Kristendommen – åndelighet og opplevelse

Kristendommen har en rik og lang tradisjon for opplevelsesorienterte retninger og individer. Slike kristne retninger eller enkeltindivider betegnes ofte som åndelige eller spirituelle, fordi de fokuserer mest på åndelige opplevelser. Noen kjente eksempler er ørkenfedrene i antikken, Frans av Assisi og Hildegard von Bingen fra middelalderen, hesykastene i østkirken, kvekersamfunnet fra tidlig nytid og karismatiske kristne i vår tid.

En holdning blant mange kristne i dag er at det finnes flere måter å tilbe Gud på. Det sentrale er å ha en dypt personlig relasjon til Gud og Jesus. Den vanligste måten å dyrke en slik relasjon på er gjennom bønn – både alene, i kirken under gudstjenesten – og for spesielt interesserte også via fordypning i de mange ulike formene for bønn.

For bedre oversikt kan vi dele kristen åndelighet inn i fire ulike typer kristendom: rituell, kontemplativ, diakonal, og karismatisk (Grasaas, 2015). Alle disse går under en bredere kategori som vi kan kalle for kristen mystikk.

Rituell eller estetisk kristendom legger vekt på sakramentene, ritualene, liturgi, symbolhandlinger, arkitektur og kunst i en form som tilfredsstiller sosiale og estetiske behov. Eksempler inkluderer den katolske messen og den ortodokse gudstjenesten, som er svært ritualistiske. Bruk av ikoner i gudstilbedelsen i ortodoks kristendom er et annet kjent eksempel.

Kontemplasjon (lat. contemplatio) betyr i kristen sammenheng fordypning i bønn. Kontemplative kristne vektlegger det indre åndelige livet gjennom bønn og meditasjon. De søker en indre stillhet som gir rom for gudserfaring og dypere relasjoner både til det guddommelige og andre vesener. Ved å trekke seg tilbake fra samfunnet og hverdagslivet over kortere eller lengre tid, for eksempel på retreater, kan denne type åndelighet utforskes og styrkes. Det er også mange kristne som praktiserer kontemplasjon i hverdagen, i form av kontemplative øvelser.

To eksempler på kontemplative øvelser er Jesusbønnen og sentrerende bønn. Jesusbønnen er en blanding av bønn, meditasjon, pusteteknikker og resitering og fokus på frasen «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha nåde over meg, en synder.» Denne praksisen oppstod i østkirken, dvs. i ortodoks tradisjon, blant hesykastene. Hesykasme er en innflytelsesrik kontemplativ tradisjon i gresk-ortodoks kristendom som vektlegger at mystisk bønn, slik som Jesusbønnen, kan føre til direkte gudsopplevelser.

Sentrerende bønn er en moderne gjenoppdagelse av kontemplative former for bønn fra katolsk tradisjon. Her vektlegges tilstedeværelse, indre stillhet og åpen konsentrasjon. Målet er å klargjøre mennesker for Guds nærvær gjennom stillhet.

Tre av de mange eksemplene på kontemplativ kristendom er:

• Ørkenfedrene fra antikken, som trakk seg vekk fra samfunnet, viet livet til Kristusetterfølgelse i ødemarken, la grunnlaget for klostervesenet og utarbeidet mange av de kontemplative øvelsene, slik som Jesusbønnen.
• Hildegard von Bingen, benediktinernonnen og høymiddelalderens mest innflytelsesrike kristne kvinne, som mottok visjoner, komponerte musikk og gav råd til keisere og paver.
• Kvekersamfunnet, som vektlegger at alle mennesker kan oppleve et indre lys, en metafor for Guds nærvær i alle mennesker. Dette kan de blant annet oppleve gjennom bønn.

Diakonal eller handlingsorientert kristendom vektlegger at gudserfaring kan skje gjennom gode handlinger og gjennom et sosialetisk forpliktende liv. Diakon betyr tjener på gresk og betegner generelt en person som tjenestegjør i en menighet. Men det kan også bety en kristen som vier seg til barmhjertighetsarbeid, som for eksempel sykepleietjeneste, å forbedre fattiges kår eller å løse andre sosiale og politiske problemer.

Særlig i latinamerikansk frigjøringsteologi, hvor kristendom forstås som frigjøring fra urettferdighet og undertrykkelse, er dette viktig. Opplevelsen av Gud skjer i møtet med de fattige og marginaliserte og i den kristnes kjærlighetsarbeid overfor disse.

Andre liknende eksempler på handlingsorientert kristendom er Frans av Assisi og kvekernes samfunnsengasjement. Frans av Assisi grunnla fransiskanerordenen, som etterfølger Kristus via fattigdomsidealet og barmhjertighetsarbeid. Frans vektla at kristne må hjelpe alle vesener, inkludert dyr og praktisere nåde og barmhjertighet overfor de utstøtte i samfunnet, slik som fattige, syke, tidligere kriminelle, hjemløse, etc.

Kvekersamfunnet, også kalt Vennenes Samfunn, har historisk og i dag stått i fronten for sosiale reformer, slik som forbud mot slaveri, universal stemmerett, antikrigsaktivisme, fengselsreformer og seksuelle minoriteters rettigheter.

Karismatisk kristendom omhandler den følelsesmessige nærhet til Gud, lovprisning av Gud, spesielle nådegaver og ofte uvanlige ytringsformer som følge av disse. Det er særlig åndsdåp, tungetale, profeti om fremtiden og helbredelse ved bønn som er de viktigste opplevelsene for karismatikere. Disse fenomenene regnes som nådegaver fra Gud og direkte erfaringer med Den hellige ånd.

Den viktigste karismatiske bevegelsen i dag er definitivt pinsebevegelsen, som er blant den raskest voksende formen for kristendom i verden.

Disse fire formene for kristen åndelighet er eksempler på kristen mystikk. Kristen mystikk er holdningen om at Gud og den ytterste virkelighet kan oppleves direkte, enten spontant eller som resultat av bestemte forberedelser. Disse forberedelsene inkluderer kontemplativ og rituell praksis og hvordan man lever og behandler andre.

Flere av formene går over i hverandre, slik som hos kvekersamfunnet og fransiskanerne, som både vektlegger kontemplasjon og kjærlighetsarbeid.

Grasaas, Anne-May (2015, 27. juli). Presten som formidler av spiritualitet. Dagen. Hentet fra http://www.dagen.no/