Kristendom – verdensbilde og menneskesyn

Kristendommen startet opprinnelig som en liten jødisk sekt med påvirkning fra gresk filosofi og kultur. For å forstå det kristne verdensbildet må vi se nærmere på religionens gudssyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og frelseslære.

Kristendommens gudssyn

Det kristne gudssynet stammer fra jødedommen og er monoteistisk, dvs. at de tror på én gud, nemlig Abrahams gud. I motsetning til jødedommen mener kristne at Gud har tre ulike former med særegne funksjoner: Faderen, som er Skaperen, Sønnen, som er Frelseren og Den Hellige Ånd, som er Livgiver og den virkende kraft i verden. Disse tre formene utgjør den treenige Gud. Gud er ett vesen og tre personer. Guds treenighet er et sentralt dogme – en grunnleggende læresetning man ikke skal tvile på – i kristendommen.

Gud anses som allmektig, allgod og allvitende, slik som i jødedommen. Unikt i kristendommen er synet om at Gud ble menneske og kom ned på et bestemt tidspunkt i historien for å forandre verden og frelse menneskeheten.

Kristendommens menneskesyn

At Gud ble menneske i skikkelsen Jesus Kristus for å frelse verden, kalles for inkarnasjonen. Inkarnasjonen henviser til kroppsliggjøringen av Gud i ett bestemt menneske. Troen på Jesus som både sann Gud og sant menneske blir et annet sentralt dogme i kristendommen.

I starten av Bibelen, i 1. Mosebok, står det at mennesket er skapt i Guds bilde, og at vi skal råde over alle jordens dyr, fisker og fugler. Dette tolkes oftest som at mennesket har en særstilling over andre arter, og at vi har et forvalteransvar over jorden selv og andre skapninger. De fleste kristne teologer tolker «skapt i Guds bilde» til å bety at menneskers frie vilje og evne til å tenke er det som skiller oss fra alle andre arter. Dette forklarer at mennesket har en iboende verdi, fordi mennesker er det eneste Gud har skapt etter sitt eget bilde.

Synd er et sentralt begrep som betyr alt som skiller mennesker og Gud fra hverandre, eksempelvis uærlighet og vold. Det betyr også ulydighet overfor Guds befalinger. Selv om mennesket er skapt godt og i Guds bilde, forklares menneskets ondskap med syndefallet til Adam og Eva. De lot seg friste av Guds motstander, Satan, og var ulydige mot Gud. Derfor ble de kastet ut av paradis, og menneskeheten har vært født med synd siden. Dette er grunnlaget for læren om arvesynd, som man finner i de fleste kristne retninger; På grunn av den opprinnelige synden i Edens hage er alle mennesker født syndige.

Jesu fristelse

Ifølge Bibelen ble også Jesus fristet av djevelen. I motsetning til Adam og Eva klarte Jesus å motstå fristelsene. Det gode avviser det onde.

Kristendommen vektlegger dualisme, troen på at verden er delt i to uforenelige grunnprinsipper: det gode og det onde.

Kristendommens virkelighetsoppfatning

Kristendommen har et såkalt lineært historiesyn. Det vil si at kristne mener historien har en begynnelse og en slutt. Universet og alt i det er skapt av Gud ifølge kristendommen. Gud anses som både skaper, dommer og opprettholder av alt liv. Dette innebærer at alt som finnes, tilhører Gud, og at historien er styrt av Gud. Styrt fordi Gud påvirker historien direkte, særlig gjennom Jesus Kristus. Hvorfor Gud valgte å skape og styre verden, forklares med den kristne frelseshistorien.

Frelseshistorien er historien om hvordan Gud aktivt går inn i menneskehetens historie og påvirker verden etter sin vilje. Frelseshistorien er en viktig del av både jødedommen og kristendommen. Særlig mytene om skapelsen, syndefallet hos Adam og Eva og Israels historie med profeter og konger er eksempler på hvordan Gud former og styrer historien. Forventninger til fremtiden, da særlig håpet om en kommende frelserkonge – en Messias – er spesielt viktig i jødedommens frelseshistorie. I kristendommen blir frelseshistorien oppdatert, med Jesus Kristus som det nye elementet.

Kort forklart mener kristne at Jesus fra Nasaret var den forventede Messias som nevnes i jødiske profetier. Særlig apostelen Paulus, kristendommens andre grunnlegger, mente at Jesu liv og oppstandelse var bevis for at Jesus faktisk var Messias. Dette aksepteres ikke i jødedommen, og er det viktigste skillepunktet mellom de to religionene.

