Konservatismen

Tidlige konservative tenkere mente at samfunnsutviklingen hadde skjedd gjennom en evolusjon der alle samfunnsmedlemmene fikk sin naturlige plass i samfunnshierarkiet. Å bevare, eller konservere, samfunnet slik det var, ble viktig for konservative tenkere. Konservatismen ønsket likevel reformer, men at endringene skulle skje gradvis og uten å fjerne seg fra samfunnets tradisjonelle verdier.

Konservatismens tanke om mennesket og samfunnet bygde på forestillingen om at tradisjon og sedvaner inneholdt mer visdom og erfaring enn enkeltpersoners idéer og teorier. De konservative har derfor hatt større tiltro til naturlige autoriteter og tradisjoner enn til enkeltmenneskets frihet og fornuft. Begrunnelsen ligger i troen på at samfunnet er en kompleks organisme der alle individer og sosiale klasser inngår i et naturlig hierarki. Å endre dette ble for de konservative direkte meningsløst og en trussel mot samfunnets orden.

Samfunnsorganismen dannet til sammen fellesskapet der ulike individer og samfunnsgrupper hadde funnet sin naturlige plass. De konservative mente at menneskene var ulike, og det rettferdiggjorde at arbeidsfordeling, klasseskiller og økonomisk ulikhet både var nødvendig og naturlig. Slik kunne adelsstanden opprettholde sine naturlige posisjoner og forsvare sine særrettigheter og privilegier i samfunnet. Likevel hadde alle individer rett til liv, men samfunnet som organisme fungerte best når individene forble på sin naturlige plass.

Et sentralt poeng for konservatismen var at raske samfunnsendringer ikke var til det beste for samfunnsmedlemmene. Artikkelen Terroren under den franske revolusjonen viser hva som hendte hvis man fjernet naturlige tradisjoner. Konsekvensene så man ikke før skaden hadde skjedd. Derfor argumenterte de konservative med at det var viktig "å reformere for å bevare". Tanken var at mindre og trinnvise endringer var å foretrekke framfor revolusjon. Da unngikk man å ødelegge gode sider ved de samfunnsinstitusjonene som hadde fått utvikle seg og tilpasse seg over tid.

For konservative tenkere er statsformer som har utviklet seg naturlig, de beste for samfunnet. For en presset adelsstand var konservative idéer et virkemiddel for å gjenvinne samfunnsgruppens tradisjonelle posisjon. Derfor argumenterte de for sterk kirke- og kongemakt og for naturlige hierarkier som eksisterte før den franske revolusjonen.

Makten skal utgå fra folket, men erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde at Edmund Burke forkastet folkestyre som styringsprinsipp. De tidligste konservative tankene om samfunnsstyringen bygde på forestillingen om at det fantes naturlig utvalgte mennesker som kunne lede massene. Makten skulle utgå fra menn med eiendom og personlig uavhengighet. Parlamentet skulle utvelges blant disse medlemmene. Deres standpunkter og personlige egnethet skulle avgjøre, ikke allmenn stemmerett og flertallstyranni.

Nasjonalisme spilte en betydelig rolle for liberale tenkere i første halvdel av 1800-tallet. Målet for liberale nasjonalister var frigjøring og selvstyre for nasjonene, og et statsstyre der et folkestyre lå til grunn.

I andre halvdel av 1800-tallet var konservative idéer framtredende i nasjonalismen. Nasjonen var, i de konservatives øyne, det unike og storslagne ved eget folkeslag. Forherligelsen av ens eget folk skapte avstand til andre nasjoner. I sin ytterste konsekvens, og ispedd sosialdarwinistisk og imperialistisk tankegods, ledet denne oppfatningen oss til "nasjonenes krig" i 1914–18.

Flere vil hevde at konservatismen ikke er en sammenhengende ideologi, men et sett av ulike verdier for samfunnsgrupper i maktposisjoner. Fascismen og nazismen hadde tydelige konservative verdier i mellomkrigstiden; de ønsket tradisjonelle kjønnsroller og at makten skulle utgå fra egendefinerte "naturlige autoriteter". Det samme kan trolig sies om diktatoriske statsledere på venstresiden, som så på endringer som en trussel mot egen maktposisjon.

I vår tid spiller konservative verdier fortsatt en viktig rolle. Blant verdikonservative innen religiøse miljøer ser man med skepsis på de liberales tanker om homofili, abort og andre etter deres skjønn radikale idéer. I sin ekstreme form finner vi krefter i IS-tankegangen og blant nynazistiske grupperinger som ønsker å gjeninnføre samfunnstilstander og ordninger som eksisterte i fortiden.