste disipler, Abu Bakr, utnevnt som politisk og religiøs leder (kalif, «stedfortreder») for alle muslimene. Han og de tre etterfølgende kalifene, alle nære disipler av Muhammed, regnes av de fleste muslimer som de «rettledede kalifene» (Rashidun), det vil si ukorrupte og ideelle eksempler på hvordan en muslimsk hersker burde styre. På denne tiden var Medina sentrum i den islamske verden.
Den andre kalifen, Omar, skal ha gått gatelangs med pisk i hånden for å straffe dem som brøt loven eller behandlet andre dårlig. Under han ble Jerusalem erobret og jøder gitt tilgang til byen. Den tredje, Osman, etablerte en standardversjon av Koranen og bidro til betydelig økonomisk utvikling. Den fjerde, Ali, Muhammeds fetter og svigersønn, ble betegnet som Guds løve, og stod bak antikorrupsjonskampanjer.
Til tross for statusen til de fire første kalifene som rettferdige, var det bare Abu Bakr som døde av alderdom. De tre andre ble alle drept i politiske maktkamper, som kulminerte i drapet på Ali i 661. Deretter benyttet umajjade-slekten sjansen til å ta politisk makt.
Umajjade-kalifatet (661–750)
Det var under umajjade-slekten at utbredelsen av islam gikk raskest. Islam spredte seg raskt i Midtøsten, over Nord-Afrika, og vestover helt til dagens Sør-Frankrike. Sentrum for kalifatet flyttet seg fra Medina til Damaskus i Syria, under umajjadene.
Umajjadene var de første kalifene som ikke hadde direkte forbindelse med Muhammed. De innførte også dynastiordning, det vil si at kalifatet gikk i arv fra far til sønn. Det er på denne tiden at splittelsen mellom sunni og sjia blir synlig, hvor sjiaene var de som aldri aksepterte umajjadene-kalifenes autoritet.
Abbaside-kalifatet (750–1258)
Det umajjadiske kalifatet ble fortrengt av Det abbasidiske kalifatet. Det strakte seg fra dagens Tunisia i vest til elva Indus i øst, til den østlige delen av dagens Tyrkia i nord og til dagens Tsjetsjenia i nordøst. Sentrumet for kalifatet flyttes fra Damaskus til Bagdad.
Abbaside-tiden blir ofte kalt islams gullalder, fordi store fremskritt ble gjort innen medisin, optikk, astronomi, alkymi (kjemiens forløper), robotikk, matematikk og islamsk rettsvitenskap i denne perioden, på statens regning. Nedskrivningen av hadith-litteraturen, utformingen av de islamske lovskolene, sufi-brorskap og filosofiske skoler blir utviklet i denne perioden. De første offentlige sykehusene dukker også opp.
Det osmanske riket (1299–1924)
Senere ble riket styrt av osmanene. Osmanenes storhetstid begynte med at Mehmet 2. erobret Konstantinopel (dagens Istanbul i Tyrkia) i 1453. Fra år 1517 kalte lederen for riket seg kalif – den øverste lederen i den muslimske verden. Slik ble det muslimske senteret flyttet fra Medina, Damaskus og Bagdad til Istanbul. Det osmanske riket forvitret langsomt gjennom hele 1800-tallet, inntil den siste kalifen ble tvunget i landflyktighet i 1924.
Muslimer i verden og i Norge
Allerede på 800-tallet kom islam til dagens Nord-India med araberne. I dag har vi muslimsk befolkning også i Sri Lanka, det vestlige Kina, Malaysia og det sørlige Thailand. Kjerneområdet for islam er i Midtøsten og Nord-Afrika.
I verden i dag (2019) er det omtrent 1,8 milliarder muslimer, eller cirka 23 % av verdens totale befolkning. Verdens mest folkerike muslimske stat er Indonesia. Her er 87 % av befolkningen muslimer, som utgjør cirka 230 millioner mennesker.[1]
I Norge fikk vi en større tilflytting av muslimer fra 1970-årene og utover. Til å begynne med kom de fleste fra Pakistan. Nå kommer flere også fra Tyrkia, Syria, Iran, Irak og Somalia. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det 5,3 millioner innbyggere i Norge i 2018. Av dem er 157 000 registrert som muslimer, i en rekke menigheter.