Statsministeren og regjeringen
Statsministeren leder arbeidet i regjeringen og er regjeringens ansikt utad. Selv om statsministeren representerer sitt eget parti, er hovedoppgaven til statsministeren å få regjeringen til komme til enighet.
I tillegg til statsministeren består regjeringen av statsrådene, som er ansvarlige for hvert sitt departement. Et departement har ansvar for politikken på et spesielt fagområde, for eksempel utdanning, klima eller utenrikspolitikk. I rollespillet har departementene samme navn som komiteene på LilleStortinget. Det betyr at for eksempel alle proposisjoner fra finansdepartementet blir behandlet i finanskomiteen på LilleStortinget.
Alle i regjeringen har dessuten hver sin statssekretær. Statssekretæren er en politisk rådgiver som skal hjelpe til med å gjøre research og utforme politikken.
Det politiske arbeidet i Regjeringen
Proposisjoner
Regjeringen starter forarbeidet i god tid før selve rollespillet. Den viktigste jobben i denne perioden er å skrive proposisjoner. En proposisjon er et forslag fra regjeringen til LilleStortinget, som regjeringen ønsker at LilleStortinget skal vedta. Hvor mange proposisjoner som skal skrives, avhenger av hvor stort rollespillet er, men vanligvis bør man skrive 2–4 proposisjoner per departement.
Koalisjonsregjering
Bortsett fra en kort periode i 2000–2001 har Norge bare hatt koalisjonsregjeringer helt siden 1997. Det vil si at flere partier har gått sammen om å danne regjering. Regjeringen i dette rollespillet vil sannsynligvis også bestå av flere partier. I arbeidet med proposisjonene må regjeringen derfor ta hensyn til hvor store partiene er. Det som bestemmer partiets størrelse, er hvor mange representanter de har på LilleStortinget.
Kompromisser og hestehandler
Statsministeren må sørge for at alle partiene i regjeringen føler at de får noe igjen for å sitte i regjering. Når det er uenighet om en sak, kan det løses på ulike måter. Av og til kan man komme fram til et kompromiss, det vil si at man lander på en løsning som ligger et sted mellom ytterpunktene. Dette kan for eksempel være naturlig når det er snakk om å bevilge penger eller å innføre skatter og avgifter.
I andre situasjoner er det vanskelig å finne et kompromiss. Da må man gi og ta litt. En løsning er at at noen får gjennom sin vilje i en sak, mot at de andre får sin vilje i en annen sak. Slike såkalte politiske hestehandler blir ofte kritisert fordi de ofte handler om prinsipielle saker, og partene får derfor gjerne kritikk for å ha sviktet sine prinsipper.
Regjeringen og LilleStortinget
Regjeringens medlemmer sitter ikke på LilleStortinget og har derfor ikke stemmerett i sakene som skal vedtas. Grunnen til dette er at Norge styres etter et maktfordelingsprinsipp som sier at den utøvende makt, den lovgivende makt og den dømmende makt skal være delt. I dette rollespillet er Regjeringen den utøvende makt, mens LilleStortinget er den lovgivende makt. Den dømmende makt er domstolene.
Dette betyr at alt regjeringen ønsker å få gjennomført, må vedtas på LilleStortinget. Da er det viktig at statsministeren har god kontakt med den parlamentariske lederen for sitt parti på LilleStortinget. De andre partilederne i regjeringen bør også ha god kontakt med sine parlamentariske ledere. Slik kan regjeringen sikre at representantene på LilleStortinget er lojale til regjeringens politikk.
Hvis rollespillet har en flertallsregjering, er det ikke nødvendig å søke støtte hos partiene som ikke sitter i regjering (opposisjonspartiene). Hvis regjeringen derimot er en mindretallsregjering, vil det være nødvendig å få med minst ett annet parti til for å få gjennom sakene. Da bør statsrådene ha nær kontakt med komiteene og de aktuelle partilederne for å undersøke muligheter for samarbeid om enkelte saker.