Nasjon og nasjonalisme

Åpne bilde i et nytt vindu

Offentlig eie

Bilde: Jean-Victor Schnetz

Begrepet nasjon har flere betydninger. I den politiske forståelsen tok nasjonen utgangspunkt i en stat som omfattet en gruppe med felles identitet. I den kulturelle forståelsen av begrepet utgjorde nasjonen en gruppe av mennesker som delte en felles kulturell identitet.

Behovet for en nasjonal tilhørighet oppsto blant annet som følge av den industrielle revolusjonen med økende urbanisering, større markeder og utviklingen av kommunikasjonsmåter som knyttet by og land tettere sammen.

I opplysningstidens Frankrike oppstod den politiske forståelsen av nasjonalismen. Revolusjonens mål var å begrense konge- og adelsmakten og styrke folkesuvereniteten. Dette var et klart brudd med standssamfunnets hierarkier og privilegier. Alle franskmenn som var lojale til idéene om frihet, likhet og brorskap, var per definisjon borgere av nasjonen Frankrike, og ikke lenger kongens undersåtter.

Under Napoleons okkupasjon av deler av dagens Tyskland oppsto en mer kulturnasjonalistisk forståelse av nasjonsbegrepet. Her var kulturelle særtrekk og folkegruppens egenart det viktigste. For tyskerne ble det derfor viktig å vise forskjellene fra okkupantene. Den tyske nasjonsforståelsen bygde på idéen om at et folk med felles språk og historie, og som delte en rekke kulturelle særtrekk, var en nasjon. I ytterste konsekvens kunne et begrep som avstamning bli lagt til grunn for å definere hvem som var tyskere.

I nasjonalromantikken ble det følgelig viktig å finne landets opprinnelige kulturelle egenart. Språket, naturen og historien definerte folket og satte grenser mot folkegrupper med annen etnisitet.

I norsk historie kan den politiske nasjonsforståelsen forankres i 1814 og lojaliteten mot Grunnloven, mens den kulturelle forståelsen knyttes til nasjonalromantikken fra 1840-årene der nordmennenes egenart og folkesjel vektlegges.

Klikk på plusstegnene for mer informasjon

Wienkongressen i 1815 definerte maktbalansen i Europa. Seierherrene etter Napoleonskrigene gjeninnførte prinsippet om at makten skulle ligge hos kongemakten og privilegerte grupper. Til tross for dette ble kravene om nasjonal selvstendighet og folkesuverenitet sentrale kampsaker for europeere flest.

Nasjonalismen kan lett tilpasses politiske ideologier. I første halvdel av 1800-tallet var nasjonalisme og liberalisme to sider av samme sak. Ulike folkegrupper kjempet for selvstyre, og nasjonene skulle baseres på folkesuverenitet og demokratiske institusjoner.

Revolusjonene i 1830 og 1848 var preget av motstand mot forsøk fra kongemakt og adel på å begrense folkets medbestemmelse og individuelle rettigheter. I tillegg var flere av opprørene i Europa preget av ulike folkegruppers ønsker om selvstendighet.

Revolusjonene i 1830 og 1848

Klikk inn på kartet og se noen utvalgte revolusjoner og opprør.

I andre halvdel 1800-tallet tok de konservative kreftene kontroll over nasjonsbegrepet. Nå handlet det ikke om "taler og parlamentariske beslutninger, men om blod og jern", slik Preussens leder Otto von Bismarck formulerte det. Statsmakten brukte nasjonalistisk propaganda i aviser, i skolen og gjennom allmenn verneplikt for å vise nasjonal selvhevdelse. Sosialdarwinistiske idéer ble også lagt til i kappløpet om kolonier. Med stormaktenes oppblåste, nasjonalistiske selvbilde var veien mot første verdenskrig kort.

Nasjonalismen fungerte som samlende og splittende. Samlingen av Tyskland og Italia i 1860-årene var forankret i den konservative nasjonalismen der henholdsvis Preussen og kongeriket Sardinia ledet samlingsprosessen. Delstatene var industrielt sterke og trengte kontroll over nye markeder. Otto von Bismarck, Preussen, og Camillo Cavour, Sardinia, drev gjennom samlingene ved hjelp av et sterkt militærapparat, nasjonalistisk propaganda og krigføring mot nabostatene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i speilsalen i Versailles. Samme år ble Kirkestaten innlemmet i det nye kongeriket Italia.

For de gamle imperiene Østerrike, Russland og Det osmanske riket fungerte nasjonalismen som splittende. Rikene bestod av en rekke folkegrupper som kjempet for selvstendighet og selvstyre innad i rikene. Først etter første verdenskrig fikk de fleste folkegruppene lønn for strevet da en rekke nye nasjoner ble selvstendige i Øst-Europa.

I mellomkrigstiden tok fascistene kontroll over nasjonalismen som ideologi. Den tyske nasjonalsosialismen hadde som mål å samle etniske tyskere på tvers av sosiale klasser i et storgermansk rike. Nasjonalismen i den fascistiske utgaven stod langt fra opplysningstidens idéer om maktfordeling og folkesuverenitet. Da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble andre partier forbudt og demokratiet satt til side. Fram mot utbruddet av andre verdenskrig ble alle sider ved det tyske samfunnet underlagt føreren og partiets kontroll, og den nasjonalsosialistiske propagandaen indoktrinerte det tyske folket fram til krigens slutt i 1945.

Dette gjaldt ikke bare i Tyskland. Den fascistiske tenkningen preget store deler av Europa i mellomkrigstiden. De totalitære kreftene satte en rekke demokratier ut av spill i forsøket på å løse mellomkrigstidens økonomiske og politiske problemer med et totalitært politisk program.

• Knudsen, O. F. & Berg, O. T. (2021, 8. november). Nasjon. I Store norske leksikon. http://snl.no/nasjon

• Theodorsen, C. (2020, 14. mai). Blut und Eisen. I Store norske leksikon https://snl.no/Blut_und_Eisen