Plast er et syntetisk materiale som består av lange kjeder av karbon og hydrogen. Det brukes i mange produkter, og har vært et populært materiale i over 100 år. Gjennom de siste ti årene har vi oppdaget stadig flere problemer som er knyttet til plast.
Plast – fra luksus til hverdag
Husmor poserer med kost av plast.
Fra å være et dyrt materiale som ble brukt til luksusprodukter, som smykker, nylonstrømper, telefoner og radioer på 1930- og 40-tallet, har plasten blitt et billig materiale.
Etter hvert ble plasten brukt til mer hverdagslige produkter og fant veien inn i alle husholdninger.
I dag brukes den i nesten alle tenkelige produkter: båter, våpen, tannkrem, maling og klær.
Plast er en syntetisk polymer
Plast er lange kjeder av hydrokarboner der de samme molekylene repeteres. Slike stoffer kalles polymerer. Plast er en syntetisk polymer, fordi den lages i en industriell prosess.
Flere eten-molekyler reagerer og danner polyeten.
Cellulose, proteiner og DNA er eksempler på naturlige polymerer. Disse “settes sammen” i levende organismer.
Celleulose er en naturlig polymer som er bygget opp av mange glukose-enheter.
Polymerer kan være:
- naturlige: proteiner, polysakkarider, DNA
- syntetiske: ulike typer plast
Plast lages av olje
Noen typer plast kan brytes ned biologisk. Også denne typen plast blir til mikroplast.
Plast kan framstilles av ulike stoffer. I dag er det vanligste å bruke . Vi kan også lage plast av planteoljer og maisstivelse. Slike plasttyper kalles bioplast.
Betegnelsen bioplast brukes om plast som inneholder en viss andel biologisk materiale. Noen typer bioplast kan brytes ned biologisk, men ikke alle.
Den posen mange bruker for å samle opp matavfall for kompostering, er laget av plast som kan brytes ned biologisk.
Mikroplast – små plastpartikler
Mikroplast er plastpartikler som er mindre enn 5 mm lange. Mikroplast blir tilsatt produkter for at de skal få bedre egenskaper.
I tillegg dannes mikroplast når større plastbiter brytes ned. Dette gjelder også bioplast.
Store mengder mikroplast havner hvert år i naturen, og er en potensiell fare for levende organismer.
Tvilsomme tilsetningsstoffer gir plasten bedre egenskaper
I 1938 ble plaststoffet teflon oppdaget ved et "uhell". Teflon har svært lav friksjon. I en stekepanne med teflonbelegg vil ikke det du steker sette seg fast like lett som i en stekepanne av jern.
Hvis du studerer strukturen til plasttypen polyeten, så oppdager du at polyeten er bygget opp av kun karbon og hydrogen. Polyeten er et hydrokarbon.
Når hydrokarboner brennes, dannes det karbondioksid og vann, samtidig som det frigis energi:
Dette ser ikke så ille ut, tenker du kanskje? Problemet er de andre stoffene som tilsettes for at plasten skal få de egenskapene vi ønsker:
- gjøre den myk: ftalater
- gi den farge: ulike metallforbindelser
- tåle varmebehandling: bly
- hindre at plastprodukter tar fyr så lett: bromerte flammehemmere
Drikkeflasker av plast kan avgi miljøgifter til for eksempel vannet i drikkeflaska. Når flaska kastes og forbrennes, kan stoffene avgis til lufta.
Mange av disse stoffene er så farlige for miljøet og helsa vår at de er definert som miljøgifter. Stoffene kan frigis når plasten brennes, eller under bruk.
Kilder
Apollon. (2015, 21. april). Då plasten kom til Noreg. Hentet fra https://www.apollon.uio.no/artikler/2015/1_plasten.html
Avfall Norge. (2018, 24. april) Forsvinner nedbrytbar plast? Hentet fra https://www.avfallnorge.no/bransjen/nyheter/forsvinner-nedbrytbar-plast
Sortere.no. (2019) Bioplast, emballasje. Hentet fra https://sortere.no/privat/produkttype/1063/Bioplast,%20emballasje
