Hvorfor være inne når alt håp er ute?

La oss si at du lever til du er 100 år. Da vil du ha tilbrakt 90 av disse innendørs, om du er en gjennomsnittlig europeer. Etter at vi mennesker bygde våre første primitive hus for 300 000 år siden, har vi lagd stadig mer innendørsareal. På Manhattan i New York City, for eksempel, er innendørsarealet nå tre ganger større enn arealet av selve øya.

Ordet økologi kommer av ordet oikos, som betyr «hjem». Økologi er nettopp læren om vårt hjem. Ikke designideer for stuen eller siste skrik i kjøkkenstyling, men naturen, dette myldrende, grønne (tidvis hvite) utenfor vinduene våre. Hva vet du egentlig om ditt eget hjem – om naturen? Britiske forskere testet dette. Det viste seg at halvparten av to tusen voksne briter ikke var i stand til å kjenne igjen en gråspurv. I en annen undersøkelse fikk barn se billedkort av vanlige britiske planter og dyr samt billedkort med Pokémon-figurer. Åtte- til elleveåringene var klart flinkere til å identifisere Pokémon-«arter» enn virkelige arter – som eiketrær eller grevlinger. Omtrent 80 prosent av de japanske fantasifigurene fikk riktig navn, mot under halvparten av de reelle artene.

Kanskje ikke så rart når vi ser på endringene i barns uteliv og utelek. Et eksempel fra den britiske avisen Daily Mail i 2007 illustrerer poenget, gjennom å se på endringene i tumleplassen til fire generasjoner åtteåringer. Oldefar George ble født i 1926 og var åtte år i 1934. Familien bodde trangt, og George tilbrakte mesteparten av fritiden utendørs, uten organiserte aktiviteter og uten voksent tilsyn. Han gikk ofte til favoritt-fiskedammen, nesten en hel mil hjemmefra, alene. Neste generasjon, bestefar Jack, var åtte år i 1950. Han fikk gå til det nærmeste skogholtet, et par kilometer hjemmefra, for å leke. Han gikk også alene til skolen hver dag. Da mamma Vicky var åtte i 1979, lekte hun i parken og i nærområdet rundt der hun bodde, til nød fikk hun gå til den lokale svømmehallen, 800 meter unna. I dag leker sønnen hennes, Edward, i hagen. Han får ikke lov å gå til naturkatedralen – et sted for store tankerskolen, moren kjører ham dit. Vil han sykle, legger mor sykkelen i bilen og kjører ham til et område der de kan sykle sammen.

Og det er ikke bedre i barnehagen. En sammenligning av to hundre nye og eldre barnehager i Oslo viser at arealet per barn har falt med nesten tretten kvadratmeter (barnehager bygd før 1975 versus etter 2006). Femtifire prosent av arealtapet er i barnas uteareal, mens arealet til parkering og adkomst bare har gått ned med snaut to prosent. Mye av forklaringen ligger i at mens parkeringsareal er lovregulert, ble kravet til minimumsstørrelse på lekeområder per barn fjernet i 2006.

Vi voksne er også mindre ute enn før. Vi har blitt tastaturklikkende kontorstolsittere på dagtid, skjermfikserte sofagriser på kvelden og i helgen. Hva betyr det at vi har forlatt vårt opprinnelige oikos, naturen, og flyttet inn blant parkett og plisségardiner? De fleste av oss lever vårt innendørsliv uten å reflektere særlig over hva vi mister. Men vårt nye liv som Homo innendørius har viktige konsekvenser. Fraværet av natur kan gjøre oss syke, og det er flere mekanismer i sving.

En ting er at jevnlig kontakt med natur i form av jord, planter og dyr er med på å bygge vårt immunforsvar. Denne sammenhengen kalles biodiversitetshypotesen og handler om at tapet av biologisk mangfold og den økende forekomsten av en rekke ikke-smittsomme, kroniske sykdommer ser ut til å være sammenkoblet. Det handler om sykdommer som har å gjøre med at immunsystemet løper løpsk – multippel sklerose (MS) og leddgikt, astma, allergi, cøliaki, tarmbetennelser, diabetes 1.

I dette bildet spiller mikroorganismer en nøkkelrolle. Tapet av biologisk mangfold handler nemlig ikke bare om vandreduer og neshorn. Det handler også om mikrober på og i kroppen vår – for hver og en av oss er en vandrende dyrehage, med billioner av bakterier. Nye estimater anslår at om lag 200 gram av vekten til en gjennomsnittsmann er mikrober. Når vi møter færre mikrober i livet, fordi vi ikke eksponeres nok for jord, dyr og grønn natur, gjør det immunsystemet vårt mindre robust, slik at vi lettere blir syke.

Ny forskning som støtter biodiversitetshypotesen, kommer nå på løpende bånd. Et helt annet sett med forskning, også økende i omfang, ser på koblingen mellom natur og psykisk helse. Rundt en fjerdedel av alle voksne nordmenn har hatt psykiske problemer det siste året. Her har naturen løsninger på lager: Det å røre på seg, i grønne omgivelser, kan være en enkel, men virkningsfull medisin. Det er godt for helsa og dermed bra for samfunnet.

I dag har mange hørt det japanske begrepet shinrin yoku, eller skogbading. Ordet dukket opp for første gang i den vitenskapelige litteraturen i 1998, i en studie som viste at en rusletur reduserte blodsukkernivået hos diabetespasienter. Når jeg søker på ordet i dag, får jeg over 100 treff i Web of Science, en nettbase over akademiske artikler (og mer enn en million treff på google). Her finnes studier som viser at skogsbesøk er bra for alt fra hjerneaktivitet, stresshormoner, puls og blodtrykk til selvrapportert humør, søvn og konsentrasjon.

Og det må slett ikke være skog, også annen natur duger. En oppsummering fra 2019 konkluderer med at det finnes «sterke bevis på en kobling mellom natureksponering og helse», men sier også at vi fremdeles mangler mye på å forstå årsaken til effektene. Men siden det å rusle en tur i naturen er enkelt, gratis og uten bivirkninger, burde det ikke være så mye å lure på – det er bare å snøre på seg skoene og komme seg ut.

Et siste poeng er at vi må kjenne naturen for å ville ta vare på den. Naturkontakt og positive naturopplevelser i barndommen gjør det mer sannsynlig at du bryr deg om miljøspørsmål som voksen. At voksne som er viktige for deg, er med deg ut, viser deg natur og lar deg forstå at natur betyr mye for dem, spiller også en stor rolle.

Derfor trenger vi å komme oss ut. Og se og kjenne og lytte og lukte. Puste og smake og føle. Kjenne på gleden i bare å være ute, i nærskogen, i parken, ved sjøen eller på vinterfjellet. For hvordan kan vi ta vare på en natur vi ikke kjenner? Hvordan kan vi forvente at våre barn skal gjøre en bedre jobb enn oss med å redde klima og natur, om ingen har lært dem å være glad i våre medskapninger?

Kilde

Sverdrup-Thygeson, A. (2020). På naturens skuldre: Hvordan ti millioner arter redder livet ditt. Oslo: Kagge forlag.