Kautokeino-opprøret i 1852
Kautokeino-opprøret er betegnelsen på et både religiøst og politisk opprør som fant sted i Kautokeino i 1852. Dette voldelige sammenstøtet var resultatet av en konflikt som hadde pågått i flere år. Konflikten var mellom ei gruppe samer som hadde tilhørighet til vekkelsesbevegelsen læstadianismen, og den ikke-samiske øvrigheten i Kautokeino, nemlig handelsmannen, presten og lensmannen. Den 8. november 1852 endte konflikten med at handelsmannen i bygda og lensmannen mistet livet, og presten ble pisket.
I rettsaken som fulgte, ble mange av de samiske opprørerne dømt til straffarbeid, mens to av lederne, Mons Somby og Aslak Hætta, ble henrettet to år senere.
Hva var bakgrunnen for denne hendelsen, og hvordan kunne det ha seg at konflikten kunne eskalere som den gjorde?
Bakgrunnen for Kautokeino-opprøret er komplisert og sammensatt. Økonomiske, sosiale og religiøse faktorer spilte alle en stor rolle. For å forstå hva som fikk de involverte i Kautokeino-opprøret til å reagere så kraftig mot makthaverne, må vi gå tilbake til tida noen år før opprøret.
Kautokeino-samene
Samene i området rundt Kautokeino var flyttsamer. Det vil si at de flyttet etter reinen der denne beitet til forskjellige tider på året. I vintermånedene flyttet reinen seg til beiteområder i Finland og Nord-Sverige. I disse områdene snakket befolkningen finsk. De fleste Kautokeino-samene kunne derfor også snakke finsk i tillegg til sitt eget morsmål. Men norskkunnskapene sto det dårlig til med, og bare unntaksvis behersket de storsamfunnets språk. Det at de norske samene jevnlig hadde kontakter over grensen, gjorde dem også mer mottakelige for kulturpåvirkninger derfra.
Alkoholmisbruk
En av de avgjørende faktorene bak Kautokeino-opprøret var handelsmannen Carl Johan Ruth sitt handelsmonopol i Finnmark. Han styrte blant annet brennevinshandelen i området. Mange samer ble avhengige av alkoholen og satte seg i dyp gjeld. Samenes økonomi var nært knyttet til reindriften. Når gjelden ikke kunne betales, ble reinsdyrene konfiskert og slaktet. Dette skapte en ond sirkel med fattigdom og alkoholmisbruk for de rammede familiene.
Læstadianismen
En redning for mange av disse familiene ble den læstadianske vekkelsesbevegelsens forkynnelse blant samene. Læstadianismen fikk navnet sitt etter den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800–1861) i svensk Lappland. Læstadius kombinerte kristendommens budskap med gamle samiske forestillinger og nådde derfor lettere fram til den samiske delen av befolkningen enn den tradisjonelle kirken. I 1840-årene spredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Læstadius forsøkte å få bukt med fattigdommen og alkoholmisbruket som rådet blant samene. Han gikk hardt ut mot brennevinshandlere som beriket seg på folk som drakk for mye. Kirken, derimot, tuktet dem og var i beste fall likegyldig i avholdssaken.
Flere av de omvendte samene i Kautokeino ble religiøse fanatikere ("de åndelige") som avbrøt gudstjenester og ellers oppførte seg truende mot dem som ikke hadde latt seg omvende. Sommeren 1851 avbrøt noen av disse konfirmasjonsgudstjenesten i Skjervøy. Dette utnyttet sognepresten og sørget for at 22 kvinner og menn fikk bøter eller fengselsstraff etter denne hendelsen. Straffen ruinerte familiene til flere av dem siden de allerede hadde det økonomisk trangt. Igjen ble reinsdyr konfiskert for at de skulle kunne betale bøtene. I tillegg satt flere lenge i fengsel før de fikk endelig dom. Avmakten samene satt igjen med, gjorde at det for alvor begynte å ulme.
Stengte grenser og påfølgende krise
En konflikt mellom Russland og den svensk-norske unionen førte til at grensen mellom Norge-Sverige og Finland ble stengt. Dermed mistet samene også adgang til viktige beitemarker i Finland.
I 1852 samlet så flere samer reinflokkene sine i en stor-sida for å komme lettere gjennom krisen. Men i denne stor-sidaen ble stemningen stadig mer amper på grunn av de rådende forholdene. Det var i dette miljøet opprøret fikk sin umiddelbare grobunn. I november reiste 35 voksne og 22 barn mot Kautokeino. De nådde fram 8. november 1852.
Høyesterett så på opprøret i Kautokeino som en undergraving av ro og orden og en hat-hevnaksjon rettet mot det siviliserte samfunnet.
32 av de som deltok i opprøret, ble stilt for retten i Alta senere samme år. De var fra 14 til 30 år gamle og stort sett i slekt med hverandre. Dommen falt i august 1853. Fire av dem ble frikjent, de fleste ble dømt til alt fra noen dagers fengsel til livsvarig tvangsarbeid. De fem som ble ansett som lederne av opprøret, ble dømt til døden. Blant disse var Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby.
Høyesterett innstilte tre av dem som fikk dødsdom i retten i Alta for benådning hos kongen. Lars Hætta og Henrik Skum ble benådet på grunn av sin unge alder (18 og 19 år), mens Ellen Skum ble benådet fordi hun var kvinne. For Hætta og Somby, derimot, ga ikke Høyesterett etter for innspill om benådning.
Hætta og Somby ble halshugget i Bossekop i Alta 14. oktober 1853. Kroppene ble gravlagt på skyggesiden av Kåfjord kirke, mens hodeskallene ble sendt til Anatomisk institutt i Oslo og skulle brukes i rasehygienisk forskning. Først i 1997 ble begge hodeskallene tilbakeført til Kåfjord og begravet sammen med levningene av de to mennene.
NDLA har tilgang til tre klipp fra filmen Kautokeino-opprøret som viser noe av den historien du nå har lest om. Filmen kom ut i 2007 og ble regissert av Nils Gaup.