På grunn av intens misjonsaktivitet ble tradisjonell samisk religion langt på vei utryddet i løpet av 1700-tallet. Enkelte elementer har likevel overlevd fram til våre dager – i mange tilfeller parallelt med kristne livssyn. Det foregår også forsøk på å nytolke samisk før-kristen religion i nyåndelige miljøer.
Verdensbilde
Samene trodde på flere parallelle verdener. I tillegg til den "vanlige" verden fantes det blant annet et rike for de døde (Jábmiid áibmu), et paradis (Sáivu), et dyrerike, et himmelrike og en underverden.
Solguden var en sentral kraft blant de samiske gudene. Solguden ble kalt Beaivi, som også er det samiske ordet for sol. Ifølge samisk mytologi kom reinen vandrende til jorda langs solstrålene. En annen viktig gud var tordenguden Horagállis, også kalt Dearpmis, som rådde over alt fra lyn, torden, vind og vær til menneskenes liv og død. Samene henvendte seg gjerne til ham for velstand og lykke. Andre sentrale guddommer var vindens og stormens gud Bieggolmmái, jaktens gud Leaibolmmái og Storjunkeren, som rådde over ville dyr, fugler og fisker.
Samene trodde også på en rekke kvinnelige guder. En viktig gudinne var Máttaráhkká, som var den som skapte menneskets kropp. Hun var også stammor til tre andre gudinner: Sáráhkká, Juksáhkká og Uksáhkká. Disse var særlig viktige i forbindelse med skapelse, fødsel og livet i hjemmet. Sáráhkká brakte barna inn i morslivet etter at Máttaráhkká hadde skapt dem, og hjalp til når barn ble født. Juksáhkká kunne gripe inn i morens liv og forandre kjønn på fosteret. Uksáhkká hadde sitt tilhold ved inngangen til gammen. Hun voktet boligen mot onde krefter og passet på små barn.
Samisk religion var animistisk, det vil si at ting i naturen ble oppfattet som besjelet av ånder eller guder. Disse kunne være usynlige, eller kunne ha tatt bolig i naturobjekter som fjell, steiner, trær og liknende. Man kjenner også til menneskelagde gude- eller åndefigurer. Ifølge tradisjonell tro hadde menneskene hjelpeånder. Disse kunne se ut som små mennesker og være kledd i fargerike samiske klær. De kunne også ha dyreform. Hjelpeåndene kunne gå i arv, selges eller gis i medgift.
Myter
Mange samiske myter, eventyr og sagn har overlevd fram til våre dager, enten som del av en fortsatt levende muntlig fortellertradisjon eller i skriftlig form. Disse er en uvurderlig kilde til samenes religiøse forestillingsverden. Dyr er et sentralt motiv i mange samiske myter, som forteller om dyrenes til dels overnaturlige evner, tilblivelse og egenskaper. Andre fortellinger handler om mytiske vesener og samiske guder. Det finnes også historiske myter, som gjerne handler om samenes møter med andre folkeslag.
Flere fortellinger om verdens og menneskets skapelse finnes også i den samiske mytologien. Mytene varierer mellom ulike grupper av samer, og synes i stor grad å være påvirket av natur og leveforhold. Som oftest handler fortellingene om guder eller andre makters omforming av verden snarere enn skapelse ut av ingenting.
Ritualer og kult
Sjamanisme var et sentralt element i samisk religion. Sjamanisme er en religionsform som bygger på en forestilling om at det finnes flere virkelighetssfærer. Sjamanen, som er en åndelig ekspert med spesielle evner, kan foreta reiser til for eksempel gude- og åndeverdenen. Samenes rituelle og religiøse ekspert ble kalt noaidi. Med bistand fra sine hjelpeånder kunne noaiden foreta sjelereiser til paradis (Sáivu), til dødsriket (Jábmiid áibmu) eller til hvilket som helst sted på jorden for å søke råd og veiledning av gudene eller avdøde. På grunn av sin spesielle kontakt med ånder og guder kunne også noaiden bidra til å helbrede syke.
Noaiden brukte sjamantrommen for å komme i transe, slik at sjelen hans kunne reise mens kroppen lå urørlig tilbake. Han hadde også inngående kunnskaper om trommen og de religiøse figurenes symbolikk og brukte trommen for å spå. Man la da en ring av metall eller en beinfigur på trommen og slo på trommen med en hammer av reinhorn. Ut ifra hvor ringen eller figuren bevegde seg, fikk man svar på ulike spørsmål.
