Havet – stort, men sårbart

For få år siden var det helt vanlig å sende urensa kloakk rett ut i havet. I dag høres dette helt utrolig ut, men situasjonen er kanskje ikke så mye bedre nå likevel. Vi vet at det hvert år kastes 9–14 millioner tonn plast ut i havet (Marfo, u.å.). Dette tilsvarer at søppelbilen tømmer et lass med plast på stranda hvert minutt, hver dag i et helt år!

Idéen om at vi kan dumpe søpla vår i havet uten at det har noen konsekvenser, vil selvsagt ikke bidra til en bærekraftig utvikling. Oppslag i media om hval, fisk og fugl med magen full av plast har skapt mye oppmerksomhet rundt marin forsøpling. Kanskje vi er ved et vendepunkt når det gjelder synet på havet som stort og upåvirkelig for menneskelig aktivitet?

Havets evne til å ta opp CO₂ har gjort at mange har fått et håp om at havet skal bli redningen ut av den økende globale oppvarmingen. Havet har evne til å ta opp mye mer CO₂ enn det gjør i dag, men denne evnen avtar hvis havet blir varmere.

Problemet er at når CO₂-konsentrasjonen i havet øker, blir havet surere. I prinsippet er det det samme som skjer når du bruker en brusmaskin: CO₂ tilsettes vannet, og vi får vann med kullsyre.

Surere hav

Surere hav er dårlig nytt for organismer som skjell, snegler, korallrev og noen typer plankton. Disse har et utvendig skjelett av kalk som ikke vil dannes hvis vannet er for surt.

Uten kalk vil ikke disse organismene kunne leve. En nedgang i forekomsten av dem vil påvirke andre arter i næringskjeden. Nedgang i mengden plankton i et økosystem vil blant annet påvirke økonomisk viktige arter som torsk og sild, som befinner seg lenger oppe i næringskjeden.

Havet er viktig for å dekke behovet for mat til en stadig voksende befolkning. 10 % av maten vi spiser, kommer fra havet. Dette virker kanskje litt lavt når vi vet at planteproduksjonen i havet er like stor som på land?

Forklaringen ligger i at det vi spiser fra havet, stort sett er fisk, som jo befinner seg høyt oppe i næringskjedene. Mye av energien som planteplanktonet har fanget fra sollyset ved hjelp av fotosyntesen, går tapt på veien.

En stor del av det avfallet som havner i havet, er plast. Denne plasten tar livet av sjøfugl, sjøpattedyr og fisk hver dag. Dyrene vikler seg inn i plasten, blir sittende fast og drukner. I løpet av ett år er det snakk om over 1 million individer. Da er ikke fisken regnet med.

Plasten blir etter hvert delt opp i mindre biter. Disse er så små, at fisken tror det er plankton, og fisken spiser seg mett på plast. I stedet for å få i seg viktige næringsstoffer ender fisken opp med farlige giftstoffer i seg. Disse følger med oppover i næringskjeden og kan ende opp på middagsbordet vårt.

Fiskeri og oppdrett er Norges nest største eksportnæring og bidrar til mange arbeidsplasser langs kysten.

For å sikre at vi ikke tar opp mer fisk enn tilveksten, reguleres fiskerinæringen strengt. På bakgrunn av råd fra havforskere fastsettes det kvoter for ulike fiskearter hvert år. Mange arter påvirkes indirekte av fisket som foregår. Bestander av sjøfugl påvirkes sterkt av størrelsen på enkelte fiskebestander.

Oppdrettsnæringen har vokst kraftig og påvirker de marine økosystemene i stadig større grad. Rømt laks gyter med den ville laksen, påvirker det genetiske mangfoldet og sprer sykdommer og parasitter. Fôr og avføring fra oppdrettsanlegg bidrar til algeoppblomstring (Miljødirektoratet, 2023).

Vind er en fornybar energikilde som vi har mye av. Etablering av vindmøller på land har møtt en del motstand i Norge, blant annet fordi det fører til inngrep i naturen. Vindmøller kan også påvirke dyreliv negativt og medføre støy.

Ved å etablere vindmølleparker til havs unngår man noen av disse problemene. Men fordi det er mye vi ikke vet om de mulige skadevirkningene på livet i havet, må vi basere beslutninger på den nyeste forskningen som er tilgjengelig.