Kristendom – høytider

De viktigste høytidene i kristendommen handler om Jesus. Hans fødsel, lidelseshistorie, oppstandelsen og oppstigningen til himmelen markeres av de viktigste kristne høytidene – jul, påske, og Kristi himmelfart. Pinsen er også sentral.

Julen feires til minne om at Jesus ble født. Hans fødsel i en stall i Betlehem regnes av kristne som en oppfyllelse av jødiske Messias-profetier fra Det gamle testamentet. Ifølge Bibelen ble Jesus født av jomfru Maria, og unnfangelsen skjedde ved Den hellige ånd. Poenget med å feire julen for kristne er hovedsakelig å minnes at Gud ble menneske i Jesus for å påta seg menneskers synder og dermed frelse menneskeheten.

Julen feires av de fleste kristne rundt 24.-25. desember. Denne datoen ble fastsatt av kirken i løpet av 300-tallet, og korresponderer med datoen for vintersolverv. Julefeiringen er trolig den mest populære kristne høytiden, selv om den ikke er den viktigste. Noe av grunnen til dette er at julen også feires av ikke-kristne, og fordi den for mange handler mer om mattradisjoner, gaver og familiehygge enn religion og gudstilbedelse.

Påsken er den eldste og viktigste av de kristne høytidene. Påsken feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse – hendelsene som skjedde den siste uken Jesus levde ifølge evangeliene.

Sentrale hendelser i Jesu siste uke er:

• Palmesøndag, da Jesus red inn i Jerusalem på et esel og folket der hilste og hyllet ham med palmegrener, som en konge.
• Skjærtorsdag, da Jesus hadde sitt siste måltid med disiplene og etablerte nattverden, det viktigste kristne ritualet.
• Langfredag, da han ble korsfestet og døde.
• Påskedag, søndagen da han stod opp fra de døde.

Tiden mellom palmesøndag og påskedag kalles for den stille uke. Den stille uke innledes med palmesøndag, som er søndagen før påske, etterfulgt av skjærtorsdag, langfredag og påskehelga. Denne uken minnes man Kristi lidelse, og derfor er ukens gudstjenester fram til påskedagen tradisjonelt preget av enklere liturgi og lesning av Jesu lidelseshistorie fra evangeliene. I katolsk tradisjon dekker man over bilder av Jesus med svart klede, som symbol på hans død.

Påskeaften er lørdagen før påskedag, og ble tradisjonelt feiret som en stille dag for faste og bønn. I katolsk tradisjon er dette kirkens sørgedag, og den eneste dagen i året man ikke kan motta nattverd utenom nødstilfeller.

Påskedagen feirer man Jesu oppstandelse, da Jesus ifølge evangeliene står opp fra de døde. Dette regnes som det største underet i kristendommen. Påskemorgenens gudstjeneste er høydepunktet i alle de store kirkenes påskefeiring. Mange kirker starter feiringen av påskedagen allerede på påskeaften (lørdag kveld) etter solnedgang, eller natt til søndag morgen.

Uken mellom første påskedag og andre søndag etter påske (søndagen én uke etter første påskedag) kalles for påskeuken. I dagligtalen kaller man ofte feilaktig den stille uke for påskeuken, som ikke er korrekt ifølge kristen terminologi.

Ifølge evangeliene foregikk alle hendelsene den siste uken i Jesu liv under den jødiske høytiden pesach. Denne feiringen minnes israelittenes utvandring fra fangenskapet i Egypt, da Moses skal ha ført jødene til frihet. Ordet påske kommer fra det hebraiske pesach.

I tidlig kristendom feiret jøder og kristne påskehøytiden i samme periode, men med tiden ble feiringene stadig mer separert, blant annet fordi de bruker ulike kalendere til å bestemme tidspunktet for påskehøytiden.

På 300-tallet bestemte kirken at påskedagen skulle feires første søndag etter første sykliske fullmåne, på eller etter 21. mars. Dette betyr at helligdagene i påskehøytiden er såkalte bevegelige helligdager. Dette er merkedager som ikke faller på samme tidspunkt fra det ene året til det neste. Derfor varierer datoen for påskedagen med inntil 5 uker. De tidligste og seneste datoene for påskedagen er 22. mars og 25. april, eller 4. april og 8. mai i den ortodokse kirken, fordi sistnevnte bruker en annen kalender. Påskedagen blir brukt som utgangspunkt for å regne ut andre viktige helligdager, som Kristi himmelfart og pinsen.

Kristi himmelfartsdag er dagen som markerer Jesu oppstigning til himmelen, og feires 40. dag etter påske. Ifølge evangeliene viste Jesus seg flere ganger for sine disipler i kjøtt og blod etter oppstandelsen, først til noen av sine kvinnelige disipler. Etter 40 dager dro han fra jorda og for opp til himmelen.

Pinsen markerer at Den hellige ånd kom til de første kristne i Jerusalem 50 dager etter påsken, det vil si etter at Jesus hadde dratt til himmelen. Denne hendelsen regnes som grunnleggelsen av kirken. Dette er viktig fordi de aller fleste retninger i kristendommen mener at den oppstandne Jesus er virksom og nærværende i kirken gjennom Den hellige ånd. Dette er en av grunnene til at kirken er så sentral i kristendommen – kirken regnes som institusjonen som Jesus Kristus opererer gjennom, i kraft av Den hellige ånd.

Kirkeårets helligdager bestemmes av påsken og av kirkesamfunnenes særegne tradisjoner. I katolsk og ortodoks kristendom har man for eksempel en flere ukers fasteperiode før påske, som i praksis betyr at de ikke spiser kjøtt.