Ofring var en viktig rituell handling i den samiske kulturen. I det daglige ofret man gjerne hjemme eller ute i naturen, uten bistand fra en noaide. Offeret ble tilpasset hva man ofret for, og hvem man ofret til. Vanlige offer var tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, og offerseremonien ble ledet av en noaide.
Materielle og estetiske uttrykk
Sjamantrommen er kanskje det mest kjente og karakteristiske materielle uttrykket for samisk religion. I det sentral- og nordsamiske området ble trommen laget av en uthullet treknoll, overspent med et reinsdyrskinn. Denne trommetypen kalles skåltromme. Sørsamiske trommer er såkalte rammetrommer. Her ble bunnen laget av et langt, tynt trestykke som er bøyd i en sirkel, og med to trepinner i kryss på baksiden. Også denne har reinsdyrskinn spent over stammen, hvor det er malt figurer som blant annet symboliserer ulike guder, dyr, hus og mennesker. Sjamantrommen ble tradisjonelt brukt av noaiden for å komme i transe eller for å spå.
I tråd med samenes animistiske verdensbilder ble mange ting i naturen oppfattet som besjelet. Fjell, steinformasjoner, steiner, sprekker i fjellsiden, kilder og sjøer kunne bli tilskrevet en åndelig kraft. Hellige naturformasjoner kunne både bli gjort til gjenstand for tilbedelse og bli brukt som offerplass. Det finnes også menneskeskapte offerplasser, som for eksempel steinsirkler.
Samisk religion i dag
På 1700-tallet ble det satt i gang systematiske forsøk på å kristne samene. Misjonen førte til at tradisjonell samisk religionsutøvelse i stor grad forsvant, og mange samer vil i dag identifisere seg med et kristent eller sekulært livssyn.
Enkelte idéer og skikker har imidlertid overlevd fram til våre dager. Samiske trosforestillinger har dessuten satt sitt preg på folkelig religiøsitet blant den etnisk norske befolkningen, særlig i Nord-Norge, hvor tro på magi og overnaturlige vesener i stor grad synes å være kommet inn som følge av påvirkning fra samisk religiøsitet.
Alternativbevegelsen har også viet urfolks spiritualitet stor oppmerksomhet, og det foregår en nytolkning av blant annet sjamanisme, magi, tro på kraftdyr og bruk av moderne sjamantrommer i alternativmiljøet.
I videoen under forteller artist Ella Marie Hætta Isaksen blant annet om hvilken rolle samisk religion spiller for den samiske identiteten hennes, og hvordan det hjelper henne og inspirerer henne både i musikken, engasjementet for naturvern og i livet for øvrig. Hun bruker den tradisjonelle samiske sangformen joik i sin musikk. Joiken er et samisk kulturuttrykk som har overlevd fornorskingen. Joik ble blant annet brukt i religiøse ritualer og har fremdeles en åndelig betydning for mange samer.
Artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelen "Samisk religion" på Religioner.no.
Kilder
Christensen, C. (2005). Urfolk på det nyreligiøse markedet: en analyse av Alternativt nettverk [Masteroppgave]. Universitetet i Tromsø.
Friis, J. A. (1871). Lappisk Mythologi. Cammermeyer.
Friis, J. A. (1871). Lappiske Eventyr og Folkesagn. Cammermeyer.
Hultkrantz, Å. (1987). Non-Shamanic Guardian Spirits. I T. Ahlbäck (Red.), Saami Religion. (s. 110–123). Donner Institute.
Kristiansen, R. (2005). Samisk religion og læstadianisme. Bergen: Fagbokforlaget.
Kroik, Å. V. (2005). Djuren – beskyddare, budbärare och vänner. I Å. V. Kroik (Red.), Efter förfädernas sed – Om samisk religion. (s. 14-25). Boska.
Pollan, B. (2007). For Djevelen er alt mulig – Kristne historier om samene. Høyskoleforlaget.
Rydving, H. (2010). Tracing Sami traditions : in search of the indigenous religion among the Western Sami during the 17th and 18th centuries. Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie B, Skrifter 135. Novus forlag.
Vorren, Ø. (1987). Sacrificial Sites, Types and Function. I T. Ahlbäck (Red.), Saami Religion. (s. 94–109). Donner Institute.
Westman, A. (2005). Den heliga trumman. I Å. V. Kroik (Red.) Efter förfädernas sed - Om samisk religion. (s. 58–73). Boska.