Paulus oppdaterte frelseshistorien med å skille mellom den gamle og nye pakt (testamentum på latin). Den gamle pakt viser til avtalen mellom jødene og Gud, hvor Gud velsigner Israelfolket hvis de følger Moseloven, slik som de ti bud. Den nye pakt handler om at Gud nå blir tilgjengelig, ikke bare for jøder, men alle som aksepterer Jesus som frelser. Jesus blir dermed bindeleddet mellom mennesker, det kristne fellesskapet (kirken) og Gud.

Kristendommens frelseslære

Hovedproblemet i kristendommen er at mennesket er syndig, at vi er fraskilt Gud. Løsningen på syndens problem ligger i frelse gjennom Jesus Kristus.

Ordet frelse kommer opprinnelig fra norrønt (“fri hals”) og betyr å bli gjort fri. I kristen sammenheng innebærer frelse både forsoning og frigjøring fra synd og ondskap. Forsoning – fordi Jesu lære og død vektlegger at nåde og tilgivelse er sentralt for å bli frelst. Mennesket trenger forsoning med Gud og hverandre. At Jesus dør på korset, tolkes som den ultimate kjærlighetshandling. Jesus er uskyldig, men ofrer seg selv for hele menneskeheten, som er skyldig, for at alle kan bli frelst. Denne troen på at Jesus døde for menneskers synder, at han lider i andres sted, kalles for stedfortredende lidelse.

Frelse innebærer også frigjøring fra synd og ondskap. Troen på at Jesus stod opp fra de døde og beseiret Satan og døden – oppstandelsen – er enda et viktig dogme. Jesus viser gjennom oppstandelsen at han har makt til å beseire døden og dermed være en frigjører, en frelser.

Frelse og dommedag

Dommedag og helvete

De fleste kristne retninger tror på dommedagen – en tid i fremtiden når Kristus vil komme tilbake og dømme alle mennesker. Det vanligste synet er at de døde vil gjenoppstå og dømmes enten til evig fortapelse eller frelse. Fortapelse for de syndige, som betyr en evig tilstand borte fra Guds kjærlighet, og at de havner i helvete – og lykke for de frelste, som betyr at de havner i himmelen.

Blant dagens kristne er det stadig større uenighet om helvete er et sted eller en tilstand, og hvorvidt det er snakk om en evighet i helvete.

Læren om annihilasjon og apokatastasis

To mindre kjente teorier i kristendom om hva som skjer etter døden, er læren om annihilasjon og apokatastasis.

Annihilasjonslæren går ut på at Gud fullstendig tilintetgjør alt det onde, dvs. de som ikke er frelst, etter døden. Evig fortapelse betyr dermed slutt på livet, og ikke noe pine i noen helvetestilstand. Dette er blant annet adventistenes offisielle lære.

Apokatastasislæren går ut på at Gud vil bli alt i alle en gang i fremtiden. Dette betyr at alle mennesker vil bli frelst til slutt – også Satan og englene hans. Denne læren var utbredt i tidlig kristendom før den ble erklært som vranglære på 500-tallet. Men mange mystikere gjennom historien har vedholdt at dette synet er det eneste som er forenelig med synet på en rettferdig, allmektig og nådig gud. Læren har mange forsvarere i moderne kristendom.

Frelse i den katolske og de ortodokse kirkene

I både den katolske kirken og de ortodokse kirkene er det troen på Guds nåde i sakramentene som fører til frelse. Med andre ord er kirken, som hovedformidler av sakramenter som dåp, nattverd og botens sakrament, helt sentral for frelse i disse oldkirkene.

Et ideal for frelse er også at man forsøker å komme nærmere Gud via gode gjerninger – eksempelvis ved å hjelpe andre, praktisere bønn, faste, pilegrimsreiser o.l. Man skal forsøke å bli et mer fullkomment menneske som kristen.

Frelse i de protestantiske kirkene

I de protestantiske kirkene er det troen alene (latin: sola fide) på Guds tilgivelse eller utvelgelse som fører til frelse. Selv om både lutheranere, kalvinister og andre protestantiske kirkesamfunn også vektlegger gode gjerninger, tydeliggjør de at gjerninger i seg selv aldri fører til frelse.

De fem sola (fra lat: "alene") i protestantismen oppsummerer synet på frelsen: Frelsen oppnås ved Nåden alene i Kristus alene gjennom Troen alene for Guds ære alene som beskrevet i Skriften (Bibelen) alene.